Hvaskaljegtro - trenger tips

[Babette]

Hvordan bygger man så denne alliansen, når jeg føler at han på en måte kjemper i mot. Har ingen forståelse for min usikkerhet og klumpen jeg nå har i magen hver dag.

Han sier bare at jeg må sette en strek over det. Sette en strek over at jeg føler at han på en måte har "sjekket" opp noen andre og det i tillegg i en periode, hvor vi nettopp har blitt enige om å satse på hverandre.

Jeg føler bare at jeg blir mer og mer kald ovenfor denne mannen. I går var det farsdag og jeg klarte rett og slett ikke å kjøpe noen gave og gjøre noe hyggelig. Lysten for det er fullstendig borte, når man bare blir møtt med at det er mitt problem.

Han har lagt det bak seg han....men da lurer jeg på hvorfor det dukket opp nye meldinger hvis han hadde vært klart nok mot henne.

Den oppklarende tlf som han tok for å be henne ikke ta kontakt fungerte tydeligvis ikke.

Jeg tror rett og slett bare jeg må la han gå. Det burde jo vært litt omvendt akkurat nå, at han innså at han hadde gjort noe dumt, og ville kjempe for forholdet sitt, men slik føles det ikke, og det kan jeg ikke leve med...

og det skal være ut på by'n denne kvelden, og jeg mener han bør komme hjem, Litt hensyn bør man ta til den der hjemme og, om den er viktigst..

Til det du sier i nest siste avsnitt: Du ville følt det naturlig at han nå brukte tida på å kjempe for å få beholde deg og din kjærlighet.

Ja, en utro mann ville nok ha oppført seg slik. Han ville ha lagt seg flat og formelig tryglet om at du ikke måtte gå fra ham. Han ville ha sagt at han angret, og at han skulle ha gitt hva som helst for å få denne historien ugjort.

Men en som blir urettmessig mistenkt for noe han ikke har gjort, vil reagere med sinne, kulde og avstand. Han vil for alvor lure på hva slags tillit du kan ha til ham, som kunne tro at han var på vei inn i et forhold til dama.

[lilleva]

Til det du sier i nest siste avsnitt: Du ville følt det naturlig at han nå brukte tida på å kjempe for å få beholde deg og din kjærlighet.

Ja, en utro mann ville nok ha oppført seg slik. Han ville ha lagt seg flat og formelig tryglet om at du ikke måtte gå fra ham. Han ville ha sagt at han angret, og at han skulle ha gitt hva som helst for å få denne historien ugjort.

Men en som blir urettmessig mistenkt for noe han ikke har gjort, vil reagere med sinne, kulde og avstand. Han vil for alvor lure på hva slags tillit du kan ha til ham, som kunne tro at han var på vei inn i et forhold til dama.

Eksen min oppførte seg på samme måte som denne fyren, og han var faktisk utro.

Han ble dritsur, mente det var jeg som var gal og syk, men jeg sto faktisk der med håndfaste, skrevne bevis som direkte sa at han drev og knullet andre.

Så det er ikke nødvendigvis noen regler for oppførsel i slike tilfeller, selv om det jo KAN være tilfellet i denne saken.

[Babette]

Eksen min oppførte seg på samme måte som denne fyren, og han var faktisk utro.

Han ble dritsur, mente det var jeg som var gal og syk, men jeg sto faktisk der med håndfaste, skrevne bevis som direkte sa at han drev og knullet andre.

Så det er ikke nødvendigvis noen regler for oppførsel i slike tilfeller, selv om det jo KAN være tilfellet i denne saken.

Jeg siktet til en som har vært utro, og som åpent innrømmer det selv. Han vil som regel legge seg flat, hvis han ønsker å beholde kona.

Men: Ser han en mulighet for å fortsette å lyve og komme unna med det, vil han ofte kjempe med nebb og klør, slik du beskriver. Til og med om det foreligger bevis.

Men selvsagt: folk reagerer og oppfører seg forskjellig.

For øvrig: Min kjære eksamnn nektet og nektet i lengre tid. Så jeg valgte å tro på ham. Så ble utroskapen hans avslørt så å si offentlig, og etter det bebreidet han meg som var så godtroende at jeg ikke hadde skjønt hva som foregikk !

Så dårlig samvittighet kan også føre til aggresjon.

I denne historien er det ingen som tror eller påstår at han har vært direkte utro i fysisk forstand. Det tror ikke hun heller.

Det er et viktig poeng.

[Gjest vendttilbake]

Hvordan bygger man så denne alliansen, når jeg føler at han på en måte kjemper i mot. Har ingen forståelse for min usikkerhet og klumpen jeg nå har i magen hver dag.

Han sier bare at jeg må sette en strek over det. Sette en strek over at jeg føler at han på en måte har "sjekket" opp noen andre og det i tillegg i en periode, hvor vi nettopp har blitt enige om å satse på hverandre.

Jeg føler bare at jeg blir mer og mer kald ovenfor denne mannen. I går var det farsdag og jeg klarte rett og slett ikke å kjøpe noen gave og gjøre noe hyggelig. Lysten for det er fullstendig borte, når man bare blir møtt med at det er mitt problem.

Han har lagt det bak seg han....men da lurer jeg på hvorfor det dukket opp nye meldinger hvis han hadde vært klart nok mot henne.

Den oppklarende tlf som han tok for å be henne ikke ta kontakt fungerte tydeligvis ikke.

Jeg tror rett og slett bare jeg må la han gå. Det burde jo vært litt omvendt akkurat nå, at han innså at han hadde gjort noe dumt, og ville kjempe for forholdet sitt, men slik føles det ikke, og det kan jeg ikke leve med...

og det skal være ut på by'n denne kvelden, og jeg mener han bør komme hjem, Litt hensyn bør man ta til den der hjemme og, om den er viktigst..

Du behøver ikke tro så veldig, bare bestemme deg for å være glad i deg selv.

Og om han er glad i deg, tar han hensyn til følelsene dine, mer enn han tar hensyn til graden av feil han har begått.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke finn deg i å måtte sette strek!

Vær meget bestemt og si til ham at han må vise vilje til å forstå din uro og frykt.

Du dømmer ham ikke, men er villig til å satse dersom han er villig til å se ting fra din side også.

En mann som ikke er villig til dette, er en mann!

Hvis ikke, har han et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

En anklge som bare er delvis riktig vil ensidig betraktes som en anklage. Og det tas ikke hensyn til at en del av anklagen kan være såpass sann at den er plagsom for partneren.

En mann som ikke "ser" deg i en så lei stemning, hvordan kan han være en god mann når det røyner på?

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han falt for fristelsen til litt SMS-spenning?

Kan han ha innsett i tide hva han drev med?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Og la det være en invitasjon til ham om å gjøre det samme?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at han ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han innrømmer noe, og så føler han at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige.

Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

[lilleva]

Jeg siktet til en som har vært utro, og som åpent innrømmer det selv. Han vil som regel legge seg flat, hvis han ønsker å beholde kona.

Men: Ser han en mulighet for å fortsette å lyve og komme unna med det, vil han ofte kjempe med nebb og klør, slik du beskriver. Til og med om det foreligger bevis.

Men selvsagt: folk reagerer og oppfører seg forskjellig.

For øvrig: Min kjære eksamnn nektet og nektet i lengre tid. Så jeg valgte å tro på ham. Så ble utroskapen hans avslørt så å si offentlig, og etter det bebreidet han meg som var så godtroende at jeg ikke hadde skjønt hva som foregikk !

Så dårlig samvittighet kan også føre til aggresjon.

I denne historien er det ingen som tror eller påstår at han har vært direkte utro i fysisk forstand. Det tror ikke hun heller.

Det er et viktig poeng.

Neida, men han burde skjønne hvor såret hun er og hvor vanskelig det er for henne.

Så mener jeg man må respektere partnerens grenser i forhold til hva de oppfatter som utroskap, med mindre de er helt sykelige da.

Man kan ikke nekte partneren å ha kontakt med andre, men mange oppfatter sms flørt som et stort svik. Om det er det som er tilfellet her aner jo ikke jeg, men han burde likevel forstå at hun blir skeptisk av mystiske tekstmeldinger sent om kvelden, og iallefall når han ikke ser ut til å ville være ærlig om dette.

Menjeg kan jo bare snakke utfra egen erfaring, jeg aner ikke hvordan han faktisk tenker, og om han har vært utro/sveket henne/løyet, eller om hun overreagerer.

[Babette]

Hvordan bygger man så denne alliansen, når jeg føler at han på en måte kjemper i mot. Har ingen forståelse for min usikkerhet og klumpen jeg nå har i magen hver dag.

Han sier bare at jeg må sette en strek over det. Sette en strek over at jeg føler at han på en måte har "sjekket" opp noen andre og det i tillegg i en periode, hvor vi nettopp har blitt enige om å satse på hverandre.

Jeg føler bare at jeg blir mer og mer kald ovenfor denne mannen. I går var det farsdag og jeg klarte rett og slett ikke å kjøpe noen gave og gjøre noe hyggelig. Lysten for det er fullstendig borte, når man bare blir møtt med at det er mitt problem.

Han har lagt det bak seg han....men da lurer jeg på hvorfor det dukket opp nye meldinger hvis han hadde vært klart nok mot henne.

Den oppklarende tlf som han tok for å be henne ikke ta kontakt fungerte tydeligvis ikke.

Jeg tror rett og slett bare jeg må la han gå. Det burde jo vært litt omvendt akkurat nå, at han innså at han hadde gjort noe dumt, og ville kjempe for forholdet sitt, men slik føles det ikke, og det kan jeg ikke leve med...

og det skal være ut på by'n denne kvelden, og jeg mener han bør komme hjem, Litt hensyn bør man ta til den der hjemme og, om den er viktigst..

For øvrig: Jeg forstår det slik at du ikke er klar for å sette strek før han har vist at han forstår din usikkerhet og bekymring. Det er forståelig.

Dere må begge gjøre noen innrømmelser og begge være villig til å gjøre en innsats for å få det bedre sammen.

Det kan hende at du overreagerer - og det kan hende han bagatelliserer.

[lilleva]

For øvrig: Jeg forstår det slik at du ikke er klar for å sette strek før han har vist at han forstår din usikkerhet og bekymring. Det er forståelig.

Dere må begge gjøre noen innrømmelser og begge være villig til å gjøre en innsats for å få det bedre sammen.

Det kan hende at du overreagerer - og det kan hende han bagatelliserer.

Som jeg sa til petter smart: Så fint at det er folk her som skriver akkurat det jeg selv tenker, så slipper jeg det!

[Gjest hvaskaljegtro]

Jeg siktet til en som har vært utro, og som åpent innrømmer det selv. Han vil som regel legge seg flat, hvis han ønsker å beholde kona.

Men: Ser han en mulighet for å fortsette å lyve og komme unna med det, vil han ofte kjempe med nebb og klør, slik du beskriver. Til og med om det foreligger bevis.

Men selvsagt: folk reagerer og oppfører seg forskjellig.

For øvrig: Min kjære eksamnn nektet og nektet i lengre tid. Så jeg valgte å tro på ham. Så ble utroskapen hans avslørt så å si offentlig, og etter det bebreidet han meg som var så godtroende at jeg ikke hadde skjønt hva som foregikk !

Så dårlig samvittighet kan også føre til aggresjon.

I denne historien er det ingen som tror eller påstår at han har vært direkte utro i fysisk forstand. Det tror ikke hun heller.

Det er et viktig poeng.

Jeg tror ikke han har vært fysisk utro. Men jeg sitter jo igjen med tanker rundt hva ville egentlig ha skjedd om jeg ikke hadde sjekket tlf hans og sett disse sms som kom.

Ville jeg da ha sitte hjemme lykkelig utvitende om at han f.eks. var på besøk hos henne mens jeg trodde han var på fotballkamp med gutta...

Men slik ble det nå ikke så jeg prøver å skyve de tankene bort, men det trenger seg frem på en måte.

Men det jeg ikke skjønner er hvorfor kunne han ikke kanalisere det han snakket med henne om mot meg og bygd noe oss i mellom. F.eks. problemer på jobb, ut å se på klokke sammen, fotballkamp, ny bil etc... Jeg er såret over å ikke være den som blir en samtalepartner.

[Gjest hvaskaljegtro]

Du behøver ikke tro så veldig, bare bestemme deg for å være glad i deg selv.

Og om han er glad i deg, tar han hensyn til følelsene dine, mer enn han tar hensyn til graden av feil han har begått.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke finn deg i å måtte sette strek!

Vær meget bestemt og si til ham at han må vise vilje til å forstå din uro og frykt.

Du dømmer ham ikke, men er villig til å satse dersom han er villig til å se ting fra din side også.

En mann som ikke er villig til dette, er en mann!

Hvis ikke, har han et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

En anklge som bare er delvis riktig vil ensidig betraktes som en anklage. Og det tas ikke hensyn til at en del av anklagen kan være såpass sann at den er plagsom for partneren.

En mann som ikke "ser" deg i en så lei stemning, hvordan kan han være en god mann når det røyner på?

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han falt for fristelsen til litt SMS-spenning?

Kan han ha innsett i tide hva han drev med?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Og la det være en invitasjon til ham om å gjøre det samme?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at han ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han innrømmer noe, og så føler han at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige.

Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Du har mange gode poeng i det du skriver, men det er vanskelig å gjennomføre for oss tror jeg.

Han vil faktisk ha større frihet til å gjøre som han vil, han ser nesten ikke nå at han har gjort noe som har såret meg og vil bare sette strek.

Vanskelig å sette seg ned å si at dette gjorde jeg feil bla bla Slike samtaler havner som oftest feil ut hos oss.

I tillegg føler jeg at vi har et omvendt forhold om du skjønner. Etter fødsel var det jeg som ville ha sex, og alt det der, men har hele tiden følt meg avvist og prisgitt når han vil ha sex, og det er ikke ofte.

Han har fått flørte mail, sms og kort av meg, men det er akkurat som det ikke betyr noe.

Jeg føler meg egentlig mer som en praktisk arbeidshest i vårt forhold, som har ansvar for alt hjemme, alt praktisk med barnet, og tom ansvar for det som skal skje rundt husveggen omtrent, jeg må nesten sette i gang alt mulig selv.

[lilleva]

Jeg tror ikke han har vært fysisk utro. Men jeg sitter jo igjen med tanker rundt hva ville egentlig ha skjedd om jeg ikke hadde sjekket tlf hans og sett disse sms som kom.

Ville jeg da ha sitte hjemme lykkelig utvitende om at han f.eks. var på besøk hos henne mens jeg trodde han var på fotballkamp med gutta...

Men slik ble det nå ikke så jeg prøver å skyve de tankene bort, men det trenger seg frem på en måte.

Men det jeg ikke skjønner er hvorfor kunne han ikke kanalisere det han snakket med henne om mot meg og bygd noe oss i mellom. F.eks. problemer på jobb, ut å se på klokke sammen, fotballkamp, ny bil etc... Jeg er såret over å ikke være den som blir en samtalepartner.

Akkurat det skjønner jeg kjempegodt. Greit at han kanskje ikke har vært utro, og selvsagt skal man kunne ha andre venner å snakke med, men det burde være partneren som er den man hovedsaklig rådfører seg med og lufter problemer med.

Og den man går ut med og gjør hverdagslige ting med. Det er slikt som bringer en sammen.

Og særlig burde han gjort det nå etter at dere hadde en pause, for å bygge opp forholdet dere imellom igjen.

Kjæresten min har en god kompis han snakke masse med og tilbringer tid med, men jeg er alltid den første han kommer til når han vil snakke om noe, har problemer, eller bare vil finne på noe moro. Det viser jo bare at han ser på meg som en livspartner og hovedpersonen i hans liv, slik han er det for meg.

[lilleva]

Du har mange gode poeng i det du skriver, men det er vanskelig å gjennomføre for oss tror jeg.

Han vil faktisk ha større frihet til å gjøre som han vil, han ser nesten ikke nå at han har gjort noe som har såret meg og vil bare sette strek.

Vanskelig å sette seg ned å si at dette gjorde jeg feil bla bla Slike samtaler havner som oftest feil ut hos oss.

I tillegg føler jeg at vi har et omvendt forhold om du skjønner. Etter fødsel var det jeg som ville ha sex, og alt det der, men har hele tiden følt meg avvist og prisgitt når han vil ha sex, og det er ikke ofte.

Han har fått flørte mail, sms og kort av meg, men det er akkurat som det ikke betyr noe.

Jeg føler meg egentlig mer som en praktisk arbeidshest i vårt forhold, som har ansvar for alt hjemme, alt praktisk med barnet, og tom ansvar for det som skal skje rundt husveggen omtrent, jeg må nesten sette i gang alt mulig selv.

Hvis du føler det sli, og du har jobbet for forholdet uten at han bryr seg eller er villig til å gjøre det samme, ja da ser jeg ikke helt hvorfor du gidder fortsette, samma om han har vært utro eller ikke.

Slik skal det ikke være- virker utrolig enveiskjørt dette her..

[Babette]

Du har mange gode poeng i det du skriver, men det er vanskelig å gjennomføre for oss tror jeg.

Han vil faktisk ha større frihet til å gjøre som han vil, han ser nesten ikke nå at han har gjort noe som har såret meg og vil bare sette strek.

Vanskelig å sette seg ned å si at dette gjorde jeg feil bla bla Slike samtaler havner som oftest feil ut hos oss.

I tillegg føler jeg at vi har et omvendt forhold om du skjønner. Etter fødsel var det jeg som ville ha sex, og alt det der, men har hele tiden følt meg avvist og prisgitt når han vil ha sex, og det er ikke ofte.

Han har fått flørte mail, sms og kort av meg, men det er akkurat som det ikke betyr noe.

Jeg føler meg egentlig mer som en praktisk arbeidshest i vårt forhold, som har ansvar for alt hjemme, alt praktisk med barnet, og tom ansvar for det som skal skje rundt husveggen omtrent, jeg må nesten sette i gang alt mulig selv.

Med andre ord er det ikke bare denne SMS-historien som er problemet i forholdet deres.

[Gjest hvaskaljegtro]

Med andre ord er det ikke bare denne SMS-historien som er problemet i forholdet deres.

Nei det er det ikke. Men denne kom nå på toppen i en periode hvor vi nettopp har flyttet sammen igjen og skulle satse videre. Utrolig dårlig timing da.

En del av det vi eller jeg i alle fall har slitt med er at jeg har følt at jeg ikke har fått noe særlig oppmerksomhet, flørt etc, mens jeg har sett at han kan være i stand til det med andre.

Han er en meget sosial person, flink til å klistre på smil og være vittig. Akkurat som all energi blir brukt opp på bortebane og ingenting igjen hjemme.

Det var jo sjarmen hans jeg falt for... Sikkert akkurat som hun som han har hatt litt kontakt med nå, hun har falt for den svært hyggelig sosiale siden hans...

[angelica2]

Godt nyttår! tenkte bare å høre hvordan det har gått med deg?