parkinson

[thoreid]

Min mor er snart 73 år og har hatt parkonson siden hun var 60 år. sykdommen går på og hun raser ned i vekt (fra str 42 til 36 iløpet av 3/4 år) hun er til tider apatisk, virker som hun ikke er tilstede. hører hun alt vi sier? det virker sånn til tider for da hun er med igjen kan hun kommentere tidligere uttalelser. hvordan oppfatter hun sin egen situasjon? (mye sengeliggende, får ikke formidlet seg)

Hilsen datter

[Bente Thommessen, Lege]

Kjære thoreid

Som du sikkert vet, er Parkinson's sykdom en kronisk lidelse som oftest fører til en gradvis og langsom forverrelse av sykdommens ulike symptomer. I tillegg til de fire hovedsymptomene som stivhet, skjelving, langsomhet i bevegelsene og endret kroppsholdning, blir også endel i forløpet plaget med mentale symptomer som forvirring, depresjon og andre psykiske problemer. Noen kan også utvikle demens, særlig etter å ha hatt sykdommen i lang tid. Når det gjelder hørselen, er det generelt en av de siste sansene vi mister, så selvom moren din til tider kan virke apatisk, tror jeg det er riktig å opptre som om hun hører hva som blir sagt. Vedrørende det store vekttapet hun har hatt, kan jo dette ha sammenheng med sykdommen. Men uansett vil jeg anbefale at hun blir undersøkt av lege (dersom dette ikke er gjort) for å utelukke evt. andre årsaker, og for å se om det kanskje er noen tiltak eller behandling som kan gis.

[Gjest Thoreid]

Kjære thoreid

Som du sikkert vet, er Parkinson's sykdom en kronisk lidelse som oftest fører til en gradvis og langsom forverrelse av sykdommens ulike symptomer. I tillegg til de fire hovedsymptomene som stivhet, skjelving, langsomhet i bevegelsene og endret kroppsholdning, blir også endel i forløpet plaget med mentale symptomer som forvirring, depresjon og andre psykiske problemer. Noen kan også utvikle demens, særlig etter å ha hatt sykdommen i lang tid. Når det gjelder hørselen, er det generelt en av de siste sansene vi mister, så selvom moren din til tider kan virke apatisk, tror jeg det er riktig å opptre som om hun hører hva som blir sagt. Vedrørende det store vekttapet hun har hatt, kan jo dette ha sammenheng med sykdommen. Men uansett vil jeg anbefale at hun blir undersøkt av lege (dersom dette ikke er gjort) for å utelukke evt. andre årsaker, og for å se om det kanskje er noen tiltak eller behandling som kan gis.

Svar til Lege Bente Thommessen ang min mor med Parkinson. Hun er undersøkt av lege. For ett år siden ble hun innlagt på sykehjem da hun ikke klarte seg i egen leilighet på Bo- og Aktivitetssenter for eldre. Hun mistrivdes veldig og reagerte aggresivt, sider hun aldri hadde vist før. Da hun har fire barn og alle bor over 18 mil unna, søkte vi om overflytting til sykehjem i mitt bomiljø. Det tok et halvt år før vi fikk svar om at hun kunne få plass når det ble ledig.Hun ble glad over denne beskjeden. Men ett år etterpå er det fortsatt ikke plass, og ved samråd med hennes lege er Parkinsonsykdommen gjort henne vesentlig dårligere de tre siste måneder sammenlignet med de tre foregående, slik at flytting ikke er tilrådelig i hennes tilstand. Det er bittert med tanke på at dette kunne gjort hennes livskvalitet bedre ved å ha hyppigere besøk av sine pårørende. Jeg har også forstått at hun hører det jeg sier til henne, og mener å se hennes fortvilelse i ikke å få formidlet seg. Da er det tunkt å reise 18 mil hjemigjen og vite at det tar litt tid før neste besøk. Hvorfor må norsk helsevesen være sånn i praksis? Hadde hun blitt flyttet for ett år siden, hadde hun hatt glede av vår tilstedeværelse. Jeg synes ikke hun har fortjent å bare visne bort uten at vi kan gjøre det beste for henne.

Hilsen datter

[Bente Thommessen, Lege]

Svar til Lege Bente Thommessen ang min mor med Parkinson. Hun er undersøkt av lege. For ett år siden ble hun innlagt på sykehjem da hun ikke klarte seg i egen leilighet på Bo- og Aktivitetssenter for eldre. Hun mistrivdes veldig og reagerte aggresivt, sider hun aldri hadde vist før. Da hun har fire barn og alle bor over 18 mil unna, søkte vi om overflytting til sykehjem i mitt bomiljø. Det tok et halvt år før vi fikk svar om at hun kunne få plass når det ble ledig.Hun ble glad over denne beskjeden. Men ett år etterpå er det fortsatt ikke plass, og ved samråd med hennes lege er Parkinsonsykdommen gjort henne vesentlig dårligere de tre siste måneder sammenlignet med de tre foregående, slik at flytting ikke er tilrådelig i hennes tilstand. Det er bittert med tanke på at dette kunne gjort hennes livskvalitet bedre ved å ha hyppigere besøk av sine pårørende. Jeg har også forstått at hun hører det jeg sier til henne, og mener å se hennes fortvilelse i ikke å få formidlet seg. Da er det tunkt å reise 18 mil hjemigjen og vite at det tar litt tid før neste besøk. Hvorfor må norsk helsevesen være sånn i praksis? Hadde hun blitt flyttet for ett år siden, hadde hun hatt glede av vår tilstedeværelse. Jeg synes ikke hun har fortjent å bare visne bort uten at vi kan gjøre det beste for henne.

Hilsen datter

Kjære Thoreid.

Det var virkelig trist å høre om din mor, og jeg skjønner godt den fortvilelsen dere føler. Likevel har jo dere forsøkt å gjøre det som er mulig for moren din samtidig som dere viser henne stor omsorg, noe jeg er overbevist om at hun oppfatter og har glede av.