deprimerti

[Petter_1977]

Hei!

Jeg er gutt på snart 27 år. Jeg lurer litt på hva som feiler meg, jeg føler ganske ofte for tiden at jeg ikke har lyst til å leve videre. Eller, jeg har egentlig lyst, men så føler jeg meg så misslykket, når jeg ser meg i speilet, eller tar bilde av meg selv, så ser jeg bare en stygg og sliten person. Føler at dette har gått så langt nå, jeg har ikke noe sosialt liv, jeg får stadig kontakt med nye mennesker som viser en åpenhet ovenfor meg... men jeg slipper aldri noen inn på meg.. stenger meg inne, når jeg ser tilbake på de siste 6-7 årene av livet mitt, så ser jeg bare et mørkt rom, jeg har ikke levd ordentlig på mange år føler jeg. Jeg har en "perfekt" fasade utad, flink på skolen, snart ferdig med en meget bra utdannelse, jeg er veldig fysisk aktiv, men dette er egentlig også resultat av slags tvangstanker. Jeg stenger alt og alle ute for å lukke meg inne med skole og trening. Har en sinnsyk selvdisiplin som jeg har utviklet gjennom mange år med ulike tvangstanker.

Men nå føler jeg dette har gått for langt, det har gått opp for meg at jeg har kastet bort de 7 beste årene av livet mitt. Jeg ser rundt meg, da ser jeg andre bekjente som inviterer hverandre på middag, på fester osv, har det hyggelig og sosialt sammen. Jeg tenker ofte hvor hyggelig det hadde vært å kunne delta i slike sosiale aktiviterer, men ingen inviterer meg lengre, jeg har ikke noe sosialt nettverk rundt meg, mange år siden sist. jeg føler hodet mitt er helt skrudd!

Fordi jeg studerer så har jeg klart å leve et dobbeltliv i mange år, hvor jeg kan lyve om deltagelse i sosiale aktiviteter som f.eks. på nyttårsaften da jeg de som kjenner meg på hjemstedet mitt ikke kjenner de som er på studiestedet. Dermed kan jeg si at jeg gjorde det og det den og den kvelden, mens jeg virkeligheten satt alene foran tv'en.

Utrolig lei av å leve dette dobbeltlivet hvor alle tror jeg er så vellykket, (veltrent, skoleflinkm, bra utdannelse osv). Jeg vil være normal, jeg har lyst på venner igjen, være sosial, få meg en kjæreste noe jeg ikke har hatt på MANGE år selv om jeg er forhodlsvis attraktiv, men jeg lar som sagt ingen slippe inn på meg.

Jeg sover dårlig, våkner om natten, våknet ekstremt tidlig, dårlig kvalitet på søvnen.. dette har pågått i mange år alt.

Tenker mange ganger at jeg ikke har lyst til å leve mer, lurer litt på om noen i det hele tatt ville savnet meg om jeg gikk bort.

Det er det som er så rart, jeg tror veldig mange har stor respekt for meg, ser på meg som en veldig ordentlig gutt som de kan stole på, og komme til, men jeg føler det ikke slik med noen andre veien.

Vet ikke hvor lenge til dette kan pågå, jeg føler at tiden er i ferd med å renne fra meg.

Takk.

[thinkerbell]

hei Petter.

når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at du er deprimert. Har du snakket med din primærlege om dette "dobbeltlivet" du lever? Er det noen i det hele tatt du føler du kan snakke med?

Hvor lenge skal du holde på slik? Hvor lenge orker du? ..

vennlig hilsen

[Gjest LuzyNuzy]

Skulle ønske jeg hadde noe smart å si deg nå, men det har jeg ikke. Det eneste jeg vil si er at jeg synes du skal skrive ut dette innelgget og vise til din fastlege, slik at han/hun kan henvise deg til noen som kan hjelpe deg.

Å leve et dobbeltliv er utrolig nedbrytende over lengre tid. Synes det var flott av deg å skrive ned så ærlige ting om deg selv.

Lykke til Petter. *klem* (hvis du vil ha...)

[lizardking]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Ikke mist motet, det finns håp men du må gjøre mesteparten selv! Ta tak i problemene.

Tips:

Skriv ned det som plager deg å gi det til legen din. Det hjelper å vite at fagfolk "er på saken"!

[ingerja]

hei Petter.

når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at du er deprimert. Har du snakket med din primærlege om dette "dobbeltlivet" du lever? Er det noen i det hele tatt du føler du kan snakke med?

Hvor lenge skal du holde på slik? Hvor lenge orker du? ..

vennlig hilsen

Heisann!

Beklager, men jeg har ikke noe bra å skrive til deg akkurat nå! Men slik du beskriver livet ditt, er nesten akkurat slik jeg beskriver mitt.... Kanskje det kan være til litt hjelp... Det er mange som sier at det hjelper å høre at andre også har det slik personlig syntes jeg ikke det hjelper meg! Men dersom du syntes det gjør saken litt bedre, svarer jeg gjerne!

Jeg har slitt med angst/depresjon i 14 år. Nå er jeg 25. Har alltid prøvd å være den perfekte snille jenta som fikser alt, som alltid smiler, og er blir og hyggelig overfor andre mennesker.... Jeg er så utrolig sliten av å ta meg sammen! Selv er jeg personlig kristen (noe som har gjort meg enda dårligere i perioder) og i den sammenheng har jeg lest ei bok av Erling Rimehaug som heter; når Gud blir borte. Denne oppfordrer til å la kaoset komme, og ikke stenge alt inne.... Har dessverre ikke noe bedre råd å komme med. Har heller ingen jeg tør å slippe maska helt for.

Når det gjelder selvmord har jeg også tenkt at ingen ville savne meg, men det er ikke sant! Selv om det er vanskelig å se til tider...

Tenker på deg! Stå på!