Fordeler og ulemper ved å huske -

[leda]

Først var jeg fortvilet over å ikke huske. Det var skremmende at det fantes så mye i hodet mitt, som jeg ikke hadde kontakt med, men som bare manifesterte seg ved flashbacks og andre fysiske reaksjoner.

Etter en tid i terapi, ble jeg mye mindre opptatt av det å skulle huske konkrete hendelser og konsentrerte meg om å få tak i følelsene mine.

Jeg følte at jeg hadde kommet langt, da jeg faktisk klarte å synes synd på meg selv på grunn av det jeg var utsatt for som lita jente. Men det jeg ikke hadde forventet var at da kom mye av hukommelsen jeg trodde jeg ønsket meg tilbake. Og nå vil jeg helst ikke ha den! Kunne ikke disse minnene fått bli i mørket sitt! Det føles som om jeg heller vil dø enn å snakke om det for da er jeg redd for at alle de vonde følelsene kommer frem igjen.

[marillion]

Stakkars deg, men terapi må da være godt for noe, det også? Når du endelig greier å huske, så må jo psykologen din hjelpe deg med de vonde minnene. Håper det blir bedre.

Jeg husker nesten ingenting jeg heller. Enten er det ikke mer enn det jeg husker, ellers så har jeg fortrengt masse. Husker ikke så mye av barndommen i det hele tatt jeg...

Ser at det er lenge siden du skrev dette, men hvis du skulle lese svaret mitt, så ha en fin dag!