bør jeg fortsette?

[Gjest jente24]

blir så oppgitt over at det er sånn i norge at bare du får behandling må du være fornøyd.. Som sagt jeg går til en terapeut..men at de timene faktisk skal ha noe hensikt gjør meg til et stort spørsmålstegn. Jeg får møtes engang i uka og snakke fra meg masse gørr...thats it..tror ikke det er noe behandlingsplan bak..noen strategi for at jeg faktisk skal bli bedre.. og jeg har gått lenge i terapi..i flere år... Blir liksom en sånn vanepasient..fortsetter å gå der..virker som han ikke krever noe eller forventer noe av meg..

Og prøver jeg å spørre om hva poenget med dette er..om det er noen plan for jeg kommentarer som

"jeg er behandleren" "stol på meg.. , det tar lang tid å bli bedre" " jeg kommer til å hjelpe deg , det vil bare ta tid". "selvfølgelig vet jeg hva jeg gjør!" " du har lest for mye på internett du"

hvordan skal jeg forholde meg til dette..på en måte er jeg låst i en behandling som ikke gjør meg bedre..

kan si at jeg har borderline pf.. og at min psykater som var ansatt på ullevåll i 20 år før han ble privatpraktiserende neppe kjente til den diagnosen før jeg fikk den etter et par akuttinnleggelser..kanskje han rett og slett ikke vet hvordan han skal behandle det..

men hvorfor ikke innrømme det

og henvise meg videre

sånn at jeg faktisk får noe hjelp som funker..

men han er jo fagfolket her..og når han sier..sånn er det..må jeg jo nesten stole på det..

det er så dritt at helsevesenet er som det er..

av og til lurer jeg på om behandlingen gjør meg verre.. under en lang innleggelse hadde jeg ikke noe terapi men ble betraktelig bedre..så skjedde en livskrise..en voldtekt..og jeg ble plutselig dårligere igjen og følte behov for psykiatrisk hjelp.

[Gjest en annen]

Borderline tar lang tid å behandle, det fins ingen vidunderkur. I tillegg har de fleste med borderline behov for støttende terapi. Du _er_ faktisk ganske heldig som har fått langvarig behandling og mulighet for å fortsette. Når det er sagt: hvis følelsene dine av at terapien er nytteløs er vedvarende, og terapien har stått stille over flere år, så er det grunn til å diskutere avslutning av terapien med behandler.

[Orio]

Borderline tar lang tid å behandle.

Kan voldtekten være noe av årsaken til at du sliter ekstra mye?

Skal du fortsette? Det vet jeg ikke. Men det er to spørsmål du kan stille deg selv:

Hvordan har du det etter en terapitime?

For ordens skyld, det taler ikke nødvendigvis for å slutte at du har det vanskelig etter timen. Det vil du lett få hvis dere har snakket om vanskelige ting. Men har du fått noe å tenke over? Føler du deg lettet fordi du får sette ord på vanskelige ting?

Hvordan har du hatt det ved pauser i terapien? (Går ut fra at terapeuten din har hatt ferie?)

Terapi kan også ha som mål å stabilisere tilstanden, det kan ofte være nødvendig for å kunne jobbe mot bedring.

[Gjest tjohooo]

Har ikke lest det du har skrevet tidligere, så jeg vet ikke hva dine problemer går ut på. Men når du har en pf, er det mange koblinger i hodet ditt som skal forandres/opprettes, og det tar lang tid, iallefall å få disse "permanente". Er du veldig langt nede og veldig selvdestruktiv, er ikke akkurat førsteprioritet å grave om mor og far og hvem er jeg, det har du sikkert lest om i forbindelse med dialektisk terapi.

Du synes du mangler en plan, vel, spør på en annen måte. Spør og grav om hvilken type terapi han bruker på borderlinepasienter, spill uvitende (No offence, men det er jo faktisk det du er, sammenlignet med en med årelang utdanning og erfaring som later til å ikke ha peiling). Kanskje er det ikke rett "tid" for å få til å jobbe med det som ligger til grunn for alt som kommer oppå av kriser og det som måtte være. "Borderline" er forresten en såpass vanlig tilstand at han har nok god kjennskap til det. Hva skjer når du på eget initiativ blir litt mer "utforskende" og "saklig" i timene..?

[Lilly20]

skjønne dæ kjempe godt, går igjennom den samme prosessn sjøl...

merkelige greier, skal man bli bra av sånt? det får man vel se ætter kvært!!

stå på