Julaften :-)

[Gjest svaksterk]

Heisann allesammen, jeg vil bare ønske dere en riktig god jul, uansett hva dere gjør, om dere er sammen familie eller boikotter denne høytiden.

Selv føler jeg for å skrive av meg litt i dag.

Usikker på fremtiden, om jeg vil klare alt jeg ønsker å klare. Vil jeg være i stand til å gå på skolen denne våren? Ta eksamener og ikke bli deprimert igjen? Vil jeg klare å tenke positivt og opprettholde energien jeg trenger for å takle livet? Blir så ofte overmannet av en enorm følelse av ensomhet, forlatthet og total mangel på fremtidstro. Men vet at det er en illusjon, at jeg er voksen og at jeg kan få et liv jeg fortjener, bare jeg klarer gjøre og tenke på rett måte. Jeg kan styre mitt liv nå, er ikke bare en brikke i et spill lenger. Jeg er voksen og kan ta ansvar for meg selv hvis jeg bare klarer å tro at det nytter. Men jeg er så redd for våren og hvordan den vil bli. Redd for å ikke takle den. Redd for å bli gående alene på Blinderen, for hvis jeg går nok alene, ikke mye, men litt så blir jeg deprimert, og føler meg helt forlatt.

Og jeg har datet en gutt jeg bryr meg om, tort åpne, vært ærlig om hvem jeg er og det meste av min bakgrunn. Men jeg forstår meg ikke på ham. I det ene øyeblikket er han nær i det neste hører jeg ingenting fra ham. Ingen tekstmelding om god jul. Men melding om at han hadde det fint sammmen meg osv. Jeg blir gal av alle disse følelsene som raser, det er grusomt. Merkelig oppførsel synes jeg. Og jeg blir litt irritert fordi han ikke kan si hvor han står så jeg slipper dette her. Og det å gå inn i noe følelsesmessig roter opp så mye grums. Tillit, jeg mistet tilliten den gangen, og nå må jeg kjenne på det, tørre ha tillit til noen igjen. Og jeg kjenner det er vanskelig, så det jeg har fått ut av dettte er ihvertfall at jeg kanskje er kommet litt lengre i prosessen, at jeg vet at noen kan man stole på, at de ikke utnytter deg, for det har han ikke gjort. Men jeg tror jeg har vært for anspent og kjølig til at han gidder mer. Huff.... jeg prøver å tenke at det var det, prøver å bli ferdig med det. Og nå er jeg hjemme hos foreldrene mine i julen, sammen dem og broren min som er min overgriper. Og jeg kjenner jeg er sinna på ham og at det er like før jeg konfronterer, roper og skriker det ut. Men ikke nå, ikke på julaften, ikke uten å planlegge det først. Må ta meg sammen. Og jeg ønsker ikke julegave fra ham, men men. Dette ble mye nå. Men jeg måtte bare skrive. Får ordne meg og leke flink pike resten av kvelden kanskje. Jeg vet ikke. Jeg har ikke snakket med broren min, boikotter ham. Ingen klem, bare hei og hadet. Håper han merker det, men han er så forskrudd i hodet sitt at han ikke vet at det han gjorde var galt. Men nå skal nevøen min ihvertfall flytte fra ham og til mine foreldre og bo her. Da blir det bedre for ham. Og jeg tror mamma ser at han er en drittsekk nå, selv om hun ikke vil innrømme det så ser hun det nå. Og jeg synes det er godt. For det betyr at jeg har rett i det jeg har sagt, at jeg ikke er gal :-)

Vi er alle i en prosess, og det gjør vondt, men det skjer endringer, og vi lever ihvertfall. Bedre enn å ikke føle, ikke være.

Juleklem til dem som vil ha :-)

[Gjest xx 63]

Stor juleklem til deg også

[Gjest gamlebarbie]

Stor juleklem til deg også

STOR romjulsklem til deg fra meg.:-)