Eldre mennesker

[Gjest sliten datter]

Vi har et eldre familiemedlem som på alle måter har silt opp for oss i alle år. Vedkommende bor ennå hjemme, er sprek og selvhjulpen sin høye alder til tross, og veldig glad i å prate. Nå i det siste har det imidlertid blitt for mye for oss, og det blir bare verre, vi begynner å få problemer med å være tålmodige og høflige. Vi prøver å sette grenser ved å bryte inn av og til og ta mer aktivt del i samtalen, men det blir slitsomt. Vi tenkte lenge at det kunne være dårlig hørsel som gjorde til at vi ble møtt med denne uendelige monologen, men hørselen er fin. Vedkommende har begynt å bekymre seg for alt mulig, men i stedet for å la oss fikse det, skal h*n fikse det selv, og styrer og bekymrer seg - og snakker. H*n har levd et spennende liv, noe vi gjerne vil høre om, men det blir mye svært detaljert prat om datra til kusina til naboen og slike ting som kan være litt slitsomt å høre på når det blir litt for mye. Det er umulig å føre en nogenlunde kort samtale. Nå høres vi kanskje utakknemlige og ufølsomme ut, men vi har mye med denne personen å gjøre, og vi har lyttet svært mye i årenes løp. Det er ikke sikkert h*n har mange år igjen, og det er så synd om de siste årene skal gå med på dette viset. Vi får så dårlig samvittighet når vi må avslutte samtaler og kvier oss for å ta kontakt og nesten unngår vedkommende, hva kan vi gjøre? Kan det være at all denne praten kan komme fordi vedkommende rett og slett føler seg gammel og unyttig, og bruker denne praten til å knytte seg til oss? Det må jo merkes at vi blir slitne til slutt...