E nu her igjen æ...

[Kathla]

Var hos min spykiatriske sykepleier i dag.Klarte endelig å få sakt litt om hvordan min hverdag egentlig er...men klarte ikke å si alt...Men han forstod iallefall at jeg trenger mere hjelp enn det jeg får nå,så kanskje jeg er heldig å får tilbud om å få komme til samtale hver uke hvist det er mulig...men det var vist veldig usikkert om han hadde tid og jeg vil ikke bytte behandler igjen.Det vet jeg at jeg ikke orker...

Er bare så langt nede for tiden.Har vært inne på tanken om å begynne å kutte meg igjen...men jeg vet jo innerst inne at det bare vil føre til flere problemer på lengre sikt,så jeg prøver å unngå det så lenge det er mulig...Er bare så redd for at jeg ikke skal klare å holde ut lenger en dag å starter på den samme veien som jeg har gått så mange ganger før...

Skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør det gang på gang når jeg vet hva det fører til???

Er så redd og fortvilt...føler meg så alene om alt...

[Kathla]

Skulle bare ønske at det var noen som kunne holdt rundt meg å sakt at de var her for meg...det er så tungt å stå her helt alene...er så sliten...sover nesten ikke noe for tiden...Klarer ikke å sleppe fri fra tankene som kverner rundt i hodet mitt....

Sorry at jeg maser her inne på forumet.Vet bare ikke hva jeg skal gjøre...sorry...

[soya1365380375]

Skulle bare ønske at det var noen som kunne holdt rundt meg å sakt at de var her for meg...det er så tungt å stå her helt alene...er så sliten...sover nesten ikke noe for tiden...Klarer ikke å sleppe fri fra tankene som kverner rundt i hodet mitt....

Sorry at jeg maser her inne på forumet.Vet bare ikke hva jeg skal gjøre...sorry...

Hei Kathla!

Det er ikke nødvendig å unnskylde seg for å "mase" her inne!! ) Det er jo dette det er til.. Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver.. Det gjør så vondt å gå sånn! Men jeg kuttet meg ikke opp så mye, lot heller være å spise.. Eller så forspiste jeg meg.. Rart det der at vi vil oss selv så vondt! Man vet så godt at det er meningsløst, men kan ikke la være fordi den fysiske smerten er bedre å føle på enn det psykiske og alle minnene..

Sender deg en STOR klem og håper at du får hjelp til å takle alt dette..

[Kathla]

Hei Kathla!

Det er ikke nødvendig å unnskylde seg for å "mase" her inne!! ) Det er jo dette det er til.. Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver.. Det gjør så vondt å gå sånn! Men jeg kuttet meg ikke opp så mye, lot heller være å spise.. Eller så forspiste jeg meg.. Rart det der at vi vil oss selv så vondt! Man vet så godt at det er meningsløst, men kan ikke la være fordi den fysiske smerten er bedre å føle på enn det psykiske og alle minnene..

Sender deg en STOR klem og håper at du får hjelp til å takle alt dette..

Takk skal du ha soya:)

Jeg vet ikke jeg hvordan dette skal gå.Har tatt meg en pause fra alt nå for jeg har ikke konsentrasjon til å gjøre noe.Tankene fyller hode mitt helt så det ikke er plass til noe...å så er det jo Jul også nå og alle skal være glad...ser bare mørkt på hele jula jeg.Skulle ønske at jeg bare kunne forsvinne å slippe alt sammen...Skal til samtale igjen i morgen.På selveste Lille Julaften...

Sender en stor klem tilbake til deg soya:)Sender en til alle andre som vil ha en også

[soya1365380375]

Takk skal du ha soya:)

Jeg vet ikke jeg hvordan dette skal gå.Har tatt meg en pause fra alt nå for jeg har ikke konsentrasjon til å gjøre noe.Tankene fyller hode mitt helt så det ikke er plass til noe...å så er det jo Jul også nå og alle skal være glad...ser bare mørkt på hele jula jeg.Skulle ønske at jeg bare kunne forsvinne å slippe alt sammen...Skal til samtale igjen i morgen.På selveste Lille Julaften...

Sender en stor klem tilbake til deg soya:)Sender en til alle andre som vil ha en også

Jeg er for første året litt ovenpå jeg! Ble mamma i juni, og det er det beste som kunne skjedd meg!

Jeg sliter mest med mamma jeg.. ettersom jeg bebreider ho for ikke å ha oppdaget hva morfar gjorde mot meg i 4-5 år.. Og for at ho ikke vil snakke med meg om det! Jeg vet at det ikke er hennes feil, og jeg vet at det er kjempe vanskelig for ho å takle det hennes far har gjort mot meg... Men allikevel, jeg er HENNES datter, og han var slem mot meg.. Er så sint at jeg har lyst å skrike!! Det er egentlig litt godt at mye av sorgen har gått over til mye sinne.. Bare synd det er rettet så mye mot mamma.. Ho er jo snill og da stakkar.. Kunne nok trengt en seriøs runde med en psykolog for å få ryddet opp i hodet mitt.. Er så J..... frustrert over s mye!

Men nå har jeg sønnen min å tenke på.. Han kommer foran alt! Hvordan er forholdet til din familie?

*klemmepå*

[Kathla]

Jeg er for første året litt ovenpå jeg! Ble mamma i juni, og det er det beste som kunne skjedd meg!

Jeg sliter mest med mamma jeg.. ettersom jeg bebreider ho for ikke å ha oppdaget hva morfar gjorde mot meg i 4-5 år.. Og for at ho ikke vil snakke med meg om det! Jeg vet at det ikke er hennes feil, og jeg vet at det er kjempe vanskelig for ho å takle det hennes far har gjort mot meg... Men allikevel, jeg er HENNES datter, og han var slem mot meg.. Er så sint at jeg har lyst å skrike!! Det er egentlig litt godt at mye av sorgen har gått over til mye sinne.. Bare synd det er rettet så mye mot mamma.. Ho er jo snill og da stakkar.. Kunne nok trengt en seriøs runde med en psykolog for å få ryddet opp i hodet mitt.. Er så J..... frustrert over s mye!

Men nå har jeg sønnen min å tenke på.. Han kommer foran alt! Hvordan er forholdet til din familie?

*klemmepå*

Så korslig å høre at du er kommet deg litt ovenpå nå når du har fått en sønn:)

Når det gjelder det med moren din så kjenner jeg meg igjen.Ble mobbet igjennom hele barne og ungdomsskolen både fysisk og psykisk uten at noen voksne forstod å bryte inn.Foreldrene mine reagerte ikke i det heletatt selv om jeg gav utrykk for hvordan jeg hadde flere ganger.Faren min bare truet meg med å slå meg ihjel vist jeg ikke gikk på skolen.Moren min greip aldri inn når det var krangel mellom meg og pappa å det gjør at jeg er sint på henne ennå.

For fire år siden ble jeg voldtatt av en som jeg aldri hadde møtt før.Da jeg fortalte det til moren min fikk jeg beskjed om at det var min egen feil og at jeg måtte komme meg ut av det selv.Det er ganske tøft å få dette slengt i ansikte når men bare er 17år å allerede sliter psykisk fra før.Det er jo tøft uannsett hvor gamel men er.Hele familien sviktet meg etter dette.Den eneste som har støttet meg de siste 4 årene er store broren min.Faren min trakk seg helt vekk fra meg å vil ikke vite av meg nå lenger fordi han mener at det er en skam at jeg har vært innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger.Søstrene mine mener vist akkurat det samme som mamma virker det som så jeg har ikke noe kontakt med dem.Jeg skjønner ikke helt hvordan foreldre kan behandle barna sine på en slik måte?

Så den eneste jeg som jeg kan stole på i familien min er store bror.Men han har egen familie og derfor har han ikke så mye tid til meg...men han er en slik person som man ikke trenger å si så mye til fordi han vet hvordan ting er selv om jeg ikke sier så mye.Å det er godt å ha en slik bror.Jeg ser at han har det vondt når jeg har det vondt...det er så sårt å se...

Skule ønske at jeg ikke brydde meg så mye on hva foreldrene mine mener.De fortjener det jo egentlig ikke når jeg tenker på hvordan barndomen min var.Er så sint på dem samtidig som jeg ikke vil miste dem.De er jo foreldrene mine.Men jeg har et enormt sinne mot mamma.Hun er jo moren min å burde ha gjort noe for å hindre at ting skjedde!!!

Det ble langt dette.Men sån er det med forholdet mitt til min familie...kort fortalt egentlig.Kunne skrevet så mye,mye mer...

[bravura]

Jeg er for første året litt ovenpå jeg! Ble mamma i juni, og det er det beste som kunne skjedd meg!

Jeg sliter mest med mamma jeg.. ettersom jeg bebreider ho for ikke å ha oppdaget hva morfar gjorde mot meg i 4-5 år.. Og for at ho ikke vil snakke med meg om det! Jeg vet at det ikke er hennes feil, og jeg vet at det er kjempe vanskelig for ho å takle det hennes far har gjort mot meg... Men allikevel, jeg er HENNES datter, og han var slem mot meg.. Er så sint at jeg har lyst å skrike!! Det er egentlig litt godt at mye av sorgen har gått over til mye sinne.. Bare synd det er rettet så mye mot mamma.. Ho er jo snill og da stakkar.. Kunne nok trengt en seriøs runde med en psykolog for å få ryddet opp i hodet mitt.. Er så J..... frustrert over s mye!

Men nå har jeg sønnen min å tenke på.. Han kommer foran alt! Hvordan er forholdet til din familie?

*klemmepå*

Jeg ville bare nevne at om morfaren din var slem mot deg, så var han kanskje slem mot moren din også, når hun var liten?

[soya1365380375]

Jeg ville bare nevne at om morfaren din var slem mot deg, så var han kanskje slem mot moren din også, når hun var liten?

Det er ikke helt usannsynlig... Har tenkt tanken selv, men da skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er blitt nevnt! Jeg er jo voksen, og ho vil så gjerne ha et godt forhold til meg.. Ser at ho prøver, men det er så overflatisk! Dette ligger som en verkebyll mellom oss, og jeg er redd jeg kommer til å eksplodere en dag Den dagen det skjer kommer alt til å falle i grus... Endten er det det som skal til for at det løser seg mellom oss, eller så kommer vi aldri til å snakke sammen etterpå! Fatter ikke hva jeg skal gjøre.. Føler lixom at det burde være ho som tok ansvar for å prate med meg, ho er jo mamman min!!! Jo mer jeg skriver om det nå, jo mer frustrert blir jeg.. Lenge siden jeg har snakket om dette nå kjenner jeg.. Søren og.. Jeg må gjøre noe.. Og det litt fort..

[soya1365380375]

Så korslig å høre at du er kommet deg litt ovenpå nå når du har fått en sønn:)

Når det gjelder det med moren din så kjenner jeg meg igjen.Ble mobbet igjennom hele barne og ungdomsskolen både fysisk og psykisk uten at noen voksne forstod å bryte inn.Foreldrene mine reagerte ikke i det heletatt selv om jeg gav utrykk for hvordan jeg hadde flere ganger.Faren min bare truet meg med å slå meg ihjel vist jeg ikke gikk på skolen.Moren min greip aldri inn når det var krangel mellom meg og pappa å det gjør at jeg er sint på henne ennå.

For fire år siden ble jeg voldtatt av en som jeg aldri hadde møtt før.Da jeg fortalte det til moren min fikk jeg beskjed om at det var min egen feil og at jeg måtte komme meg ut av det selv.Det er ganske tøft å få dette slengt i ansikte når men bare er 17år å allerede sliter psykisk fra før.Det er jo tøft uannsett hvor gamel men er.Hele familien sviktet meg etter dette.Den eneste som har støttet meg de siste 4 årene er store broren min.Faren min trakk seg helt vekk fra meg å vil ikke vite av meg nå lenger fordi han mener at det er en skam at jeg har vært innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger.Søstrene mine mener vist akkurat det samme som mamma virker det som så jeg har ikke noe kontakt med dem.Jeg skjønner ikke helt hvordan foreldre kan behandle barna sine på en slik måte?

Så den eneste jeg som jeg kan stole på i familien min er store bror.Men han har egen familie og derfor har han ikke så mye tid til meg...men han er en slik person som man ikke trenger å si så mye til fordi han vet hvordan ting er selv om jeg ikke sier så mye.Å det er godt å ha en slik bror.Jeg ser at han har det vondt når jeg har det vondt...det er så sårt å se...

Skule ønske at jeg ikke brydde meg så mye on hva foreldrene mine mener.De fortjener det jo egentlig ikke når jeg tenker på hvordan barndomen min var.Er så sint på dem samtidig som jeg ikke vil miste dem.De er jo foreldrene mine.Men jeg har et enormt sinne mot mamma.Hun er jo moren min å burde ha gjort noe for å hindre at ting skjedde!!!

Det ble langt dette.Men sån er det med forholdet mitt til min familie...kort fortalt egentlig.Kunne skrevet så mye,mye mer...

Nesten som jeg skulle skrevet det selv... Men jeg har et veldig godt forhpld til pappa..

Bruk din bror for hva det er verdt! Hvis han kan hjelpe deg på noen måte, må jo det være supert! Hva med å involvere dine foreldre i terapien? Det var ikke så vellykket for min del, men har hørt flere som har kommet langt med det!

[Kathla]

Nesten som jeg skulle skrevet det selv... Men jeg har et veldig godt forhpld til pappa..

Bruk din bror for hva det er verdt! Hvis han kan hjelpe deg på noen måte, må jo det være supert! Hva med å involvere dine foreldre i terapien? Det var ikke så vellykket for min del, men har hørt flere som har kommet langt med det!

Har forsøkt å innvolvere foreldrene mine i terapien,men det gjorde bare saken verre...De ser på det som en skam å gå til terapi.Heldigvis deler jeg ikke den tanken med dem!!!Føler at jeg har gjort det jeg kan når det gjelder foreldrene mine.Kjenner meg igjen i det du sier om at du kommer til å eksplodere en dag.Har det akkurat sånn jeg også.Er redd for at det kan bli en stygg sak...

[bravura]

Det er ikke helt usannsynlig... Har tenkt tanken selv, men da skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er blitt nevnt! Jeg er jo voksen, og ho vil så gjerne ha et godt forhold til meg.. Ser at ho prøver, men det er så overflatisk! Dette ligger som en verkebyll mellom oss, og jeg er redd jeg kommer til å eksplodere en dag Den dagen det skjer kommer alt til å falle i grus... Endten er det det som skal til for at det løser seg mellom oss, eller så kommer vi aldri til å snakke sammen etterpå! Fatter ikke hva jeg skal gjøre.. Føler lixom at det burde være ho som tok ansvar for å prate med meg, ho er jo mamman min!!! Jo mer jeg skriver om det nå, jo mer frustrert blir jeg.. Lenge siden jeg har snakket om dette nå kjenner jeg.. Søren og.. Jeg må gjøre noe.. Og det litt fort..

Kanskje det ikke er så lett for moren din heller? Du sier det burde være hun som tok initiativet til en samtale om dette, men kanskje hun ikke tør? Mammaer kan være ganske små en gang i blant de også, vet du

Kanskje du skulle jobbe med forholdet deres en stund, om du føler at det er overfladisk. Gjør fine ting sammen (kino, spise ute) og snakk. Prøv å diskuter små problemer du har i hverdagen, en venninne som er vrang, en dag som er vond... Man må snakke om de små tingene, før man kan snakke om de store.

Og når du føler at forholdet deres er mindre overfladisk, så kan du spørre henne rett ut. Reaksjonen kan man ikke forutsi, men om du sikrer et godt grunnlag, vil ikke et slikt spørsmål skade forholdet.

Dette var en svært omfattende løsning på problemet og innebærer at du må ta mye ansvar. Men som du sa selv, du er en voksen nå.