Utredninga tar knekken på meg

[Gjest høstblad]

Jeg er en jente som er i en utredningsprosess. Det virker som den aldri blir ferdig. Har lagt frem omtrent alt jeg klarer av informasjon om meg, men det ser ikke ut til å hjelpe.

Jeg får angst og tenker så mye på alt det negativet som utredninga etter hvert resulterer i, at det føles som det tar knekken på meg (har angst fra fra før). Jeg får selvmordstanker av stresset det medfører og at de ikke forstår meg nok til å ta hensyn til reaksjonene mine og la det bli ferdig snart. Når jeg har vært der og kommer hjem har jeg bare lyst til skrike. Jeg orker ikke mer og vet ikke hva som er poenget lenger. Jeg har prøvd å avvise og avlutte utredninga, men jeg klarer ikke slutte før de sier det er i orden. Når jeg er avvisende med å spørre om neste time f.eks kan være den siste e.l. kommer de med at personligheten min er sånn at jeg avviser hjelp eller det som er bra for meg, og derfor vil de ikke høre på meg. De sier de vil hjelpe meg, men jeg føler at opplevelsen utredninga har gitt meg har vært negativ (sikkert min egen feil og). Det blir så mange misforståelser at jeg blir fortvilet, spesielt over meg selv som ikke greier å gjøre meg forstått. Klarer det ikke mer.

Hva skal jeg gjøre?

[frosken]

Du må forsøke å holde ut selv om du synes det er vanskelig. Du kan umulig ha noe å vinne på lengre sikt ved å avbryte midt i en utredning.