Jeg kan ikke snakke med folk!!!

[brusher11]

Jeg er en gutt i tjueårene som virkelig sliter med å gjennomføre en samtale med folk. La meg si det først som sist at jeg verken har sosial angst eller noe slikt. Jeg en en smule sjenert, men jeg sliter til og med med å snakke med familien.Spesielt hvis jeg er på tomannshånd med noen ender det opp med at jeg bare sitter der uten å åpne munnen...vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Jeg prøver å tenke på noe å si, men ender da opp med å tenke på at jeg tenker på hva jeg skal si :)Nå har jeg truffet en helt fantastisk jente og er helt desperat. Jeg har rett og slett sluppet opp for samtaleemner! Ja, det går faktisk an. Etter en god start er jeg nå redd for at hun skal dumpe meg fordi vi ikke snakker så mye...men jeg vil jo snakke...får det bare ikke til! Kan det hjelpe meg å gå til psykolog? Finnes det samtalegrupper for slikt? Hypnose??? Jeg kjenner at dette begynner å gå innpå meg, og jeg er i perioder svært deprimert over dette...Hva snakker dere med kjæresten/partneren om? Plis ta dette seriøst! Er et seriøst problem for meg! Tusen takk for alle innlegg!-)

[Gjest diana2]

heisann

Hva med å forsøke å forklare henne dette, hun forstår kansje mer en du aner...

tror ikke hun dumper deg av den grunn, kansje bare du som er litt engstelig for det?

Husk ordtaket :

Tale er sølv, men taushet er gull ?

Kansje det var akkuratt derfor hun valgte deg, for at du ikke var så "Taletrengt"

Opp med humøret, det ordner seg nok

[brusher11]

heisann

Hva med å forsøke å forklare henne dette, hun forstår kansje mer en du aner...

tror ikke hun dumper deg av den grunn, kansje bare du som er litt engstelig for det?

Husk ordtaket :

Tale er sølv, men taushet er gull ?

Kansje det var akkuratt derfor hun valgte deg, for at du ikke var så "Taletrengt"

Opp med humøret, det ordner seg nok

Lurer på om det på en måte er min egen frykt for å ikke finne ut hva jeg skal si som gjør at jeg blir litt "lammet"???

Jeg har i tillegg vært veldig alvorlig de siste dagene og klarer ikke å glede meg over ting lenger...dette går virkelig innpå meg!-(

[Gjest diana2]

Lurer på om det på en måte er min egen frykt for å ikke finne ut hva jeg skal si som gjør at jeg blir litt "lammet"???

Jeg har i tillegg vært veldig alvorlig de siste dagene og klarer ikke å glede meg over ting lenger...dette går virkelig innpå meg!-(

Kansje du ikke burde tenke så mye på det? forsøke å slå det i fra deg?

Prøv deg litt frem med henne, forklar henne... kansje det faktisk er slik at hun går og tenker på at " han snakker ikke til meg,liker han meg ikke..?

kansje hun også grubbler over hvorfor du er så taus..

Du trenger jo ikke å si mye , men litt om hvordan det kjennes/ er for deg... og at det ikke er for at du ikke vil snakke med dem / henne..

er sikker på at alle rundt deg vil forstå dette.. og støtter deg...

Lykke til

[Nina Lindstad, spesialist i allmennmedisin]

Dette blir ofte en ond sirkel, og må nok regnes som en type angst, iallfall vil du oppleve en slags angst når du kommer opp i de pinlige situasjonene. mulig en form for prestasjonsangst. Mulig stiller du for høye krav til deg selv når det gjelder hvor seriøs en samtale skal være. Vil råde deg til å lufte problemet overfor partneren din. Fortell at du har mange tanker, men ikke alltid klarer å uttrykke det. Prøv å legg listen lavt. Godta for deg selv å snakke om "småting", og på å snakke litt om det du tenker der og da; tankene er nok der! Noen har god nytte av psykolog-samtaler. Dersom det er en reell depresjon som ligger til grunn så kan mange ha nytte av medisiner en periode. Dette som en drahjelp så den onde sirkelen blir brutt.

[KaCh]

Er enig med at du bør si til henne at du bekymrer deg over at du ikke greier snakke (så mye som du ønsker). Hvis hun er sympatisk, vil hun helt sikkert sette pris på at du sier hva du tenker/føler om dette og støtte deg. Prøv ellers å ikke tenke på det hele tiden (lettere sagt enn gjort) og si det som faller deg inn. Tror sikkert hun liker deg fordi du er deg, og ikke vurderer det du sier. Alt er greit å si! Spør hvordan hun har det? Spør om andre ting, så hun kan snakke. Så kan kanskje hun spørre deg tilbake etterhvert, og slik kommer samtalen o gang. Kommenter ellers det du ser rundt deg, hva dere opplever ol.

Jeg har en venn som følte som deg. Han fikk hjelp en periode av en psykolog/samtaleterapaut som hjalp. Lykke til.

[bullxo]

Kansje du ikke burde tenke så mye på det? forsøke å slå det i fra deg?

Prøv deg litt frem med henne, forklar henne... kansje det faktisk er slik at hun går og tenker på at " han snakker ikke til meg,liker han meg ikke..?

kansje hun også grubbler over hvorfor du er så taus..

Du trenger jo ikke å si mye , men litt om hvordan det kjennes/ er for deg... og at det ikke er for at du ikke vil snakke med dem / henne..

er sikker på at alle rundt deg vil forstå dette.. og støtter deg...

Lykke til

Er ikke noe å bagatelisere dette da!!!

Jeg har det på akkurat samme måte, og det har gått så langt at kjæresten min har sagt det rett ut til meg, at forholdet vårt ikke kommer til å fungere om jeg ikke klarer å snakke med henne og barna.

Jeg har prøvd å forklare for henne hvordan jeg har det, at det ikke er noe jeg "velger" når jeg sitter der stum som en østers,at jeg prøver kontuinerlig å gjøre noe med problemet, men at det forhåpentlig vis bedrer seg etterhvert som jeg blir mere kjent med barna.... Vi har ikke vært sammen så veldig lenge enda (3mnd) og hun har skjermet barna i 2 av de..så jeg har ikke rukket å bli så godt kjent med de enda....så det er klart værst når barna er tilstede...

Men jeg er også ofte stille om det er mennesker jeg har kjent i årevis jeg sitter sammen med....

Har endelig tatt mot til meg og søkt om hjelp for dette, har ikke kommet igang enda..men forhåpentligvis snart. For jeg vil IKKE miste henne!!!!

Stå på brusher gi ikke opp, men prøv....søk hjelp...!!