Vil så gjerne ha en diagnose!

[Gjest Undrer veldig]

Hei!

Jeg vil så gjerne vite hva som egentlig ”feiler” meg. Det jeg sliter mest med er depresjon (og angst), men verken min psykolog eller jeg har funnet ut hvorfor, har egentlig aldri opplevd noe vondt eller fælt. Ofte ønsker jeg at jeg var fysisk syk slik at jeg hadde hatt noe å sette fingeren på… Når jeg ikke er deprimert og tiltaksløs er jeg i et slags ”likegyldig” humør (verken glad eller trist), eller så kan jeg være glad fordi jeg har mange prosjekter på gang. Jeg kan begynne å lære meg flere språk, sport, instrumenter og andre ting, alt på en gang, og blir veldig gira på det. Men så blir jeg deprimert eller likegyldig igjen og får aldri fullført ett eneste prosjekt jeg starter. Dette gjør meg veldig trist, kommer liksom aldri noe sted. For tiden bruker jeg efexor slik at de dype depresjonene er borte....mesteparten av tiden føler jeg verken glede eller tristhet. Kan noen hjelpe meg…vær så snill. Det er fint å se at det er så mange hyggelige mennesker å prate med her.

Mvh en som undrer

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er enten en tilbakevendende (recurrent) depresjon eller en bipolar II.

Dersom det ikke er en åpnbar grunn til depresjonen, så slutt å lete etter en. Det har ingen hensikt. Mange depresjoner er rent biokjemiske og har ingen årsak i "en vond og vanskelig barndom".

[Gjest Undrer veldig]

Dette er enten en tilbakevendende (recurrent) depresjon eller en bipolar II.

Dersom det ikke er en åpnbar grunn til depresjonen, så slutt å lete etter en. Det har ingen hensikt. Mange depresjoner er rent biokjemiske og har ingen årsak i "en vond og vanskelig barndom".

Tusen takk for svar!

Hvis jeg skulle være bipolar II, får jeg riktig medisin da (efexor)?

Mvh meg

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for svar!

Hvis jeg skulle være bipolar II, får jeg riktig medisin da (efexor)?

Mvh meg

Det ville vært langt bedre med Lamictal.

[zaxxon]

Hei,

Det du skriver kunne vært en blåkopi av noe jeg hadde sagt for halvannet år siden. Har lenge følt akkurat det samme som deg. Frustrasjonen har vært stor, kanskje mest på egene vegne fordi jeg ikke forsto meg selv. Min behandler sa fra første stund at hun var svært lite akademisk annlagt. Noe som til tider har frustrert meg fordi jeg over tid har bygget opp et ganske firkantet syn på ting. Samtale terapi er en tidkrevende prosess hvor selverkjennelse og akseptering av fakta kan sitte langt inne (ihvertfall for meg)

Disse periodene dine med diverse aktiviteter er som tatt ut av hverdagen min også. Behandleren min er svært usikker på om dette er bipolar 2. Selv så ser jeg på disse periodene som en flukt fra virkeligheten som kan være fyllt meg angst, stor uro og apati. Hverdagen blir "mye enklere" når jeg kan stenge meg inne med mine prosjekter. Problemet er at disse periodene er uproduktive i forhold til å komme videre. Det er her lang samtaleterapi kommer inn i bildet. Bevistgjøring over tid har vært nøkkelen for meg. Det er masse ting jeg fortsatt ikke forstår som er j***ig frustrerende, men på den annen side så har min behandler bevisstgjort meg på andre ting som det er mulig å jobbe med. Husk, behandling (medisiner, terapi, miljø) er for å friskne til eller bli frisk. Ikke for å bli klassifisert.

mvh

[Gjest Undrer veldig]

Hei,

Det du skriver kunne vært en blåkopi av noe jeg hadde sagt for halvannet år siden. Har lenge følt akkurat det samme som deg. Frustrasjonen har vært stor, kanskje mest på egene vegne fordi jeg ikke forsto meg selv. Min behandler sa fra første stund at hun var svært lite akademisk annlagt. Noe som til tider har frustrert meg fordi jeg over tid har bygget opp et ganske firkantet syn på ting. Samtale terapi er en tidkrevende prosess hvor selverkjennelse og akseptering av fakta kan sitte langt inne (ihvertfall for meg)

Disse periodene dine med diverse aktiviteter er som tatt ut av hverdagen min også. Behandleren min er svært usikker på om dette er bipolar 2. Selv så ser jeg på disse periodene som en flukt fra virkeligheten som kan være fyllt meg angst, stor uro og apati. Hverdagen blir "mye enklere" når jeg kan stenge meg inne med mine prosjekter. Problemet er at disse periodene er uproduktive i forhold til å komme videre. Det er her lang samtaleterapi kommer inn i bildet. Bevistgjøring over tid har vært nøkkelen for meg. Det er masse ting jeg fortsatt ikke forstår som er j***ig frustrerende, men på den annen side så har min behandler bevisstgjort meg på andre ting som det er mulig å jobbe med. Husk, behandling (medisiner, terapi, miljø) er for å friskne til eller bli frisk. Ikke for å bli klassifisert.

mvh

Hei!

Takk for svar zaxxon:). Du sa at behandleren din var usikker på om du var bipolar II, ikke sant. Hvis du skulle være det så er det jo ganske viktig at du får riktig medisin (hvis du trenger medisin da). for min del så er det viktig siden jeg blir dårlig uten, men jeg synes medisinen jeg tar nå gjør meg tiltaksløs og uinteressert. Har lyst til å prøve noe nytt. Jeg "mistet" behandleren min da jeg flyttet for å studere...det gikk i dass så jeg måtte flytte tilbake. Tror ikke jeg kan kontakte ham nå siden jeg er blitt for gammel for BUPA. Vi snakket bare om de depressive periodene siden det er de som er problemet....vet ikke hva han hadde sagt hvis jeg hadde fortalt om de andre periodene...

Mvh moi