Vet ikke helt hva jeg skal gjøre..

[Gjest full av tanker]

Møtte ham i dag igjen. Han satt der med ei jente. Jeg tror ikke han så meg. Er ikke sikkert han kjenner meg igjen heller, det er jo to år siden nå.

Jeg ble voldtatt noen måneder før jeg ble 17 år gammel, av en bekjent, en gutt jeg var betatt av. Nå er jeg nettopp blitt 19. Han var 23 på det tidspunktet.

Jeg tenkte aldri på å anmelde. Jeg ble kjæreste med en gutt noen måneder etter voldtekten, jeg var faktisk ikke klar over det selv, hjernen min hadde greid å sperre alt ute, fått meg til å tro at det han gjorde var helt ok. Jeg snakket med min daværende kjæreste om det. Han fikk meg til å innse at det han gjorde mot meg, var galt. Det har vært noen fæle år, selv om jeg har greid å leve på normalt vis: Bra skolegang med gode karakterer og mange gode venner som støtter meg i alt.

Jeg ser hele tiden noen som ser ut som ham, snakker som ham, går som ham..Av og til så er det faktisk ham. Jeg føler meg ikke trygg, selv om jeg er rimelig sikker på at han er overbevist om at han ikke har gjort noe galt.

Det jeg lurer på nå, er om alt er for sent? Ingenting kan vel anmeldes nå? Jeg har aldri turt å gjøre det, da hadde han garantert kommet etter meg, han er av den voldelige typen, også mot jenter, naturlig nok... I tillegg til at jeg aldri har turt å fortelle mine foreldre, søsken eller slekt om det. Mine venner og kjæreste er de eneste som vet. Jeg har ingen bevis, ord mot ord.. Men er det noe jeg kan gjøre, sånn i det hele tatt?

[Anniken79]

Hei! Det er ikke for sent å gjøre noe. Du kan anmelde ham fortsatt. Og om saken din blir henlagt fordi de ikke kan bevise noe, står dere mye sterkere om han skulle gjøre det igjen. Min sak kommer opp for retten fordi noen andre turte å anmelde for lenge siden. Jeg ventet i ti år.... Dessuten kan du nok ha godt av å få bearbeidet det som skjedde. Jeg vil råde deg til å kontakte Dixi eller støttesenter mot incest og seksuelle overgrep hvis det finnes der du bor. Jeg vet det er vanskelig å gå til det skrittet, men jeg lover deg at det er verdt det. Hvis ikke det er på din hjemplass kan det være greit å fortelle det til legen din. Det er ofte lettere å fortelle til noen utenforstående enn til familien. Hvis du ikke tør si det kan du skrive det og la noen lese. DET ER IKKE FOR SENT. Lykke til, skal tenke på deg.