Sosial læring

[Gjest Bekymret jeg]

Pga sykdom så ha vår familie ikke hatt så mye sosial omgang de siste årene. Her i hjemmet altså. Treffer andre ute, men ber nesten aldri folk hjem siden sykdommen setter begrensninger for hva en orker.

Så lurer jeg på om det er veldig ødeleggende for ungene. De får selvfølgelig lov å ha med seg venner så mye de vil, men det har blitt mindre med åra. Kanskje fordi jeg ikke orker 'dulle' noe med dem? Jeg tilrettelegger, men de må ordne opp selv hvis de vil ha en pizza med vennene feks. Ingen smilende, humoristisk mamma som serverer altså...

Særlig en av barna er lite sosial uten skolen. Og da blir jeg litt redd for at det er 'lært' her hjemme, hvis dere skjønner. At jeg treffer folk utenfor hjemmet hver eneste dag, lærer vel ikke de noe av?

Sannsynligvis så har de hjemmene en hører om, hvor venner av ungene og foreldrene, flyr ut og inn hele tiden friske foreldre med mer overskudd enn oss? Eller har det blitt vanligere hos alle her i landet å treffes ute istedenfor hjemme hos hverandre?

Mine foreldre hadde heller ikke mye selskapelighet, men jeg var da sosial som ung allikevel. Faktisk helt til jeg ble syk som førtiåring ba jeg stadig gjester hjem, men såb le det brått slutt. Savner det, men orker ikke.

Noen ord til trøst?