The Godfather of modern terrorism (langt)

[Mr Kahn]

Ta overskriften og sett den inn i hvilken som helst søkemotor, så dukker navnet på den egyptiske terroristen Rahman Abdul Rauf al-Qudwa al-Husseini, alias Yasser Arafat, opp i omtrent samtlige søkeresultater som popper opp. Nå vil nok enkelte prøve å pense enhver diskusjon rundt dette inn på søkemotorer og hva en kan få ut av navn som Bush og Sharon, men kjære all verden; dette får vi da tutet ørene fulle av allikevel. Norsk media, presse, utdannings- og forskningsinstitutter, fagorganisasjoner, politiske partier og miljøer, sågar geistligheta, har som prioritert mål å fortelle det norske folk at alt er galt med USA og Israel, 24 timer i døgnet - året rundt.

Opinionsdannende institusjoner, ført an av meningselitister og såkalte venstreintellektuelle, har kjørt sine sofistikerte kampanjer mot vestlig kultur og sivilisasjon siden midten av 60-tallet og langt inn i et nytt årtusen, og dannet en grunnlag der fraser som «fred», «solidaritet» og «likeverd» er synonymt med arabisk/muslimske terroristorganisasjoner. Et grellt eksempel, fredsmillionæren og «nei til atomvåpen- (i Vesten) generalen Ole Koppreitan reiste (på Aftenposten og Harald Stanghelles regning) rundt på norske lærerværelser og klasserom for å sitere Herbert Marcuse, mannen som kultiverte terroren som legitimt «fattigmannsvåpen». Tidlig krøkes, den som en god «sosialdemokrat» skal bli.

Og krokete emner blir de, dersom vi fortsetter å la disse psykopatene uimotsagt få å dra norsk ungdom inn i vakuum'et etter Marx og Lenin. Var det forresten ikke Lenin som sa at religion er opium for folket? Det kan fortone seg som verden generelt, og Israel i særdeleshet, faktisk sliter med religiøse drug-addicts, som istedenfor å få seg utdannelse eller investere i fremtiden, pakker seg inn i ammuniumnitrat og sprenger seg og uskyldige i filler for et martyrium som ikke fører til annet enn enda mer hat og vold. Arafats PLO og Den Arabiske Liga har ved hjelp av det tidligere Sovjetunionens nettverk (AAPSO og WPC) delt ut politisk dop til verdens fattige og undertrykte, og fortalt dem at det er uncle Sam og jødene de kan takke for at alt er så forferdelig, og på denne måten dannet grunnlaget for å legitimere terror som politisk uttrykksform

Begrepet «frihetskamp» og «frigjøring» blir meningsløse konsepter når de settes i sammenheng med Islam og den ortodokse marxismen/leninismen. Man ynder å referere til Israles forsvarsverk som «apartheid-politikk», og kaller gjerne sikkerhetsgjerdet for den nye «Berlinmuren». Men gå ut på gata, eller sett deg ned ved et bord i på kafeen og diskutér Midtøsten med Ola og Kari Hvermannsen, så vil du bli overrasket - nei, sjokkert - over hvor dårlig det står til med kunnskapene, både geografisk, historisk og politisk. Man vet ikke engang forskjell på libanesere og «palestinere», det eneste de vet er at Sharon er en krigsforbryter, for det «sier' øm på TV», og dessuten, det står i avisa. (!) Det er disse som vil ha «bevis» og «dokumentasjon», mine damer og herrer. Fordi de ikke kan tenke selv, men må justere sine meninger etter statistikker og gallups. Og de hater oss fordi vi holder opp speilet foran dem så de kan se seg selv og sine politiske tilårskommenheter i perspektiv. Ola og Kari reiser bust når noen rokker ved deres politiske barnetro.

«The Godfather of modern terrorism» er død, men hans legacy vil leve videre gjennom et nettverk som har infisert en hel verden. Optimismen som enkelte må ha gitt næring til etter egypteren Arafats død vil drukne i hat og vold. Den planlagte London-konferansen som Blair har tatt initiativet til (han må jo logre litt for arabiske oljesjeiker) ser ut til å gå av stabelen uten israelsk tilstedeværelse. Israel har fått nok av «konferanser» og «avtaler» som ikke er verd papiret de er skrevet på. Terrorister bør ikke innrømmes det privilegiet at de kan terrorisere seg frem til forhandlinger, terrorister må møtes med deres egne midler inntil det ikke er flere igjen. Problemene må berøre flere, dessverre. Slik ble nazismen knust, og slik ble Hirohitos Stillehavs-ambisjoner knust.

Dannelsen av en «palestinsk» stat midt inne i Israel kan aldri skje uten først å utslette jødestaten. Og begge deler er like usannsynlige. Dessuten står kravet om å repatriere til Israel samlige flykninger fra 1948 og frem til dags dato ved lag, noe som i grunnen ville gjort en «palestinsk stat» overflødig. Jeg tror 40 år med egypteren Arafat har satt så dype spor at ingen av hans arvtagere kan videreføre noe annet enn terror, hat og vold. En kommentator i Aftenposten snakker imildertid om «et mulighetenes tidsvindu», men klarer ikke å avstå fra muligheten til å legge skylden på Israel for at dette ikke utnyttes. Han skrev også, jeg siterer:

«-Situasjonen er jo i all sin komplekse enkelhet at Ariel Sharon gjerne avstår problemområdet Gaza, selv om det også er meget betent i forhold til store deler av hans eget velgergrunnlag. Men Sharon vil på ingen måte avstå store deler av Vestbredden, noe som igjen er en forutsetning for en levedyktig palestinsk stat. Det holder ikke med en velvillig Blair for å løse disse grunnleggende motsetningene. Og lite tyder på at USA vil legge nødvendig kraft inn i Midtøsten. Derfor tror vi også den mulighet som nå har åpnet seg, kommer til å bli skuslet bort. Det bereder grunnen for nye tragedier. -» Sitat slutt! Hele artikkelen er å lese her:

http://www.aftenposten.no/meninger/

leder_morgen/article936267.ece

En «levedyktig palestinsk stat» vil uansett være prisgitt både erkefienden Israel såvel som sine arabiske blodsbrødre i de omkringliggende teokratiske diktaturene. Hvis noen tror at en kan bygge et selvgående demokrati av og med utopisk marxisme og islamistiske terroristorganisasjoner, der sistnevntes hat og religiøse fundamentalisme er rotfestet i 1400 år gamle gener, så bør de snarest kurses i realisme. I mellomtiden vil den lingvistisk-retoriske kinasjakken på de forskjellige debattsidene fortsette, uten at det påvirker «utviklingen» i Midtøsten en tøddel. Og grunnen til at jeg påpeker det, er for å komme et av disse kinasjakk-trekkene i forkjøpet; det er ingen Israel-venn som tror at problemene i Midtøsten kan løses på DOL, APS, VGD eller MIFF. Men vi kan vise at det er både lov og mulig å tenke selv, sågar ha en annen mening enn den såkalte politisk korrekte mainstream. Ellers frykter jeg at fremtidige generasjoner her i landet vil lide samme skjebne som så mange andre historieløse har gjort før dem.

(Tidligere publisert i et annet forum under signaturen J Geiger)

[Sør]

Mulig du ikke har fått det med deg, men både Sharon og Bush er FOR opprettelsen av en palestinsk stat.

Du er ca 100 år for sent ute.

Igjen.