Hva skal jeg gjøre?

[Tazmina]

Jeg er en jente på 22år jeg ble misbrukt stort sett hele barndommen av en "kompis" som var litt eldre enn meg. Bygda visste hva han drev med, men p.g.a at det er et kristent samfunn skulle det være hysj hysj.... han gjorde det med flere, blandt andre lillesøstra mi... jeg tok på meg rollen som erstatter for søstra mi, bare han lot henne være i fred. idag mange år senere sliter jeg med forhold, har ikke hatt en ordentlig kjæreste, skulle prøve å bare ligge i senga med en gutt jeg liker godt, men jeg fikk ikke puste, måtte opp og fikk ikke sove før tre dager senere ved hjelp av sovetab. jeg tør ikke prate med noen om dette. jeg er en veldig "sterk" person tror omverden... altid blid og tar vare på andre. men egentlig er jeg livredd, stoler ikke på noen og er veldig redd for å bli sviktet og forlatt! har mange gode venner, men savner en kjæreste.... kroppen har så lyst, men hodet sier NEI!!!! kan noen hjelpe meg?????

[vegetar]

Hei Tazmina!

Hvordan har du det i dag?

Det er ikke lett å vite hva du skal gjøre. Jeg ville funnet noen å snakke med.

Utrolig dårlig gjort at ingen gjorde noe for deg om de visste dette. Sannheten blir ikke bedre om man benekter den. Moralen hos noen om at sånt ikke finnes synes noen ganger sterkere enn moralen om faktisk å hjelpe de som blir utsatt for dette. Grusomme greier!

Vil anbefale deg å snakke med noen andre enn de som ikke hjalp deg den gangen, tror neppe de er til noen hjelp.

Hvis du ikke vet om noen kan du snakke med en psykolog, dixi og/eller skrive med mennesker som har opplevd liknende ting her.

Angående kjæreste så er vel ikke det for sent uansett din alder? Og er det noen hast? De fleste gutter er ikke overgripere og viser avstand fra dette. De som ikke forstår at du trenger litt ekstra tid er ikke gode nok for deg. Etterhvert burde du kanskje åpne deg for en eventuell kjæreste for at han skal forstå deg bedre. Er du forelsket nå siden dette bekymrer deg?

Jeg falt pladask for min kjæreste, har nå vært sammen i over et og et halv år. NB.Jeg som aldri mer skulle ha kjæreste mer. Hadde tatt skrekken..... Etter at jeg begynnte å fortelle han om en del av det som har skjedd meg, så ble alt mye lettere.

Lykke til!

Håper at jeg hører fra deg igjen!

Klem fra meg til deg!

[Tazmina]

Hei Tazmina!

Hvordan har du det i dag?

Det er ikke lett å vite hva du skal gjøre. Jeg ville funnet noen å snakke med.

Utrolig dårlig gjort at ingen gjorde noe for deg om de visste dette. Sannheten blir ikke bedre om man benekter den. Moralen hos noen om at sånt ikke finnes synes noen ganger sterkere enn moralen om faktisk å hjelpe de som blir utsatt for dette. Grusomme greier!

Vil anbefale deg å snakke med noen andre enn de som ikke hjalp deg den gangen, tror neppe de er til noen hjelp.

Hvis du ikke vet om noen kan du snakke med en psykolog, dixi og/eller skrive med mennesker som har opplevd liknende ting her.

Angående kjæreste så er vel ikke det for sent uansett din alder? Og er det noen hast? De fleste gutter er ikke overgripere og viser avstand fra dette. De som ikke forstår at du trenger litt ekstra tid er ikke gode nok for deg. Etterhvert burde du kanskje åpne deg for en eventuell kjæreste for at han skal forstå deg bedre. Er du forelsket nå siden dette bekymrer deg?

Jeg falt pladask for min kjæreste, har nå vært sammen i over et og et halv år. NB.Jeg som aldri mer skulle ha kjæreste mer. Hadde tatt skrekken..... Etter at jeg begynnte å fortelle han om en del av det som har skjedd meg, så ble alt mye lettere.

Lykke til!

Håper at jeg hører fra deg igjen!

Klem fra meg til deg!

Tusen takk for at du svarer=) har det igrunnen veldig bra, men skulle gjerne blokkert akkurat dette problemet, har MYE og gjøre i hverdagen så da slipper jeg å tenke så veldig..... joda det er en gutt jeg liker veldig godt.... er ikke helt sikker om jeg er forelsket, men noe er det og har vært der i mange år, men jeg klarer ikke stole på han..... jeg prøver og prøver, har virkelig lyst til å få det til og bli noe mer...

angående det å prate.... joda jeg har forsøkt, men jeg klarer ikke å forklare det slik som jeg virkeli føler det... skjemmes av og fortelle... og de få personene jeg har forsøkt og fortelle det til(helseøster og lærer) har enten flyttet eller fått barn, så når jeg må begynne hele prossessen på nytt så knyter det seg...

håper å høre mer fra deg=)

klem Tazmina

[Gjest Tine27]

Hei tazmina, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på flekken, men det går jo ikke. Jeg har en fortid som er ganske lik din, med menighet og hele pakka, der alt ble lagt lokk på. I veldig mange år var jeg også den "sterke", enkelte blir på et vis "herdet" av slike opplevelser, men det er bare på utsiden.

Jeg har hatt samme opplevelsene i parforhold som du har nå, og det er en ond sirkel hvor en ender opp med å klandre og tråkke på seg selv. Jeg vet at det er fryktelig vondt, en føler seg unormal og mindreverdig. MEN; det er en helt vanlig reaksjon! Skriver dette så du kan se at det er mange som går igjennom det du gjør nå.

Mitt råd er å søke profesjonell hjelp. Jeg vet det høres ut som et "legebok-svar", men det har hjulpet så mange, så hvorfor ikke prøve? Slik måtte jeg ihvertfall tvinge meg selv til å tenke for å kunne gjøre det. De første timene hos psykologen var noe møkk for å si det mildt. Min innstilling var ikke bra, og jeg så det hele som nytteløst. Da måtte jeg tenke som så at jeg måtte være mer åpen, for min egen del. Når jeg løsnet ble psykologtimene viktige for meg, og nå vet jeg med sikkerhet at de hjalp. Prøv du også! Det er ikke sikkert du får noe utbytte av det, men ingenting må være uprøvd når en skal "redde" seg selv.

Etter en stund ble jeg sterkere innvendig, og turte også fortelle mine nærmeste om hva jeg hadde opplevd. Det ble det store vendepunktet for meg, og jeg må si at selv om psykologen var døråpneren ble mine venner den største delen av redningen. Jeg fikk snakket ut og bearbeidet veldig mye av det jeg hadde båret på i så mange år. Det var et helvete, og i ettertid har jeg sett at det var akkurat dette som hadde holdt meg tilbake, å måtte konfrontere de vonde minnene. Jeg hadde ikke et ønske om å måtte gå igjennom ting på nytt, hvem har vel lyst til å gjenoppleve de verste følelsene en noengang har hatt? Desverre må man gjøre dette, det nytter ikke å være sterk på utsiden når det er kaos innvendig.

Jeg begynte også å skrive. Brev til overgriperen, med hva han hadde gjort mot meg, tanker om hevn osv. Så forandret brevene seg etter en stund, jeg begynte å skrive til han om hvordan han aldri får en sjanse til å gå videre, mens det fikk jeg. At han ikke har klart å knekke eller ødelegge meg, at jeg er et godt menneske til tross for ham. At min egen vilje og livsglede kommer til å gi meg et liv han bare kan drømme om.

Stol på deg selv Tazmina, prøv ut de mulighetene du har til å få det bedre med deg selv. Da kommer kjærlighet/parforhold/sex etterhvert.

Lykke til

[Tazmina]

Hei tazmina, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på flekken, men det går jo ikke. Jeg har en fortid som er ganske lik din, med menighet og hele pakka, der alt ble lagt lokk på. I veldig mange år var jeg også den "sterke", enkelte blir på et vis "herdet" av slike opplevelser, men det er bare på utsiden.

Jeg har hatt samme opplevelsene i parforhold som du har nå, og det er en ond sirkel hvor en ender opp med å klandre og tråkke på seg selv. Jeg vet at det er fryktelig vondt, en føler seg unormal og mindreverdig. MEN; det er en helt vanlig reaksjon! Skriver dette så du kan se at det er mange som går igjennom det du gjør nå.

Mitt råd er å søke profesjonell hjelp. Jeg vet det høres ut som et "legebok-svar", men det har hjulpet så mange, så hvorfor ikke prøve? Slik måtte jeg ihvertfall tvinge meg selv til å tenke for å kunne gjøre det. De første timene hos psykologen var noe møkk for å si det mildt. Min innstilling var ikke bra, og jeg så det hele som nytteløst. Da måtte jeg tenke som så at jeg måtte være mer åpen, for min egen del. Når jeg løsnet ble psykologtimene viktige for meg, og nå vet jeg med sikkerhet at de hjalp. Prøv du også! Det er ikke sikkert du får noe utbytte av det, men ingenting må være uprøvd når en skal "redde" seg selv.

Etter en stund ble jeg sterkere innvendig, og turte også fortelle mine nærmeste om hva jeg hadde opplevd. Det ble det store vendepunktet for meg, og jeg må si at selv om psykologen var døråpneren ble mine venner den største delen av redningen. Jeg fikk snakket ut og bearbeidet veldig mye av det jeg hadde båret på i så mange år. Det var et helvete, og i ettertid har jeg sett at det var akkurat dette som hadde holdt meg tilbake, å måtte konfrontere de vonde minnene. Jeg hadde ikke et ønske om å måtte gå igjennom ting på nytt, hvem har vel lyst til å gjenoppleve de verste følelsene en noengang har hatt? Desverre må man gjøre dette, det nytter ikke å være sterk på utsiden når det er kaos innvendig.

Jeg begynte også å skrive. Brev til overgriperen, med hva han hadde gjort mot meg, tanker om hevn osv. Så forandret brevene seg etter en stund, jeg begynte å skrive til han om hvordan han aldri får en sjanse til å gå videre, mens det fikk jeg. At han ikke har klart å knekke eller ødelegge meg, at jeg er et godt menneske til tross for ham. At min egen vilje og livsglede kommer til å gi meg et liv han bare kan drømme om.

Stol på deg selv Tazmina, prøv ut de mulighetene du har til å få det bedre med deg selv. Da kommer kjærlighet/parforhold/sex etterhvert.

Lykke til

Heisann vegetar=)

så godt å læs svaret ditt, det va liksom svar på mykje a det e lura på.... en a di tingan som plaga me mest, e det at det e som mange som veit ka som skjedde på heimplassen min, men som ikke gjor nå med det.... blir litt bitter ettekvart da.... e trudd kanskje at hvis e berre prøva og gløm alt så vil det gå over etter ei stund, men e opplev egentlig berre at det bi verre jo eldre e blir... no e de det me parforhold og det å stol på folk som e problemet... e har veldi løst å prøv å gå t psykolog, men e får det ikke t...

oppsøkte du berre en eller blei du anbefalt en, finnes d spesialista i overgreps saka?

[vegetar]

Tusen takk for at du svarer=) har det igrunnen veldig bra, men skulle gjerne blokkert akkurat dette problemet, har MYE og gjøre i hverdagen så da slipper jeg å tenke så veldig..... joda det er en gutt jeg liker veldig godt.... er ikke helt sikker om jeg er forelsket, men noe er det og har vært der i mange år, men jeg klarer ikke stole på han..... jeg prøver og prøver, har virkelig lyst til å få det til og bli noe mer...

angående det å prate.... joda jeg har forsøkt, men jeg klarer ikke å forklare det slik som jeg virkeli føler det... skjemmes av og fortelle... og de få personene jeg har forsøkt og fortelle det til(helseøster og lærer) har enten flyttet eller fått barn, så når jeg må begynne hele prossessen på nytt så knyter det seg...

håper å høre mer fra deg=)

klem Tazmina

Hei Tazmina!

For å gå til psykolog/psykiater må du gå til en lege for å bli henvist til psykolog/psykiater. Da betaler du for de første timene, til du går over frikortgrensen.

Kanskje du kan spørre legen om det finnes noen spessialister på dette der du bor. Se i telefonkatalogen og se etter om det er noen der som kan vite noe. Si her på forum ca hvor du bor og spørre om noen her vet om noen i området.

Angående størrelse på åpning så tror jeg det er individuelle forskjeller. Men jeg leste en bok om overgrep mot barn der det var angitt at en kunne fatte mistanke om voldtekt hvis åpningen var over et visst antall millimeter når barnet var under 7 år. Dette er ikke absolutt sant, for noen barn stikker ting opp der og utvider det dermed selv....

Klem

[Tazmina]

Hei tazmina, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på flekken, men det går jo ikke. Jeg har en fortid som er ganske lik din, med menighet og hele pakka, der alt ble lagt lokk på. I veldig mange år var jeg også den "sterke", enkelte blir på et vis "herdet" av slike opplevelser, men det er bare på utsiden.

Jeg har hatt samme opplevelsene i parforhold som du har nå, og det er en ond sirkel hvor en ender opp med å klandre og tråkke på seg selv. Jeg vet at det er fryktelig vondt, en føler seg unormal og mindreverdig. MEN; det er en helt vanlig reaksjon! Skriver dette så du kan se at det er mange som går igjennom det du gjør nå.

Mitt råd er å søke profesjonell hjelp. Jeg vet det høres ut som et "legebok-svar", men det har hjulpet så mange, så hvorfor ikke prøve? Slik måtte jeg ihvertfall tvinge meg selv til å tenke for å kunne gjøre det. De første timene hos psykologen var noe møkk for å si det mildt. Min innstilling var ikke bra, og jeg så det hele som nytteløst. Da måtte jeg tenke som så at jeg måtte være mer åpen, for min egen del. Når jeg løsnet ble psykologtimene viktige for meg, og nå vet jeg med sikkerhet at de hjalp. Prøv du også! Det er ikke sikkert du får noe utbytte av det, men ingenting må være uprøvd når en skal "redde" seg selv.

Etter en stund ble jeg sterkere innvendig, og turte også fortelle mine nærmeste om hva jeg hadde opplevd. Det ble det store vendepunktet for meg, og jeg må si at selv om psykologen var døråpneren ble mine venner den største delen av redningen. Jeg fikk snakket ut og bearbeidet veldig mye av det jeg hadde båret på i så mange år. Det var et helvete, og i ettertid har jeg sett at det var akkurat dette som hadde holdt meg tilbake, å måtte konfrontere de vonde minnene. Jeg hadde ikke et ønske om å måtte gå igjennom ting på nytt, hvem har vel lyst til å gjenoppleve de verste følelsene en noengang har hatt? Desverre må man gjøre dette, det nytter ikke å være sterk på utsiden når det er kaos innvendig.

Jeg begynte også å skrive. Brev til overgriperen, med hva han hadde gjort mot meg, tanker om hevn osv. Så forandret brevene seg etter en stund, jeg begynte å skrive til han om hvordan han aldri får en sjanse til å gå videre, mens det fikk jeg. At han ikke har klart å knekke eller ødelegge meg, at jeg er et godt menneske til tross for ham. At min egen vilje og livsglede kommer til å gi meg et liv han bare kan drømme om.

Stol på deg selv Tazmina, prøv ut de mulighetene du har til å få det bedre med deg selv. Da kommer kjærlighet/parforhold/sex etterhvert.

Lykke til

Heia Tine27!

så "godt" og høre at det er flere som har opplevd dette me kristne samfunn... det er det verste at folk vet hva som skjer men bare lar d passere p.g.a hvordan det vil sees utenfra.... er skikkeli bitter på akkurat det....