Ta ansvar selv

[Motiva]

Kjære NHD og frosken, begynner dere å bli slitne av oss som sliter psykisk? Jeg har fulgt med her på sidelinjen i noen år nå og har hatt stort utbytte av svarene dere gir, men nå synes jeg stadig oftere at innholdet er 'ta ansvar selv', 'ta deg sammen', 'hold ut smerten', 'vis motivasjon' osv.

Slike svar får virkelig fart på selvbebreidelsene mine og det kullsvarte samvittigheten jeg har for at jeg ikke finner veien ut av mørket. Jeg ønsker ikke medlidenhet eller dulling,har flere ganger fått meg en vekker av svar som jeg i utgangspunktet synes var krasse og lite forståelsesfulle.Så jeg håper at dere kan forsette å bidra med konstruktive svar og det tror jeg også at mange andre her gjør.

Mvh

[cathlin]

Ville bare si at jeg kjenner meg igjen i hva du skriver. Jeg tror en del bærer med seg en "indre kritiker" og dårlig samvittighet, en stemme innenfra som kan komme frem av å lese slike svar. Husk at svarene ikke er rettet mot deg. Selv om det er fint med tankevekkere av og til, er det også mange som kanskje trenger mer av forståelse og oppmuntrende støtte:) Kanskje det er en balanse der.

mvh

[Gjest Ja, det er sant]

Motiva.

Frosken og kompani har jo rett i når det skriver "ta ansvar"...

Det er jo som regel de som sliter psykisk som må ta størsteparten av ansvaret for at dem skal bli frisk. Altså som må gjøre den største jobben...

Behandlerne er der for å hjelpe folk på vei. Det er jo ikke dem som skal ta ansvar over din helse og for at du skal bli frisk...

Det er jo dere selv som må ville jobbe seg ut av sine problemer... Behandlerne fungerer bare som "krykker" som man kan støtte seg til underveis...

[frosken]

Ville bare si at jeg kjenner meg igjen i hva du skriver. Jeg tror en del bærer med seg en "indre kritiker" og dårlig samvittighet, en stemme innenfra som kan komme frem av å lese slike svar. Husk at svarene ikke er rettet mot deg. Selv om det er fint med tankevekkere av og til, er det også mange som kanskje trenger mer av forståelse og oppmuntrende støtte:) Kanskje det er en balanse der.

mvh

Den oppmuntrende støtten er det Thinkerbell som står for (derfor bør hun komme innom litt oftere)...*s*

Jeg tror at vi er forskjellige, noen har en svært streng samvittighet og sloss mot sine impulser mesteparten av tiden; de trenger sjelden "moraliserende" kommentarer eller krav om å ta større ansvar selv.

Andre er inne i et spor hvor ansvarsfraskrivelse blir løsningen blant annet fordi det kan gi "fritak" fra skyldfølelse. Dersom det er "umulig" å handle annerledes enn det en gjør, så er det jo heller ingen grunn til å angre eller skamme seg over sine handlinger.

For meg er det stor forskjell på at "nybegynnere" utagerer eller ikke innser sitt eget bidrag til det som skjer og det at mennesker som har vært lenge i behandling kommer inn i et mønster av utagering og ansvarsfraskrivelse når følelser blir vanskelige. Jeg reagerer også med mye større "romslighet" når jeg ikke føler at manipulasjon er en del av det som foregår, men hva man vurderer på hvilken måte vil selvfølgelig også ha sammenheng med sider hos den som vurderer,

[frosken]

Menneskelig utvikling tar tid, ofte lang tid. Så lenge en genuin prosess foregår og man vet med seg selv at man yter etter evne, så kan det være en fordel å "lukke ørene" for svar gitt til andre.

Se forøvrig det jeg skrev til cathlin litt lenger ned i tråden :-)

[Gjest Jovisst]

Jeg synes at de som eventuelt er slitne her inne burde ta seg en pause, og komme tilbake når de har mer konstruktive svar

[ott]

Den oppmuntrende støtten er det Thinkerbell som står for (derfor bør hun komme innom litt oftere)...*s*

Jeg tror at vi er forskjellige, noen har en svært streng samvittighet og sloss mot sine impulser mesteparten av tiden; de trenger sjelden "moraliserende" kommentarer eller krav om å ta større ansvar selv.

Andre er inne i et spor hvor ansvarsfraskrivelse blir løsningen blant annet fordi det kan gi "fritak" fra skyldfølelse. Dersom det er "umulig" å handle annerledes enn det en gjør, så er det jo heller ingen grunn til å angre eller skamme seg over sine handlinger.

For meg er det stor forskjell på at "nybegynnere" utagerer eller ikke innser sitt eget bidrag til det som skjer og det at mennesker som har vært lenge i behandling kommer inn i et mønster av utagering og ansvarsfraskrivelse når følelser blir vanskelige. Jeg reagerer også med mye større "romslighet" når jeg ikke føler at manipulasjon er en del av det som foregår, men hva man vurderer på hvilken måte vil selvfølgelig også ha sammenheng med sider hos den som vurderer,

Mange som går til det steg å komme hit og spørre om råd tipper jeg som regel er ute etter konkrete forslag. Da blir temmelig generelle svar som 'ta ansvar selv', 'ta deg sammen', 'hold ut smerten', 'vis motivasjon' osv litt overflødige siden de fleste innerst inne er klar over det. De som ikke kommer for å søke hjelp, men mer en "bekreftelse" eller hva man skal kalle det, biter vel ikke på sånne svar uansett.

Det finnes dessverre ingen kokebokoppskrifter eller snarveier for å bli kvitt psykiske problemer, men når det er mulig bør man heller komme med et håndfast råd i steden for å foreslå en plutselig holdningsendring. Blir vanskeligere å avfeie også på den måten.

[Gjest Jovisst]

Mange som går til det steg å komme hit og spørre om råd tipper jeg som regel er ute etter konkrete forslag. Da blir temmelig generelle svar som 'ta ansvar selv', 'ta deg sammen', 'hold ut smerten', 'vis motivasjon' osv litt overflødige siden de fleste innerst inne er klar over det. De som ikke kommer for å søke hjelp, men mer en "bekreftelse" eller hva man skal kalle det, biter vel ikke på sånne svar uansett.

Det finnes dessverre ingen kokebokoppskrifter eller snarveier for å bli kvitt psykiske problemer, men når det er mulig bør man heller komme med et håndfast råd i steden for å foreslå en plutselig holdningsendring. Blir vanskeligere å avfeie også på den måten.

Såå enig......

[frosken]

Mange som går til det steg å komme hit og spørre om råd tipper jeg som regel er ute etter konkrete forslag. Da blir temmelig generelle svar som 'ta ansvar selv', 'ta deg sammen', 'hold ut smerten', 'vis motivasjon' osv litt overflødige siden de fleste innerst inne er klar over det. De som ikke kommer for å søke hjelp, men mer en "bekreftelse" eller hva man skal kalle det, biter vel ikke på sånne svar uansett.

Det finnes dessverre ingen kokebokoppskrifter eller snarveier for å bli kvitt psykiske problemer, men når det er mulig bør man heller komme med et håndfast råd i steden for å foreslå en plutselig holdningsendring. Blir vanskeligere å avfeie også på den måten.

Jeg synes ikke det er så ofte at det gis slike generelle råd som du nevner, uten at det er i en sammenheng hvor også andre ting sies.

F.eks. var det en som i dag sa at hun hadde sluttet å spise og drikke. De som da mente at hun i såfall måtte innse at hun faktisk var i stand til å endre beslutningen om å ikke drikke, og at det var den eneste gode løsningen ga etter min oppfatning like konkrete råd som de som anbefalte å kontakte legevakten.

Jeg har tidligere i dag skrevet en kommentar hvor jeg har snakket om å holde ut smerte og å ta ansvar. Dette er faktisk uhyre konkrete råd i forhold til det temaet jeg skriver om, nemlig det å stoppe selvdestruktivitet og utagering. Det finnes ikke noe mer konkret råd, sett fra mitt synspunkt, enn at menneskelig vekst på lengre sikt ikke er forenlig med utagering i større omfang.

[cathlin]

Den oppmuntrende støtten er det Thinkerbell som står for (derfor bør hun komme innom litt oftere)...*s*

Jeg tror at vi er forskjellige, noen har en svært streng samvittighet og sloss mot sine impulser mesteparten av tiden; de trenger sjelden "moraliserende" kommentarer eller krav om å ta større ansvar selv.

Andre er inne i et spor hvor ansvarsfraskrivelse blir løsningen blant annet fordi det kan gi "fritak" fra skyldfølelse. Dersom det er "umulig" å handle annerledes enn det en gjør, så er det jo heller ingen grunn til å angre eller skamme seg over sine handlinger.

For meg er det stor forskjell på at "nybegynnere" utagerer eller ikke innser sitt eget bidrag til det som skjer og det at mennesker som har vært lenge i behandling kommer inn i et mønster av utagering og ansvarsfraskrivelse når følelser blir vanskelige. Jeg reagerer også med mye større "romslighet" når jeg ikke føler at manipulasjon er en del av det som foregår, men hva man vurderer på hvilken måte vil selvfølgelig også ha sammenheng med sider hos den som vurderer,

Skulle hatt en slik "indre thinkerbell":)

Skrev nettopp en langt innlegg om kritikk, følsomhet, "frie valg", gode og dårlige intensjoner, hva en vil bestemme seg for å tro på, "vekkere" og slike ting, men så ble det redigert helt bort og vekk.

Jeg har angst og tannpine.

mvh

[Motiva]

Menneskelig utvikling tar tid, ofte lang tid. Så lenge en genuin prosess foregår og man vet med seg selv at man yter etter evne, så kan det være en fordel å "lukke ørene" for svar gitt til andre.

Se forøvrig det jeg skrev til cathlin litt lenger ned i tråden :-)

Er glad for at jeg fikk kommentarer på dette. Er nok litt for nærtagende for tiden, har ikke fått slike svar selv, men sliter som sagt med å finne veien ut av mørket, selv om jeg til tider virkelig synes jeg forsøker hardt. Heretter skal jeg konsentrere meg om svar på eventuelle spørsmål som kommer fra meg selv:-)

[Minga]

Jeg synes det faktisk er et svært greit svar. Jeg har slitt med ting og tang i flere år (har blant annet angst -eller fobi - mot min egen postkasse!), og mange ganger har jeg blitt spurt om å gå til psykolog, men i og med at en av de tingene som holder på å ta knekken på meg er økonomi, så har jeg ikke råd til å gå til psykolog (og ikke *vil* jeg ha råd til det heller!). Folk tror visst at å gå til psykolog er løsningen på det meste. Egentlig er det jo bare et spark i ræva til å komme seg igang selv... Det finnes også mange angst-grupper etc, men jeg tror faktisk det er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Man sier at man ikke skal føle seg alene, men i dagens opplyste samfunn er det vel ingen som tror at de er alene om å ha problemer med depresjoner? Jeg har rett og slett ingen tro på at mennesker med psykiske problemer har godt av å gå og "sulle" i andres elendighet i tillegg til de problemene de har selv. Jeg har forståelse av at det finnes de som synes dette er helt OK, men for *meg* er det et nederlag og ville være det samme som å trekke meg enda lenger ned i depresjonen og da kan jeg like godt fortelle meg selv at jeg ikke har lyst til å bli frisk.

Jeg pleier å ha en voldsom tørning like før jul. Da er det godt å legge seg i solarium og kose seg i varmen en stund. Ta litt vare på seg selv. Det er vel det viktigte av alt?

[Orio]

Jeg synes det faktisk er et svært greit svar. Jeg har slitt med ting og tang i flere år (har blant annet angst -eller fobi - mot min egen postkasse!), og mange ganger har jeg blitt spurt om å gå til psykolog, men i og med at en av de tingene som holder på å ta knekken på meg er økonomi, så har jeg ikke råd til å gå til psykolog (og ikke *vil* jeg ha råd til det heller!). Folk tror visst at å gå til psykolog er løsningen på det meste. Egentlig er det jo bare et spark i ræva til å komme seg igang selv... Det finnes også mange angst-grupper etc, men jeg tror faktisk det er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Man sier at man ikke skal føle seg alene, men i dagens opplyste samfunn er det vel ingen som tror at de er alene om å ha problemer med depresjoner? Jeg har rett og slett ingen tro på at mennesker med psykiske problemer har godt av å gå og "sulle" i andres elendighet i tillegg til de problemene de har selv. Jeg har forståelse av at det finnes de som synes dette er helt OK, men for *meg* er det et nederlag og ville være det samme som å trekke meg enda lenger ned i depresjonen og da kan jeg like godt fortelle meg selv at jeg ikke har lyst til å bli frisk.

Jeg pleier å ha en voldsom tørning like før jul. Da er det godt å legge seg i solarium og kose seg i varmen en stund. Ta litt vare på seg selv. Det er vel det viktigte av alt?

Hvordan kan du si at å gå i angstgruppe er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste? Går i en slik gruppe selv, og det er knallhard jobbing.

[Orio]

Skulle hatt en slik "indre thinkerbell":)

Skrev nettopp en langt innlegg om kritikk, følsomhet, "frie valg", gode og dårlige intensjoner, hva en vil bestemme seg for å tro på, "vekkere" og slike ting, men så ble det redigert helt bort og vekk.

Jeg har angst og tannpine.

mvh

Uff. Stakkars deg. Tannpine er vondt. Håper du har en hyggelig tannlege som kan hjelpe deg.

[cathlin]

Uff. Stakkars deg. Tannpine er vondt. Håper du har en hyggelig tannlege som kan hjelpe deg.

Takk Orio:)

[zaxxon]

Jeg synes det faktisk er et svært greit svar. Jeg har slitt med ting og tang i flere år (har blant annet angst -eller fobi - mot min egen postkasse!), og mange ganger har jeg blitt spurt om å gå til psykolog, men i og med at en av de tingene som holder på å ta knekken på meg er økonomi, så har jeg ikke råd til å gå til psykolog (og ikke *vil* jeg ha råd til det heller!). Folk tror visst at å gå til psykolog er løsningen på det meste. Egentlig er det jo bare et spark i ræva til å komme seg igang selv... Det finnes også mange angst-grupper etc, men jeg tror faktisk det er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Man sier at man ikke skal føle seg alene, men i dagens opplyste samfunn er det vel ingen som tror at de er alene om å ha problemer med depresjoner? Jeg har rett og slett ingen tro på at mennesker med psykiske problemer har godt av å gå og "sulle" i andres elendighet i tillegg til de problemene de har selv. Jeg har forståelse av at det finnes de som synes dette er helt OK, men for *meg* er det et nederlag og ville være det samme som å trekke meg enda lenger ned i depresjonen og da kan jeg like godt fortelle meg selv at jeg ikke har lyst til å bli frisk.

Jeg pleier å ha en voldsom tørning like før jul. Da er det godt å legge seg i solarium og kose seg i varmen en stund. Ta litt vare på seg selv. Det er vel det viktigte av alt?

Flott for deg at du har åndsnærværelse og styrke nok til å kose deg og ta litt vare på deg selv når du får dine tørninger før jul.

mvh

[thinkerbell]

Skulle hatt en slik "indre thinkerbell":)

Skrev nettopp en langt innlegg om kritikk, følsomhet, "frie valg", gode og dårlige intensjoner, hva en vil bestemme seg for å tro på, "vekkere" og slike ting, men så ble det redigert helt bort og vekk.

Jeg har angst og tannpine.

mvh

en indre bella? nei er du gal min venn... da hadde de aldri sluppet deg ut igjen

[thinkerbell]

Ansvar maa man ta, slik er det bare. AA vaere syk fritar deg ikke fra ansvar over ditt liv.

Jeg tror vi mennesker i langt stoerre grad kan paavirke hvilken vei livet vaart skal ta, enn vi egentlig er klar over.

Men det er tungt. Fordi, det er saa enkelt aa skylde paa sin sykdom og dure i vei uten maal og mening og forvente at medisiner og behandlere skal fikse deg. Aa

innse at man faktisk sitter med ansvaret selv er for mange blytungt for da maa man plutselig begynne aa jobbe.. gjoere noe. Det er viktig, tror jeg, at psykisk syke i langt stoerre grad blir klar over dette. I altfor mange aar har vi blitt dullet med.

Men saa har du dem som tar ansvar, som kjemper dag ut og dag inn. Som har et intenst og inderlig oenske om aa bli frisk ,-og som forsoeker. Og DA aa bli moett med "ta ansvar" blir fryktelig feil. Dette er vanskelig, for vi som svarer kjenner ikke alltid vedk som skriver like godt. Noen trenger et spark bak (jeg trenger det ofte!) mens andre trenger en varm klem.

En haarfin balansegang

[cathlin]

en indre bella? nei er du gal min venn... da hadde de aldri sluppet deg ut igjen

he he:)

[cathlin]

Uff. Stakkars deg. Tannpine er vondt. Håper du har en hyggelig tannlege som kan hjelpe deg.

Jeg har en fantastisk hyggelig tannlege! Han fikset tannen min

*lykkerus*

Ha det fint!