Hjelp! Angst??

[Gjest whats-happening?]

Min hverdag er egentlig ganske rolig, men allikevel har jeg kraftig hjertebank til tider, samt at jeg blir svimmel, kvalm og generelt ganske uvel. Dette viser seg spesielt de gangene jeg har morgenvakt på jobb, hvor jeg begynner dagen kl 0500. Jeg har utviklet en ting med at jeg vet jeg ikke får sove, og blir helt utrolig stresset når kvelden nærmer seg før "den store dagen". Er usikker på hva som gjør det, men grusomt er det! Etter min samboer for 1,5år siden fikk diagnosen kreft har jeg også fått endel innfall om at de symptomene jeg nevnte kan være tegn på en eller annen form for kreft. Jeg klarer ikke gjøre noe med det, og det er forferdelig, jeg er 21 år og har aldri vært med noe sånt før. Noen som kjenner seg igjen, som har råd eller kan fortelle meg at jeg ikke er helt gal.. ? Livredd for at dette skal gå utover min samboer og at han får en oppfatning av at jeg er smågal eller noe sånt! Alle svar takker jeg for!

[Gjest LucySky]

Det du beskriver, er ganske vanlige "engstelses"-symptomer. Noe har vel med deg sjøl, hvordan du ser på deg, hvordan livet ditt har vært. Men det meste kommer nok av kreftdiagnosen mannen din fikk.

Plutselig er livet blitt ikke til å stole på, du har sikkert hatt mye angst rundt at han skal bli sykere, eventuelt dø fra deg, eller at du sdjøl kan dø. det er sånn vi tenker når en nærstående eller enn sjøl blir farlig syke, og det aldri har hendt oss før.

Det med ikke å få sove fordi du er redd for ikke å få sove, er en av de vanligste formene for søvnløshet jeg vet om. Det blir en vond sirkel.

Og "galere" føler du deg vel om du er så redd for at typen skal tro du er "gal".

Såvidt jeg kan skjønne, er du helt normal og lik alle andre som bare er 21 år og plutselig har fått en kreftdiagnose i fanget.

Det hjelper å være åpen med det, snakke med noen om det som er voksne nok til å skjønne at dette er en vanlig ting, så du får luftet deg litt i hodet! Og man dør ikke av å sove litt lite i perioder. Prøv å late som om du blåser i å få sove...

[mil1365380270]

Tror det samme som LucySky.

Hvordan er prognosene hans, er han frisk? Snakker dere åpent om hvor redde dere har blitt av dette? Eller har du skjult din redsel, dine tanker, for å skåne og hjelpe ham?

Virker som du ikke har klart å komme tilbake til en normal tilværelse. Alt kan alltid skje, men vi kan ikke å gå og være redde hele tiden for det. Sånn som du er nå. Du må få snakket om redselen din, kanskje føler du sorg over at livet skulle bli så skummelt så tidlig, og sikkert mer :-)

Når det skjer skumle ting bygger vi gjerne opp et skjold for å takle det. Også glemmer vi kanskje å ta frem følelsene vi har fortrengt etterpå når det roer seg. Det er helt normalt å trenge litt hjelp etter å ha opplevd noe sånt :-)