tankene mine...

[reana]

Det er vanskelig å skrive dette innlegget. Skulle så gjerne bare skrive positive ord med glede som budskap. Dessverre er ikke det alltid så naturlig. Ikke nå, iallefall.

Jeg har alltid vært ei jente med masse energi og som til tross for incest, voldtekt og spiseproblemer alltid har klart å finne noe å glede seg over i hverdagen. Jeg er ikke jenta som gir opp eller som setter seg ned under bordet for å slutte og kjempe. Jeg har alltid fightet med nebb og klør for det jeg har trodd på og aldri gitt meg før jeg høster resultater av mine handlinger. Slik har jeg alltid vært. Helt til nå! Og jeg vet ikke engang når troen på meg selv forsvant. Jeg så ikke depresjonen komme, for jeg har aldri før vært deprimert.

Nå vandrer jeg rundt i et stort vakum. Som om jeg er lever i ei stor glasskule. jeg lever i verden, akkurat som før, men glasskulen separerer meg fra virkeligheten. Ingen ser glasskulen, bare jeg. Ingenting gir meg glede, for jeg kan ikke røre mennesker jeg er glad i. Jeg når ikke ut til studiene eller jobben. Men jeg er der allikevel. Alt går på automatikk, som om jeg er en programert robot som bare er til og finns.

Jeg unngår å spise for å kjenne snevet av kontroll. Men det svekker bare livfunksjonen enda mer og tapper meg for de få kreftene jeg har. Men jeg klarer ikke stoppe. Jeg er fanget i glasskulen. Alt det gode ligger utenfor.

Alt er mørkt, som om glasset er for tjukt for at lyset skal trenge igjennom.

Hvor lenger skal det være slik?

Jeg vil tilbake til den jeg alltid har vært.

Jeg er redd. Livredd! Redd for å ikke mestre livet som jeg alltid har vært så flink til.

Redd for å ikke kunne gi noe til andre.

Redd for å miste evnen til å kjenne glede.

Jeg krever ikke at livet skal være problemfritt. Jeg vil bare ha tilbake følelsen av å kunne glede seg over det som, til tross for det vonde, er godt i livet.

[Sør]

Kjære reana,

Det blir bedre, kjære deg. Kanskje det er vinteren, eller kanskje det bare er en reaksjon som plutselig kom nå. Kanskje det hjelper med lys? (Eller, for den saks skyld, medisin?).

Uansett, husk hvordan du var, og vær sikker på at du kommer til å være slik igjen. Slik som du var, og slik som vennene dine husker deg.

En klem til kvinnen, som er en kunstner med ord.

*klem*

[reana]

Kjære reana,

Det blir bedre, kjære deg. Kanskje det er vinteren, eller kanskje det bare er en reaksjon som plutselig kom nå. Kanskje det hjelper med lys? (Eller, for den saks skyld, medisin?).

Uansett, husk hvordan du var, og vær sikker på at du kommer til å være slik igjen. Slik som du var, og slik som vennene dine husker deg.

En klem til kvinnen, som er en kunstner med ord.

*klem*

om du bare visste hvor mye varme og styrke dine ord gir...

du fikk meg til å gråte!

jeg vil ikke glemme hvem jeg er. men det er vanskelig. virkelig vanskelig!

men på en eller annen måte skal jeg klare det!

JEG SKAL!!!

[Sør]

om du bare visste hvor mye varme og styrke dine ord gir...

du fikk meg til å gråte!

jeg vil ikke glemme hvem jeg er. men det er vanskelig. virkelig vanskelig!

men på en eller annen måte skal jeg klare det!

JEG SKAL!!!

Du kommer ikke til å glemme hvem du er, og langt mindre til "ikke å være deg selv" mer.

Du kommer til å finne veien ut av mørket; ikke tilbake der du var, men ut av skogen til en lys fremtid. En erfaring rikere, og et visere menneske.

Kanskje du gjør det selv, eller kanskje du får hjelp over kneiken av medisiner (isåfall er det intet nederlag, men viser at du har visdom nok til å ta de hjelpemidlene som finnes i bruk).

Uansett, du vet hvem du er, og vennene dine vet hvem du var, er og blir: en flott, klok kvinne, som er både likt og respektert. Og som alltid har inspirert dine venner.

Alt godt, og masse styrke, til deg,

*klem*

[reana]

Du kommer ikke til å glemme hvem du er, og langt mindre til "ikke å være deg selv" mer.

Du kommer til å finne veien ut av mørket; ikke tilbake der du var, men ut av skogen til en lys fremtid. En erfaring rikere, og et visere menneske.

Kanskje du gjør det selv, eller kanskje du får hjelp over kneiken av medisiner (isåfall er det intet nederlag, men viser at du har visdom nok til å ta de hjelpemidlene som finnes i bruk).

Uansett, du vet hvem du er, og vennene dine vet hvem du var, er og blir: en flott, klok kvinne, som er både likt og respektert. Og som alltid har inspirert dine venner.

Alt godt, og masse styrke, til deg,

*klem*

Tenk om alle var som deg!

Da hadde verden blitt spart for mange depressjoner...

Du er et menneske å bli glad i!

Takk igjen!

KLem i fleng.

[Sør]

Tenk om alle var som deg!

Da hadde verden blitt spart for mange depressjoner...

Du er et menneske å bli glad i!

Takk igjen!

KLem i fleng.

Du skriver: "Tenk om alle var som deg!"

Da tror jeg at jeg hadde flyttet!

*klem*

[reana]

Du skriver: "Tenk om alle var som deg!"

Da tror jeg at jeg hadde flyttet!

*klem*

hehe... rettelse: Tenk om alle hadde et snev av de gode medmenneskelige egenskaper du har! Da hadde også verden blitt spart for mye dritt.

[Sør]

hehe... rettelse: Tenk om alle hadde et snev av de gode medmenneskelige egenskaper du har! Da hadde også verden blitt spart for mye dritt.

Takk reana.

Og hvis alle hadde vært kloke og medmenneskelige som deg, hadde også verden vært et langt bedre sted for befolkningen. Du lyser opp for de av oss som er heldige nok til å ha truffet deg. Husk det!

*klem*

[reana]

Takk reana.

Og hvis alle hadde vært kloke og medmenneskelige som deg, hadde også verden vært et langt bedre sted for befolkningen. Du lyser opp for de av oss som er heldige nok til å ha truffet deg. Husk det!

*klem*

også begynner jeg å grine igjen....