5 år er lang tid...

[Bli eller gå?]

Min samboer (26) og jeg(25) har vært sammen i fem år, bodd sammen i fire og for et år siden kjøpte vi leilighet sammen.

Det har jo gått opp og ned som med alle forhold, men de siste to årene har det vel kommet frem at vi vil forskjellige ting her i livet.

Jeg vil gjerne gifte meg og da selvsagt med han. Han har en negativ oppfatning av ekteskap, pga skilte foreldre. Det respekterer jeg. Men det jeg ikke fatter er at han tok initiativet til at vi skulle forlove oss.

Jeg føler nå at forholdet enten må gå et skritt videre eller at vi må avlsutte alt. Vi ønsker oss barn begge to, men jeg tror han ser for seg dette veldig langt frem i tid. Tidsmessig og økonomisk er vi enige om at det passer for oss å sette i gang med å planlegge familie.

Men, når jeg begynner å snakke om dette (for det er som regel på mitt initiativ), så vil han ikke. For han er ikke det noe vi skal snakke om, glede oss til. Og da får jeg følelsen av at det kanskje ikke er dette han vil likevel.

Det er blitt slik at vi begge henger oss i opp i detaljer og krangler for ingenting.

Vi er begge stae, men jeg er bestandig den som gir meg først.

Min eks-kjæreste og jeg har kjent hverandre siden vi var små og vi har en veldig nær kontakt. Vi har alltid kunne snakke åpent om problemer og gleder.

Han har vært en god støtte for meg opp igjennom tiden.

I det siste har jeg snakket mye med om mitt nåværende forhold. Eksen kjenner ikke min samboer, men de har felles kjente.

Han sier til meg at det virker som om samboer kontrollerer meg. Jeg ba han gi meg et eksempel og han sa:

"Det har vært to store krangler i løpet av forholdet deres, hvor du har vært innstilt på å flytte fra han. Den ene gangen pakket du sakene dine og sa du ville dra. Men ble værende. Den andre gangen pakket du og dro, men kom tilbake samme natt. Ikke prøvde han å ringe, sende sms eller lete etter deg. Han tenker at 'hun kommer nk tilbake'"

Derfor mener eksen min at samboer har "overtaket" på meg og at det er grunnen til at jeg aldri kommer meg ut av forholdet.

Det skal være sagt at min kjæreste aldri har vært voldelig eller truende på noen måte. Det som er negativt med han er at han nesten virker likeglad -uansett hva jeg foretar meg.

I det siste har jeg tenkt mer og mer på å flytte for meg selv. Men jeg lager meg problemer som f. eks at det kommer til å bli masete å dele møbler, selge leiligheten osv.

For tiden er jeg helt tappet for krefter og jeg føler at det er langt til lyset i tunnelen denne gangen.

Hvordan skal jeg bryte ut av den onde sirkelen og kan jeg forvente meg at kjærsten kommer til å endre syn på forholdet vårt? Vi har tydeligvis store problemer med å kommunisere. Han sier til meg når vi diskuterer, at han _hører_ hva jeg sier, men kan ikke identifisere seg med hvordan jeg har det.... Jeg forsøker å sette meg inn i alle mulige situasjoner og prøver å gjøre ting så hyggelig som mulig for oss. Men det er jo umulig å dra det lasset alene.

[Gjest håper dette hjalp deg litt]

heisann.

først vil jeg si at det virker somdu er veldig glad i samboeren din. men er det noen "glemte" følelser for eksen din også, som du har så god kontakt med?

der virker nesten som du har bedre dialog med han....?

men jeg tror det er best for deg og samboeren om dere bor hver for dere en stund, og ser om dere kan gå videre derfra, eller om det beste er å avslutte det. 5 år er lenge ja, men det er ikke vits å fortsette hvis det ikke funker. men det virker som du er mer gira på det enn samboeren din,,sorry..ikke stygt ment,,

men prøv å prat med ham, og si det er best om dere bor hver for dere og prøver.da kommer han kanshe til å si at det ikke hjelper, at dere like godt kan gi opp, men det er mange-både gutter og jenter- som tenker slik...men hvis man vil det nok så prøver man =)

lykke til=)

[Gjest ikke vanlig nick i dag]

heisann.

først vil jeg si at det virker somdu er veldig glad i samboeren din. men er det noen "glemte" følelser for eksen din også, som du har så god kontakt med?

der virker nesten som du har bedre dialog med han....?

men jeg tror det er best for deg og samboeren om dere bor hver for dere en stund, og ser om dere kan gå videre derfra, eller om det beste er å avslutte det. 5 år er lenge ja, men det er ikke vits å fortsette hvis det ikke funker. men det virker som du er mer gira på det enn samboeren din,,sorry..ikke stygt ment,,

men prøv å prat med ham, og si det er best om dere bor hver for dere og prøver.da kommer han kanshe til å si at det ikke hjelper, at dere like godt kan gi opp, men det er mange-både gutter og jenter- som tenker slik...men hvis man vil det nok så prøver man =)

lykke til=)

Åh,jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Skulle nesten tro det var jeg som hadde skrevet det.(Bortsett fra dette med eksen) Skremmende!!

Vel for å komme til saken: Jeg har vært i forhold enda lenger enn deg (9 år) og vi er fremdeles bare samboere, ikke engang forlovet, ingen barn. Jeg kommer fra en "godt gift" familie, han har skilte foreldre. Han ser ingen poeng å gifte seg akkurat som din samboer. Jeg har vært klar for barn noen år, først nå begynner jeg å se lys i tunellen.

Jeg har lært meg å akseptere at jeg aldri blir hvit brud i kirken. Hvis vi noen gang gifter oss vil det bli en enkel vielse i rådhus eller tinghus som godt voksne. Er nå 32 år. Jeg har fått høre av venner at jeg er altfor tolmodig og at ting burde ha skjedd for lenge siden. Jeg ser ingen poeng i å gå fra han nå - har jeg holdt ut med hanså lenge klarer jeg å vente litt til på barn.

Jeg synes du skal spørre deg selv: Hva vil jeg med livet mitt? Hva ønsker jeg selv? Hvis drømmen din er å gifte deg og få barn; ikke kast bort resten av "ungdomstiden" din slik som jeg har gjort.

Det stikker litt i hjertet når jeg ser brudepar utenfor kirken eller bilde i avisen. "Dette får jeg aldri oppleve selv," er tanken som flyr gjennom meg.

Jeg synes du er for ung til å vente i evighet på han når forholdet er sånn som du beskrev det.

[Gjest ikke vanlig nick i dag]

Åh,jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Skulle nesten tro det var jeg som hadde skrevet det.(Bortsett fra dette med eksen) Skremmende!!

Vel for å komme til saken: Jeg har vært i forhold enda lenger enn deg (9 år) og vi er fremdeles bare samboere, ikke engang forlovet, ingen barn. Jeg kommer fra en "godt gift" familie, han har skilte foreldre. Han ser ingen poeng å gifte seg akkurat som din samboer. Jeg har vært klar for barn noen år, først nå begynner jeg å se lys i tunellen.

Jeg har lært meg å akseptere at jeg aldri blir hvit brud i kirken. Hvis vi noen gang gifter oss vil det bli en enkel vielse i rådhus eller tinghus som godt voksne. Er nå 32 år. Jeg har fått høre av venner at jeg er altfor tolmodig og at ting burde ha skjedd for lenge siden. Jeg ser ingen poeng i å gå fra han nå - har jeg holdt ut med hanså lenge klarer jeg å vente litt til på barn.

Jeg synes du skal spørre deg selv: Hva vil jeg med livet mitt? Hva ønsker jeg selv? Hvis drømmen din er å gifte deg og få barn; ikke kast bort resten av "ungdomstiden" din slik som jeg har gjort.

Det stikker litt i hjertet når jeg ser brudepar utenfor kirken eller bilde i avisen. "Dette får jeg aldri oppleve selv," er tanken som flyr gjennom meg.

Jeg synes du er for ung til å vente i evighet på han når forholdet er sånn som du beskrev det.

Uff,så klønete! Svaret var til Bli eller gå? sitt innlegg 5 år er lang tid...