Fibromyalgi!

[Gjest Oppgitt!]

Kankskje jeg har uttrykt meg dårlig.

Kort fortalt: Jeg begynte med legen min først, vanlige legen. Var ikke fastlege dengang, men var allmenpraktiker. Han fylte ut søknad til trygdekontoret.

Deretter sendte trygdekontoret meg til han du refererer til. Der jeg måtte bl.a løfte og sykle. Han virket negativ og jeg fikk inntrykk av at han ikke skjønte meg. Han sendte vel antagelig tilbakemelding til trygdekontoret at han ikke synes jeg var syk nok til trygd.

Deretter fikk jeg innkallelse til legen på sykehuset, også gjennom trygdekontoret. De hadde oversendt mine papirer dit og han ringte meg og avtalte time med meg. Trygdekontoret sendte meg altså hit etter den første hvor jeg bl. løftet og sykla.

Han siste grep fatt i min situasjon, veldig hyggelig og kjemien stemte. Han slapp meg ikke og jeg gikk der i halvannet år nesten.

Den første hadde jeg aldri mere kontakt med, heldigvis. Fikk inntrykk av at han mente at bare jeg klart å kle på meg og løfte en liten eske fra gulvet var det greit....., han andre så mere hele situasjonen under ett. Virkelig forståelsesfull. Vil si at jeg har snakket med et par andre senere som også har blitt sendt hit, til denne legen, fikk akkurat samme inntrykk som meg.

Så heldigvis.....trygdekontoret samarbeidet med mere en en lege i mitt tilfelle.

Forklarte jeg bedre nå?

Nå forsto jeg hva du mente ja:o)

[Gjest Dame55]

Jeg tror den legen du traff på fysikalsk medisinsk avdeling er den eneste som virkelig har forsket på fibromyalgi. Han er virkelig flink.

Det har jeg også hørt av andre at han er, Dorthe.

At en "mann" har engasjert seg i akkurat den sykdommen synes jeg er spesielt bra.

Jeg var nok heldig ja, har ikke tatt det som en selvfølge, det betyr mye å møte forståelse i en slik situasjon.

[xskrulla]

Var nettopp hos min fastlege og spurte om uføretrygd.

Fikk da høre at det kun var invalide som fikk dette.

Man fikk ikke innvilget uføretrygd ved fibromyalgi, ikke korttids uføre heller.

Dette vet jeg selvsagt er bare idioti fra min lege.

Kan det være pga min alder at jeg ikke får dette? Er 33 år.

Jeg kunne tenkt meg korttids uføre nå mens barna er små (3 stk). Det blir så slitsomt å ha jobb + at jeg skal ta meg av dem.

Hva gjør jeg nå?

Hei,

Jeg har også fibromyalgi.Har vært plaget siden jeg var 13

år, er nå 38 og alene med to barn. Sliter med store smerter og går på attføring. Det er det beste som har hendt meg. Det er ikke noe løsning og bli uføretrygdet, det er viktig og komme ut blant folk og føle at en duger til noe-at noen trenger deg der ute. Du må finne en løsning med din mann slik at du kan komme deg litt ut i jobb og møte andre. på den måten får du, om du tror det eller ei, mer overskudd til barn og familie. Vi i vår situasjon har lett for å bli sure og bitre om vi "bare"går hjemme.Tro meg! Det er viktig og ha en jobb og gå til.IKKE sats på uføretrygd. Jobb med humøret, gå til frisøren, kjøp deg nye klær, flørt på jobben,gå på kafe med venner, prøv å nyt livet og da to deilige varme dusjer hver dag.Gå en daglig tur, det stimulerer det meste, se på naturen. Kjære deg, nå blir du sikkert provosert, men det er bare opp til deg om du vil holde ut med sykdommen din! Ingen andre ser at du er syk! Du er ung, og du har barn som fortjener at du har humør og ståpå vilje for deres del. Ikke la dem se at du skal være ufør,når du faktisk ikke trenger det. Tenk annerledes! Det tjener dere alle på! Jeg har prøvd, jeg vet hva jeg snakker om. Kommer meg nesten ikke ut av senga om morgenen, men vil ikke at barna mine skal se at jeg gir opp. Livet kan være godt om en tenker annerledes! Lykke til unge jente!

[ymse1365380773]

Hei,

Jeg har også fibromyalgi.Har vært plaget siden jeg var 13

år, er nå 38 og alene med to barn. Sliter med store smerter og går på attføring. Det er det beste som har hendt meg. Det er ikke noe løsning og bli uføretrygdet, det er viktig og komme ut blant folk og føle at en duger til noe-at noen trenger deg der ute. Du må finne en løsning med din mann slik at du kan komme deg litt ut i jobb og møte andre. på den måten får du, om du tror det eller ei, mer overskudd til barn og familie. Vi i vår situasjon har lett for å bli sure og bitre om vi "bare"går hjemme.Tro meg! Det er viktig og ha en jobb og gå til.IKKE sats på uføretrygd. Jobb med humøret, gå til frisøren, kjøp deg nye klær, flørt på jobben,gå på kafe med venner, prøv å nyt livet og da to deilige varme dusjer hver dag.Gå en daglig tur, det stimulerer det meste, se på naturen. Kjære deg, nå blir du sikkert provosert, men det er bare opp til deg om du vil holde ut med sykdommen din! Ingen andre ser at du er syk! Du er ung, og du har barn som fortjener at du har humør og ståpå vilje for deres del. Ikke la dem se at du skal være ufør,når du faktisk ikke trenger det. Tenk annerledes! Det tjener dere alle på! Jeg har prøvd, jeg vet hva jeg snakker om. Kommer meg nesten ikke ut av senga om morgenen, men vil ikke at barna mine skal se at jeg gir opp. Livet kan være godt om en tenker annerledes! Lykke til unge jente!

jeg tror at jeg har fått denne sykdommen.går fremdeles til legen til ingen nytte,føler ingen forstår hvordan jeg har det no.ser du mener at å gå i jobb gjør hverdagen lettere.jeg sliter med angst å depresjon.pluss jeg har en tyngende omsorg for mine to barn som har epilepsi å er spykisk utviklingshemmet.yngstemann har en lettere celebra parese.de krever mye på hver sin måte.prøv å sitt deg inn iden situasjonen som jeg no er i hvor hadde du tatt overskuddet til å gå i arbeid.hadde du da klart å gå i arbeid.hilsen ymse

[xskrulla]

jeg tror at jeg har fått denne sykdommen.går fremdeles til legen til ingen nytte,føler ingen forstår hvordan jeg har det no.ser du mener at å gå i jobb gjør hverdagen lettere.jeg sliter med angst å depresjon.pluss jeg har en tyngende omsorg for mine to barn som har epilepsi å er spykisk utviklingshemmet.yngstemann har en lettere celebra parese.de krever mye på hver sin måte.prøv å sitt deg inn iden situasjonen som jeg no er i hvor hadde du tatt overskuddet til å gå i arbeid.hadde du da klart å gå i arbeid.hilsen ymse

Hei igjen,

Dette satte din situasjon i et annet søkelys! Kan ikke sette meg inn i din situasjon, men har ikke problemer med å forstå at du sliter.Vil anbefale deg å ta kontakt med fibromyalgi foreningen! Få andre og snakke med. Du trenger hjelp og det burde din fastlege kunne hjelpe deg med. Bytt lege om du ikke får den hjelpen du føler du trenger.Det er ditt liv og du vet best hva som er bra for deg! Lykke til.

[Gjest Oppgitt!]

Hei,

Jeg har også fibromyalgi.Har vært plaget siden jeg var 13

år, er nå 38 og alene med to barn. Sliter med store smerter og går på attføring. Det er det beste som har hendt meg. Det er ikke noe løsning og bli uføretrygdet, det er viktig og komme ut blant folk og føle at en duger til noe-at noen trenger deg der ute. Du må finne en løsning med din mann slik at du kan komme deg litt ut i jobb og møte andre. på den måten får du, om du tror det eller ei, mer overskudd til barn og familie. Vi i vår situasjon har lett for å bli sure og bitre om vi "bare"går hjemme.Tro meg! Det er viktig og ha en jobb og gå til.IKKE sats på uføretrygd. Jobb med humøret, gå til frisøren, kjøp deg nye klær, flørt på jobben,gå på kafe med venner, prøv å nyt livet og da to deilige varme dusjer hver dag.Gå en daglig tur, det stimulerer det meste, se på naturen. Kjære deg, nå blir du sikkert provosert, men det er bare opp til deg om du vil holde ut med sykdommen din! Ingen andre ser at du er syk! Du er ung, og du har barn som fortjener at du har humør og ståpå vilje for deres del. Ikke la dem se at du skal være ufør,når du faktisk ikke trenger det. Tenk annerledes! Det tjener dere alle på! Jeg har prøvd, jeg vet hva jeg snakker om. Kommer meg nesten ikke ut av senga om morgenen, men vil ikke at barna mine skal se at jeg gir opp. Livet kan være godt om en tenker annerledes! Lykke til unge jente!

"Hei, Jeg har også fibromyalgi.Har vært plaget siden jeg var 13 år, er nå 38 og alene med to barn. Sliter med store smerter og går på attføring. Det er det beste som har hendt meg. Det er ikke noe løsning og bli uføretrygdet, det er viktig og komme ut blant folk og føle at en duger til noe-at noen trenger deg der ute. Du må finne en løsning med din mann slik at du kan komme deg litt ut i jobb og møte andre. på den måten får du, om du tror det eller ei, mer overskudd til barn og familie."

Jeg har gått på yrkesrettet attføring i 4 år og det funket ikke for meg.Det ble veldig slitsomt.

Hva du mener slags ordning jeg må få til med min mann, skjønner jeg ikke. Har en meget forståelsesfull og hjelpsom mann. Vi har ett stort nettverk, så problemer med å møte andre har jeg/vi ikke.

"Vi i vår situasjon har lett for å bli sure og bitre om vi "bare"går hjemme.Tro meg! Det er viktig og ha en jobb og gå til.IKKE sats på uføretrygd."

Jeg trives meget godt hjemme med barna.

Har ingen problemer med humøret og ikke psyken ellers heller.

Vi er ikke like alle vet du:o)

Jobb med humøret, gå til frisøren, kjøp deg nye klær, flørt på jobben,gå på kafe med venner, prøv å nyt livet og da to deilige varme dusjer hver dag.Gå en daglig tur, det stimulerer det meste, se på naturen. Kjære deg, nå blir du sikkert provosert, men det er bare opp til deg om du vil holde ut med sykdommen din! Ingen andre ser at du er syk!

Jeg skjønner at du prøver å komme med velmenende råd, men det du nevner her er noe jeg faktisk gjør.

Har en liten times spasertur hver dag, går ofte på kafé med venner.

Hvorfor du mener at jeg bør gå til frisøren og å kjøpe meg nye klær, skjønner jeg heller ikke.Det er ikke noe galt med frisyren og klærne her i gården nei, sminker meg hver dag gjør jeg også)

Igjen, vi er ikke alle like.

Du er ung, og du har barn som fortjener at du har humør og ståpå vilje for deres del. Ikke la dem se at du skal være ufør,når du faktisk ikke trenger det. Tenk annerledes! Det tjener dere alle på! Jeg har prøvd, jeg vet hva jeg snakker om. Kommer meg nesten ikke ut av senga om morgenen, men vil ikke at barna mine skal se at jeg gir opp. Livet kan være godt om en tenker annerledes! Lykke til unge jente!

Jeg er hjemmeværende nå og situasjonen for oss har, som du sikkert skjønner, bedret seg enormt.

Som det er økonomisk nå, så skulle jeg ha vært i jobb sånn at vi hadde mer inntekt, men da må jeg ofre meg mer, blir sykere og i dårligere humør.

Unge jente? Jo, er 33 år da, så ung er jeg vel kanskje?

Uansett, takk for innspill:o)

[Gjest Dame55]

jeg tror at jeg har fått denne sykdommen.går fremdeles til legen til ingen nytte,føler ingen forstår hvordan jeg har det no.ser du mener at å gå i jobb gjør hverdagen lettere.jeg sliter med angst å depresjon.pluss jeg har en tyngende omsorg for mine to barn som har epilepsi å er spykisk utviklingshemmet.yngstemann har en lettere celebra parese.de krever mye på hver sin måte.prøv å sitt deg inn iden situasjonen som jeg no er i hvor hadde du tatt overskuddet til å gå i arbeid.hadde du da klart å gå i arbeid.hilsen ymse

Har hatt det som deg og har blitt uføretrygdet. For min del fungerer det bra. Jeg kommer meg ut på det jeg orker allikevel. Setter meg ikke til. Trener mye, jogger, styrketrening, går turer (med og uten venninner), har gode venninner som jeg prater med.

Jeg synes det er godt å legge opp dagen i mitt eget tempo nå, slippe stress og mas. Tro meg, jeg kjeder meg ikke og er ikke ensom.

Det er viktig å finne en fastlege som lytter og forstår en.

Hatt diagnosen i årevis og prøvd masse, men først nå har jeg funnet noe som har bra effekt, SSRI. Har også slitt med angst og depresjon ved siden av, lett for å følge hverandre det psykiske og fysiske.

Da jeg var i jobb brukte jeg opp de få kreftene jeg hadde der enda det kun var deltidsjobb. Skutt da jeg kom hjem. Nå konsentrerer jeg meg først og fremst om hus, mann og siste hj.boende barn (attpåklatt) og alle her har det bedre med at jeg er fornøyd og har mindre smerter.

Dagen blir som man selv vil og legger opp til er min erfaring. Såpass i bra form som jeg nå har blitt så er jo frivillighetsarbeid noe som virker interessant. Gjøre en god gjerning, gi litt av seg selv, være til nytte og samtidig ha glede av det selv, det å gi noe til andre. Det er glede det.

Lykke til!

Hilsen erfaren

[Gjest Fibrodama]

Kankskje jeg har uttrykt meg dårlig.

Kort fortalt: Jeg begynte med legen min først, vanlige legen. Var ikke fastlege dengang, men var allmenpraktiker. Han fylte ut søknad til trygdekontoret.

Deretter sendte trygdekontoret meg til han du refererer til. Der jeg måtte bl.a løfte og sykle. Han virket negativ og jeg fikk inntrykk av at han ikke skjønte meg. Han sendte vel antagelig tilbakemelding til trygdekontoret at han ikke synes jeg var syk nok til trygd.

Deretter fikk jeg innkallelse til legen på sykehuset, også gjennom trygdekontoret. De hadde oversendt mine papirer dit og han ringte meg og avtalte time med meg. Trygdekontoret sendte meg altså hit etter den første hvor jeg bl. løftet og sykla.

Han siste grep fatt i min situasjon, veldig hyggelig og kjemien stemte. Han slapp meg ikke og jeg gikk der i halvannet år nesten.

Den første hadde jeg aldri mere kontakt med, heldigvis. Fikk inntrykk av at han mente at bare jeg klart å kle på meg og løfte en liten eske fra gulvet var det greit....., han andre så mere hele situasjonen under ett. Virkelig forståelsesfull. Vil si at jeg har snakket med et par andre senere som også har blitt sendt hit, til denne legen, fikk akkurat samme inntrykk som meg.

Så heldigvis.....trygdekontoret samarbeidet med mere en en lege i mitt tilfelle.

Forklarte jeg bedre nå?

Kan dere ikke oppgi navnet til denne legen da, så flere kan be om å bli henvist til han! Kan vel ikke gjøre noe å navngi en lege når det er bare positiv omtale?

[Gjest Fibrodama]

Grunn til at mange reagerer på å få SSRI tror jeg er at mange leger skal ha det til at det er rent psykisk det som feiler deg.

Selv så slet jeg i mange år før jeg fant ut hva det var. Denne flyinga hit og dit uten å bli tatt alvorlig gjorde jo selvfølgelig at jeg utviklet angst og depresjon til slutt. Og da vil jo medisin hjelpe. Men det er litt irriterede at en da så lett blir klassifisert som et rent psykisk tilfelle. Mange leger dropper helt den fysiske delen så fort de finner noe psykisk. Da forklarer de alle fysiske plager som psykisk betinget. Men for mange er det jo omvendt. En blir psykisk down av å ha slitt i så mange år.

[Gjest Dame55]

Jeg tror den legen du traff på fysikalsk medisinsk avdeling er den eneste som virkelig har forsket på fibromyalgi. Han er virkelig flink.

Vært hos ham du også?

[Gjest Dame55]

Kan dere ikke oppgi navnet til denne legen da, så flere kan be om å bli henvist til han! Kan vel ikke gjøre noe å navngi en lege når det er bare positiv omtale?

Det er en lege som jobber for trygdekonoret dette, trygdekontoret som sendte meg til ham.

Blir vel på en måte en kontrollege. En som skal innstille en event. uføretrygd.

Trygdekontorene har forskjellige leger de bruker i uføresaker. Spørs jo hvilket trygdekontor du hører til. Jeg var altså veldig heldig, for ikke mange leger har satt seg inn i fibromyalgi"sykdommen"

[Gjest Dame55]

Grunn til at mange reagerer på å få SSRI tror jeg er at mange leger skal ha det til at det er rent psykisk det som feiler deg.

Selv så slet jeg i mange år før jeg fant ut hva det var. Denne flyinga hit og dit uten å bli tatt alvorlig gjorde jo selvfølgelig at jeg utviklet angst og depresjon til slutt. Og da vil jo medisin hjelpe. Men det er litt irriterede at en da så lett blir klassifisert som et rent psykisk tilfelle. Mange leger dropper helt den fysiske delen så fort de finner noe psykisk. Da forklarer de alle fysiske plager som psykisk betinget. Men for mange er det jo omvendt. En blir psykisk down av å ha slitt i så mange år.

Dette innlegget ditt er deg mye i, ja.

Fælt det skal være sånn.

Kjenner meg igjen....!

[Dorthe]

Vært hos ham du også?

Jobbet for ham )

[Gjest Dame55]

Jobbet for ham )

Har du det ja, Dorthe, kanskje jeg har sett deg da:-) Gikk jo hos ham i halvannet år. Noe så medmenneskelig som han skal man lete lenge etter i helsevesenet.

Jeg fikk kjempegod kontakt med ham, vi kunne prate om løst og fast. Fint man møter et slikt menneske gjennom en lang sykehistorie, det trenger man.

[Dorthe]

Har du det ja, Dorthe, kanskje jeg har sett deg da:-) Gikk jo hos ham i halvannet år. Noe så medmenneskelig som han skal man lete lenge etter i helsevesenet.

Jeg fikk kjempegod kontakt med ham, vi kunne prate om løst og fast. Fint man møter et slikt menneske gjennom en lang sykehistorie, det trenger man.

Ja da har du sikker sett meg )