Hva er dette? Har alle det sånn til en viss grad?

[Gjest uten signatur]

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt en slags "virkelighetsflukt", eller hva jeg skal kalle det. Virkelighetsflukt vet jeg egentlig ikke om det er, men det kan kanskje virke sånn.

Jeg har perioder på alt fra noen timer til 1-2 uker, uavhengig av hva som skjer rundt meg, hvor jeg innbiller meg en annen virkelighet for meg selv. Dette ville kanskje høres logisk hvis jeg var barn og drømte om en bedre tilværelse f.eks. Men jeg er voksen og det går stort sett på motsatt ting, altså en virkelighet hvor jeg har det verre enn realiteten. Det er sånn at jeg nesten tror på det selv til slutt.

På det verste kan jeg faktisk ligge i senga hele dagen, og bare gå rundt i min egen verden. Da kjeder jeg meg ikke på en måte, og ingen ting annet betyr noe. Jeg vet dette antagelig høres helt sykt ut, og det er vel derfor jeg er så flau over det. Særlig fordi jeg egentlig har det bra, og så innbiller jeg meg at jeg ikke har det. At folk er jævlige mot meg, når ikke de er det.

Det høres jo ut som om jeg er fullstendig umoden i hodet, men jeg klarer ikke stoppe det. Klarer heller ikke finne noe mønster for når disse tankene/periodene kommer. Som sagt, så har jeg hatt det sånn siden jeg var barn.

Jeg har ikke noe særlig kontroll på det. De periodene kommer av seg selv, enten jeg er på ferie, er hjemme, har det bra, eller dårlig. Jeg kjenner det igjen med en gang det er der. Det er på en måte som om jeg er en annen. I disse periodene kan jeg leve i en helt annen tid, f.eks. flere hundre år tilbake. Det er ikke sikkert at jeg er jente engang, det kan være jeg er en gutt.

Noen ganger kan det føles som om jeg går tilbake til et tidligere liv, andre ganger dreier det seg om nåtiden. Det har t.o.m. gått så langt at jeg har fortalt folk ting som ikke stemmer, fordi jeg lever meg sånn inn i det der og da. Akkurat som om familien min ikke er min,at jeg ikke hører til her osv.

Er dette ganske normalt, eller er det en eller annen slags forstyrrelse? Jeg har ikke som jeg vet vært utsatt for noe overgrep av noe slag (som kanskje noe av det skulle tyde på).

Ville sette veldig pris på om noen kunne svare!

Hilsen

[Gjest en annen]

Det er nok ikke vanlig å ha så intense fantasier som du beskriver. Om det er unormalt (sykelig) er en annen sak. Hvis det ikke plager deg for mye, du ikke har andre problemer og det ikke hemmer deg i hverdagen er det kanskje ikke grunn til å gjøre noe med det.

[Gjest uten signatur]

Det er nok ikke vanlig å ha så intense fantasier som du beskriver. Om det er unormalt (sykelig) er en annen sak. Hvis det ikke plager deg for mye, du ikke har andre problemer og det ikke hemmer deg i hverdagen er det kanskje ikke grunn til å gjøre noe med det.

Det plager meg ikke for mye, men i de periodene etter at tankene har vært der. Jeg har andre psykiske lidelser, så jeg lurte kanskje på om dette var enda en "diagnose". Jeg har bipolar lidelse og ustabil pf. Enkelte ganger kan jeg ha litt grensepsykoser.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alle mennesker dagdrømmer i mer og mindre grad.

Det virker for meg som om du har en unormalt aktiv og omfattende dagdrømmetilværelse.

[Gjest uten signatur]

Alle mennesker dagdrømmer i mer og mindre grad.

Det virker for meg som om du har en unormalt aktiv og omfattende dagdrømmetilværelse.

Tusen takk for svar:) Det var betryggende.