Ang. samvær og 14 år

[Gjest urolig for hvordan dette går]

Lurer veldig på når et barn kan bestemme selv når h'n ikke vil være hos den av foreldrene h'n ikke bor hos til daglig.

Til tidligere i høst har vi praktisert vanlig samvær, ungdommen (14,5 år) har vært annenhver helg hos den av hos h'n ikke bor sammen med. Men i høst ble det avtalt at h'n skulle få bestemme litt mer selv (møte i familievernkontoret), men passe på å prioritere å være sammen med begge foreldrene, om enn ikke annenhver helg, og kanskje heller ikke hele helger. Dette var vi alle enige i.

Men dette er ikke like lett for begge foreldrene å følge. Jeg er den som bor sammen med ungdommen, og jeg skjønner veldig godt at den andre forelderen vil være sammen med ungdommen så mye som mulig. (men saken er jo også det at når h'n er der gjør de ingen ting sammen, må være inne, ikke gå i veien, passe de andre ungene, ikke noe privatliv)

Denne ungdommen har en fritidsinteresse (sport) som tar myye tid, både hverdager og helger, og det er derfor h'n ikke er så mye hos den andre av oss. For den andre forelderen gidder ikke/vil ikke kjøre h'n dit han skal i helgene. Er heller ikke interessert i å se på.

Nå ble det rabalder når jeg måtte ringe å gi beskjed om at h'n måtte hentes senere enn til vanlig. Kjefta og smelte og truet.

Nå bare _SKULLE_ vi tilbake til den forrige ordningen med full annenhver helg og en dag i uken (vi bor 6 mil fra hverandre). Hvis ikke.....

Etter mye usammenhengende skriverier (er litt opprørt og engstelig) lurer jeg på; når kan ungdommen bestemme dette selv, uten at den andre skal lage bråk. (grunnen til at jeg ringer å gir beskjeder til den andre foreldrene, er at ungdommen faktisk ikke tør å gjøre det selv, får bare masse kjeft. (Den andre av forelderen er ikke norsk og har en annen religion, som gjør dette ytterligere vanskeligere)

Og nå nærmer jul og nyttår seg, og denne ungsommen har nå begynt å nekte å reise til den andre i den sammenheng.

[skorpionfisken]

Hvilket tvangsmiddel kan man sette inn om ungdommen nekter å reise til den andre?

Politiet?

Om ungdommen rett og slett ikke reiser dit. Fordufter til en kompis når det er hentetid, osv....

Hvem skal da tvinge det igjennom?

Og hvem skal i tilfelle straffes for å ikke gjennomføre samværet? En forelder som ikke klarer å tvinge barnet, eller barnet selv? Det finnes vel ikke noen lov som sier at barnet skal? Barneloven sier at barnet har rett på samvær med begge foreldrene. Rett på ja, men om de selv nekter når de er så store at de selv reiser alene?

Jeg spør fordi jeg ikke vet, for jeg har heldigvis ikke det problemet. Men jeg skjønner hvordan du har det.

Om vel tre år, kan ingen tvinge ham til noe som helst, men det er jo en stund til, og i den alderen så er det et hav av tid.

[poke]

De har rett til og bli hørt fra 12 år. Rett til og bestemme fra 16 år. Se trygdekontoret sine sider. Her er et utdrag av noe:

Barnets uttalerett:

Etter hver som barnet utvikler seg og modnes, skal foreldrene høre på hva barnet har å si, før de bestemmer noe om barnets personlige forhold. Foreldrene og andre som barnet har kontakt med, skal legge vekt på barnets mening. Når barnet har fylt 12 år, skal det få si sin mening om hvem av foreldrene det vil bo hos etter et samlivsbrudd. Det er ikke noe i veien for at også yngre barn kan få uttale seg. Det skal legges stor vekt på hva barnet mener, men det betyr ikke at barnet kan bestemme. Det er foreldrene som skal avgjøre hvor barnet skal bo.

Uff, for en forferdelig situasjon. Lykke til!

[skorpionfisken]

De har rett til og bli hørt fra 12 år. Rett til og bestemme fra 16 år. Se trygdekontoret sine sider. Her er et utdrag av noe:

Barnets uttalerett:

Etter hver som barnet utvikler seg og modnes, skal foreldrene høre på hva barnet har å si, før de bestemmer noe om barnets personlige forhold. Foreldrene og andre som barnet har kontakt med, skal legge vekt på barnets mening. Når barnet har fylt 12 år, skal det få si sin mening om hvem av foreldrene det vil bo hos etter et samlivsbrudd. Det er ikke noe i veien for at også yngre barn kan få uttale seg. Det skal legges stor vekt på hva barnet mener, men det betyr ikke at barnet kan bestemme. Det er foreldrene som skal avgjøre hvor barnet skal bo.

Uff, for en forferdelig situasjon. Lykke til!

Problemet her er vel ikke hvor poden skal bo, men mere om han i det hele tatt skal besøke sin far, og hvor ofte...

Kan mora straffes om barnet innfører samværsnekt?

[poke]

Problemet her er vel ikke hvor poden skal bo, men mere om han i det hele tatt skal besøke sin far, og hvor ofte...

Kan mora straffes om barnet innfører samværsnekt?

Ja, enig i det.

Men det jeg ville "vise" var at han har rett og si sin mening og blir hørt. Som du sier, ingen kan komme å tvinge ham skulle jeg tro. Hvem i all verden ville utsette ungen sin for det?

[Gjest urolig for hvordan dette går]

Hvilket tvangsmiddel kan man sette inn om ungdommen nekter å reise til den andre?

Politiet?

Om ungdommen rett og slett ikke reiser dit. Fordufter til en kompis når det er hentetid, osv....

Hvem skal da tvinge det igjennom?

Og hvem skal i tilfelle straffes for å ikke gjennomføre samværet? En forelder som ikke klarer å tvinge barnet, eller barnet selv? Det finnes vel ikke noen lov som sier at barnet skal? Barneloven sier at barnet har rett på samvær med begge foreldrene. Rett på ja, men om de selv nekter når de er så store at de selv reiser alene?

Jeg spør fordi jeg ikke vet, for jeg har heldigvis ikke det problemet. Men jeg skjønner hvordan du har det.

Om vel tre år, kan ingen tvinge ham til noe som helst, men det er jo en stund til, og i den alderen så er det et hav av tid.

Problemet er vel i veldig stor grad det at faren skal være familiens overhode, og da er det han som skal bestemme og herske. Og når vår ungdom kommer med egne ønsker blir han skikkelig sur. Familien skal være det viktigste. Selv om han ikke er norsk har han bodd i Norge i nærmere 20 år, skulle nesten tro han snart visste hvordan man lever her i landet.

Han vet vel også det at jeg blir redd han når han begynner å bråke, selv om jeg prøver å ikke vise det. Sånn som nå så sa han noe sånn som: greit, h'n kan komme fra lørdag til søndag, og så får vi se hvor lenge det varer før jeg gjør noe. At det ligger en trussel bak der skjønner jeg, men hva han truer med vet jeg ikke.

Ungdommen det gjelder er faktisk redd faren sin, h'n har sett at både søsken og kona har fått seg en lusing og mere til. Han har aldri rørt vår datter. Men h'n er redd det vil skje når han er sint, slik som nå.

Jeg føler at det blir litt galt å bare la min ungdom utebli fra avtaler med faren, men hva skal man gjøre når vi ikke kan snakke med han, blir bare kjefting og smelling fra han, hvis han ikke etterkommes.

[Gjest krepsa]

Ja, enig i det.

Men det jeg ville "vise" var at han har rett og si sin mening og blir hørt. Som du sier, ingen kan komme å tvinge ham skulle jeg tro. Hvem i all verden ville utsette ungen sin for det?

Faren i dette tilfellet kunne godt ha funnet på å tvinge h'n til samvær.

Og jeg vil aldri nekte vår ungdom å være hos sin far. Mitt største ønske er at samværet fungerer greit, da spesielt for ungdommen det gjelder. Og det hadde vært veldig greit for meg også, hvis mitt "barn" hadde gledet seg til å være hos faren. Så jeg prøver ikke å legge kjepper i hjulene for faren her. Men det viktigste for meg er så klart at "barnet" mitt har det bra.

Sånn som nå er h'n faktisk redd han skal finne på noe faenskap.

[Gjest urolig for hvordan dette går]

Faren i dette tilfellet kunne godt ha funnet på å tvinge h'n til samvær.

Og jeg vil aldri nekte vår ungdom å være hos sin far. Mitt største ønske er at samværet fungerer greit, da spesielt for ungdommen det gjelder. Og det hadde vært veldig greit for meg også, hvis mitt "barn" hadde gledet seg til å være hos faren. Så jeg prøver ikke å legge kjepper i hjulene for faren her. Men det viktigste for meg er så klart at "barnet" mitt har det bra.

Sånn som nå er h'n faktisk redd han skal finne på noe faenskap.

Faren beskylder meg for å stå bak når det er helger som ikke passer eller som blir kortere.

I allefall er det helt uholbar situasjon, sånn som det er nå.

Ser ikke akkurat jula lyst i møtet, i denne sammenheng.

[Atene]

Faren beskylder meg for å stå bak når det er helger som ikke passer eller som blir kortere.

I allefall er det helt uholbar situasjon, sånn som det er nå.

Ser ikke akkurat jula lyst i møtet, i denne sammenheng.

Men hva kan han egentlig gjøre ?

Han kan starte rettssak. Der blir 14-åringen hørt. Hvilken sjanse har han da ?

[Gjest krepsa]

Men hva kan han egentlig gjøre ?

Han kan starte rettssak. Der blir 14-åringen hørt. Hvilken sjanse har han da ?

Jeg har vel nesten skjønt at det er advokat han tenker på når det er snakk om samværshelger som blir kortere/sjeldnere.

Hadde vel vært bedre om han gjorde det, enn å drive å kjefte og smelle og skremme oss.

[poke]

Faren i dette tilfellet kunne godt ha funnet på å tvinge h'n til samvær.

Og jeg vil aldri nekte vår ungdom å være hos sin far. Mitt største ønske er at samværet fungerer greit, da spesielt for ungdommen det gjelder. Og det hadde vært veldig greit for meg også, hvis mitt "barn" hadde gledet seg til å være hos faren. Så jeg prøver ikke å legge kjepper i hjulene for faren her. Men det viktigste for meg er så klart at "barnet" mitt har det bra.

Sånn som nå er h'n faktisk redd han skal finne på noe faenskap.

Ja, det er akkurat det jeg også mener. Så lenge man vet at h'n ikke ønsker å være der så bør h'n absolutt bli hørt....

Iallfall siden det er noe som har gått over tid.

[Dorthe]

Hvilket tvangsmiddel kan man sette inn om ungdommen nekter å reise til den andre?

Politiet?

Om ungdommen rett og slett ikke reiser dit. Fordufter til en kompis når det er hentetid, osv....

Hvem skal da tvinge det igjennom?

Og hvem skal i tilfelle straffes for å ikke gjennomføre samværet? En forelder som ikke klarer å tvinge barnet, eller barnet selv? Det finnes vel ikke noen lov som sier at barnet skal? Barneloven sier at barnet har rett på samvær med begge foreldrene. Rett på ja, men om de selv nekter når de er så store at de selv reiser alene?

Jeg spør fordi jeg ikke vet, for jeg har heldigvis ikke det problemet. Men jeg skjønner hvordan du har det.

Om vel tre år, kan ingen tvinge ham til noe som helst, men det er jo en stund til, og i den alderen så er det et hav av tid.

Man kan bli ilagt bøter hvis man ikke sender ungene på samvær

[poke]

Man kan bli ilagt bøter hvis man ikke sender ungene på samvær

Hvis det er mot barnets vilje?

[Dorthe]

Hvis det er mot barnets vilje?

Da må det i så fall være noe alvorlig gærnt med faren hvis ungen skal slippe.

Jeg er ganske sinna på alle de reglene jeg må følge fordi jeg har felles foreldreansvar. Med en samarbeidsvillig far er det greit, men er faren av den vrange sorten så er ting vanskelig.

[Molly Mandy]

Man kan bli ilagt bøter hvis man ikke sender ungene på samvær

Ja, mor kan bli ilagt bøter om _hun_ nekter faren samvær med egen barn. Men så lenge _barnet_ sier at det ikke vil, kan ingen bøtelegge moren for det. Faren kommer absolutt ingen ve med dette, så lenge barnet "står frem" og sier at det ikke er interessert.

Moren kan oppfordre barnet til å dra, sikkert dytte det ut døra og låse etter det (men vis meg den moren som vil gjøre noe sånt)men ingen kan kreve fysiske handlinger av en mor.

Her må faren evt dra det for retten og bevise at hun bedriver sabotasje, og det skulle jeg gjerne se noen klare å dokumentere. Får han samvær etter dom, er det fortsatt lite som kan gjøres, dersom barnet sier at det ikke vil.

Far har mao lite å stille opp med her, om bare moren er lur nok.

Nå syns jeg kanskje at faren burde se barnet oppi det her og skjønne at en 14 åring kanskje har begynt å få litt andre interesser. Det viktigste i verden er venner og hobbyer, ikke sitte inne med fattern en hel helg.

Håper det løser seg. Sats på kommunikasjon og dra det gjerne til familiekontoret. De er rådgivende instans, kan ikke dømme deg til noe som helst. Det som kanskje er cluet her er at 14 åringen må manne seg opp å si dette til pappa face to face.

Ikke lett, men sånn er livet.

)

[poke]

Da må det i så fall være noe alvorlig gærnt med faren hvis ungen skal slippe.

Jeg er ganske sinna på alle de reglene jeg må følge fordi jeg har felles foreldreansvar. Med en samarbeidsvillig far er det greit, men er faren av den vrange sorten så er ting vanskelig.

Ja, det kan jeg veldig godt forstå!!!

Heldigvis er jeg i et godt ekteskap. Iallfall foreløpig... : )

Men man kan jo aldri vite. Måtte vært forferdelig å sende avgårde en unge mot sin vilje.

Håper det hører til sjeldenhetene...

[Dorthe]

Ja, det kan jeg veldig godt forstå!!!

Heldigvis er jeg i et godt ekteskap. Iallfall foreløpig... : )

Men man kan jo aldri vite. Måtte vært forferdelig å sende avgårde en unge mot sin vilje.

Håper det hører til sjeldenhetene...

Samvær kan være vanskelig noen ganger. I perioder har jeg nektet, jeg synes ikke minstemann har det så bra alltid.

[Babette]

Jeg har vel nesten skjønt at det er advokat han tenker på når det er snakk om samværshelger som blir kortere/sjeldnere.

Hadde vel vært bedre om han gjorde det, enn å drive å kjefte og smelle og skremme oss.

Jeg synes det er naturlig å gå over til mer fleksible måter å ivareta samværet med begge foreldrene på når ungen kommer opp i tenårene. Da betyr det mye å være sammen med venner og å ha tingene sine rundt seg i helgene. Pluss at mange ungdommer er aktive med idrett og slikt, og har kamper, stevner og trening i forbindelse med dette. De er rett og slett i ferd med å få sitt eget liv og løsrive seg gradvis fra foreldrene.

Etter mitt syn bør ungdommen selv styre samværet når de kommer opp i 14-års alderen. Så får det ikke hjelpe om fordelingsbrøken ikke "går opp".

Hørte om et skrekkeksempel der en tenåring ikke fikk lov av moren å delta i et familieselskap i farens familie, fordi det ikke var i hans helg.

[poke]

Samvær kan være vanskelig noen ganger. I perioder har jeg nektet, jeg synes ikke minstemann har det så bra alltid.

Ja, det hadde jeg også gjort hvis jeg følte det sånn. Heller et par bøter på nakken en å tvinge ungen. Tror det må gi ungen litt trygghet også jeg. At de vet at du hører på og gjør noe med det hvis de "formidler" at alt ikke alltid er som det skal.

[Gjest krepsa]

Ja, mor kan bli ilagt bøter om _hun_ nekter faren samvær med egen barn. Men så lenge _barnet_ sier at det ikke vil, kan ingen bøtelegge moren for det. Faren kommer absolutt ingen ve med dette, så lenge barnet "står frem" og sier at det ikke er interessert.

Moren kan oppfordre barnet til å dra, sikkert dytte det ut døra og låse etter det (men vis meg den moren som vil gjøre noe sånt)men ingen kan kreve fysiske handlinger av en mor.

Her må faren evt dra det for retten og bevise at hun bedriver sabotasje, og det skulle jeg gjerne se noen klare å dokumentere. Får han samvær etter dom, er det fortsatt lite som kan gjøres, dersom barnet sier at det ikke vil.

Far har mao lite å stille opp med her, om bare moren er lur nok.

Nå syns jeg kanskje at faren burde se barnet oppi det her og skjønne at en 14 åring kanskje har begynt å få litt andre interesser. Det viktigste i verden er venner og hobbyer, ikke sitte inne med fattern en hel helg.

Håper det løser seg. Sats på kommunikasjon og dra det gjerne til familiekontoret. De er rådgivende instans, kan ikke dømme deg til noe som helst. Det som kanskje er cluet her er at 14 åringen må manne seg opp å si dette til pappa face to face.

Ikke lett, men sånn er livet.

)

Vi har vært hos familivernkontoret. Ungdommen det gjelder var med på møtet.

Her ble vi alle enige om at h'n skulle få betemme mer ang. samværet selv. Og at det ikke ville bli så ofte som annenhver helg, og at kanskje helgen ikke ble fra fredag-søndag, men kanskje bare en overnatting, eller også kanskje et dagsbesøk.

Dette gikk greit to ganger, og så ble far helt rasende og nektet ungdommen å få "slippe" å være der i sin helg.

Så kontaktet jeg familivernkontoret i gjen for ny samtale, men der gadd ikke far å møte opp. Han sa til meg at dette gadd han ikke og hadde ikke tid til dette.

Og nå er han helt rasende igjen, og han har et ganske så skremmende vesen da. Han innbilder seg sikkert at det er jeg som står bak dette, noe jeg da altså _ikke_ gjør. Jeg prøver å påvirke ungdommen i positiv retning og få h'n til å også prioritere faren. Men når man bare får kjeft for at man er der fra lørdag-søndag istedetfor fra fredag-søndag, synes h'n det er vanskelig. Hvis faren hadde da vist glede over den tiden han faktisk får med ungdommen istedetfor.