Å kutte i seg selv

[Gjest ginadavis]

Har en slektning, ei ung jente i begynnelsen av 20-åra som sliter endel psykisk. Imidlertid tror jeg at hun styrer det meste av dette selv, manipulerer endel.

Hun hevder å ha angst, derfor kan hun f.eks ikke gå på et offentlig kontor for å snakke med noen der. Men hun reiste alene til Portugal i fjor... Er ikke det litt motstridende, da? Jeg mener, mange av oss har en viss engstelse for f.eks å gå på ligningskontoret og snakke med en saksbehandler, gå til gynekolog eller tannlege, men man kan jo ikke påberope seg å ha angst av den grunn?

Hun kler seg utfordrende, er ofte på byen, drikker seg full og ligger med mange. Det synes jeg er bekymringsfullt.

Det som er enda mer bekymringsfullt, er at hun skjærer i seg selv. I begynnelsen syntes jeg det var veldig skremmende, men nå vet jeg ikke helt lenger. Hun kutter ikke "ordentlig", bare overfladisk, sånn at det blir små "riper" i huden som blør litt. Hun bryr seg ikke om at det synes, hun kler seg gjerne i kortermede gensere. Jeg har etterhvert fått kjennskap til 2 andre ungdommer som skader seg selv på denne måte. De har begge vært tvangsinnlagt flere ganger. De gjemmer seg bort når de kutter, og de kutter dypt. Begge har måttet dra på legevakta og sy når de har kuttet seg. Det er ikke mange som vet om hva de driver med, fordi de kler seg sånn at arrene ikke synes.

Dette gjør at jeg begynner å lure på om det min slektning gjør er kun for å få oppmerksomhet.

Hun har hatt en oppvekst som til tider har vært vanskelig. Foreldrene har hatt et dårlig ekteskap med mye krangling. Mor har overbeskyttet og involvert jenta i det meste av sitt, også de ekteskapelige problemene. Moren har aldri greid å sette klare grenser for henne, hun har stort sett styrt hele familien, og faren har aldri fått slippe til som far. Når han har forsøkt å sette grenser, har moren tatt jentas parti, og irettesatt ham i jentas påhør...

Jeg tror hun er bortskjemt og manipulerende. Hun ber om råd om hvordan hun skal greie livet sitt, men blir sint når hun ikke liker rådene hun får. Hun gråter når hun ikke får det som hun vil, også hos arbeidsgiveren... Sånn har hun fått viljen sin siden hun var liten jente.

Hun har gått til psykolog, men sluttet da hun fikk ny, fordi hun ikke likte ham. Jeg tror egentlig det var fordi hun ikke likte å høre sannheten.

Hun fikk piller for depresjon, men sluttet med dem fordi hun følte de ikke hjalp henne. Da la hun på seg mange kilo, så nå bruker hun dem for å holde vekten nede...

Jeg har noen ganger inderlig lyst til å si henne min hjertens mening, men tør ikke fordi jeg frykter at hun vikelig har en psykisk lidelse. Er kanskje redd for å utløse noe på ordentlig..

Moren hennes er fortvilet og har vel nå forstått hvilke feiltrinn hun har begått i oppdragelsen, men det er jo lite å gjøre med det nå...

Høres dette reelt ut, eller er hun rett og slett bare en bortskjemt, manipulerende jente?

[Bitis Gabonica]

Det finnes psykiske lidelser med slike symptombilder. Ens personlighet blir gjerne farget av det en opplever i løpet av livet, logisk nok.

Selvskading kan ha mange grunner. Jeg er også blant de som sliter med dette, men for min del er det avgjort ikke for å få oppmerksomhet. Grunnen til min selvskading er heller et ønske om å "projisere" en uforståelig psykisk smerte over på noe konkret fysisk. Å kutte seg er vondt, og man skjønner hvorfor. Det blir lettere å forholde seg til enn ett eller annet "noe" stort vondt og vanskelig som sitter i sjelen .

Hvordan det forholder seg for din bekjente vil jeg helst ikke spekulere i. Imidlertid tror jeg nok hun har nokså store problemer, og at det ikke dreier seg om ren bortskjemthet. Å hjelpe henne er dessverre vanskelig når hun ikke ønsker det selv.

[Gjest ginadavis]

Det finnes psykiske lidelser med slike symptombilder. Ens personlighet blir gjerne farget av det en opplever i løpet av livet, logisk nok.

Selvskading kan ha mange grunner. Jeg er også blant de som sliter med dette, men for min del er det avgjort ikke for å få oppmerksomhet. Grunnen til min selvskading er heller et ønske om å "projisere" en uforståelig psykisk smerte over på noe konkret fysisk. Å kutte seg er vondt, og man skjønner hvorfor. Det blir lettere å forholde seg til enn ett eller annet "noe" stort vondt og vanskelig som sitter i sjelen .

Hvordan det forholder seg for din bekjente vil jeg helst ikke spekulere i. Imidlertid tror jeg nok hun har nokså store problemer, og at det ikke dreier seg om ren bortskjemthet. Å hjelpe henne er dessverre vanskelig når hun ikke ønsker det selv.

Tusen takk for svar.

Jeg vet at grunnen til at man kutter seg kan være fordi man føler fysisk smerte er lettere å forholde seg til enn psykisk smerte.

Grunnen til at jeg stusser, er at hun kun risper seg overfladisk, akkurat som om det er mest om å gjøre at det synes (kler seg i korte ermer etterpå), og ikke at det skal være så vondt at det døyver en psykisk smerte...

[Gjest izzabell]

Tusen takk for svar.

Jeg vet at grunnen til at man kutter seg kan være fordi man føler fysisk smerte er lettere å forholde seg til enn psykisk smerte.

Grunnen til at jeg stusser, er at hun kun risper seg overfladisk, akkurat som om det er mest om å gjøre at det synes (kler seg i korte ermer etterpå), og ikke at det skal være så vondt at det døyver en psykisk smerte...

De fleste risper seg overfladisk. Tror ikke graden av psykisk lidelse avhenger av hvor dypt man kutter. Ikke alle skjuler det heller. Vet ei som kutter grusomt dypt over det hele, og hun skjuler det IKKE...

[marlenexxx27]

Det kan hende hun kutter seg bare for å få oppmerksomhet. Men hvis man driver og rasper seg til blods for å få oppmerksomhet, vel... Det må være en person som sliter! Noen mennesker er totalt desperate etter oppmerksomhet, de får aldri nok. Og det er vel ikke akkurat et uttrykk for at man er lykkkelig og fikser livet? Å være så avhengig av andres oppmerksomhet må være som å leve i et fengsel. Tenk å aldri ha det bra på egen hånd, aldri leve sitt eget liv og hygge seg alene...

[Bitis Gabonica]

Tusen takk for svar.

Jeg vet at grunnen til at man kutter seg kan være fordi man føler fysisk smerte er lettere å forholde seg til enn psykisk smerte.

Grunnen til at jeg stusser, er at hun kun risper seg overfladisk, akkurat som om det er mest om å gjøre at det synes (kler seg i korte ermer etterpå), og ikke at det skal være så vondt at det døyver en psykisk smerte...

http://www.psyke.org/

Denne siden har mange linker og en del god informasjon om det meste som har med selvskading å gjøre.

NB: Jeg må gjøre oppmerksom på at det også ligger en del bilder som ikke egner seg for hvemsomhelst på denne siden. De kan virke "triggering" på enkelte som skader seg selv.

[frosken]

Du beskriver en ung jente med en psykisk lidelse. Du blir tydeligvis provosert over hennes måte å oppføre seg på, og det kan du sikkert ha grunn til, men det er ingen grunn til å tro at det vil hjelpe henne at du og andre ser på henne som en bortskjemt drittunge.

Forhåpentligvis treffer hun etterhvert en behandler som klarer å oppnå en så sterk allianse med henne at hun fortsetter i behandling.

[Gjest ginadavis]

Du beskriver en ung jente med en psykisk lidelse. Du blir tydeligvis provosert over hennes måte å oppføre seg på, og det kan du sikkert ha grunn til, men det er ingen grunn til å tro at det vil hjelpe henne at du og andre ser på henne som en bortskjemt drittunge.

Forhåpentligvis treffer hun etterhvert en behandler som klarer å oppnå en så sterk allianse med henne at hun fortsetter i behandling.

Nei, selvfølgelig hjelper det henne ikke, men det er heller ikke lett å vite hva som kan hjelpe, når hun opfører seg som hun gjør; avviser råd hun "ikke liker", samtidig som hun aldri får nok av å snakke om seg selv og sine problemer. Hun bruker opp alle i sin nærhet...

Vi vil virkelig hjelpe, men kommer liksom ingen vei.

Hvor reell tror du angsten hennes er, når hun f.eks. kan gjøre som jeg skriver; reise til Syden alene med fly for å treffe venner der, men sier hun pga angst ikke kan gå på f.eks ligningskontoret og be om et nytt skattekort...?

[Gjest ginadavis]

Det kan hende hun kutter seg bare for å få oppmerksomhet. Men hvis man driver og rasper seg til blods for å få oppmerksomhet, vel... Det må være en person som sliter! Noen mennesker er totalt desperate etter oppmerksomhet, de får aldri nok. Og det er vel ikke akkurat et uttrykk for at man er lykkkelig og fikser livet? Å være så avhengig av andres oppmerksomhet må være som å leve i et fengsel. Tenk å aldri ha det bra på egen hånd, aldri leve sitt eget liv og hygge seg alene...

Selvfølgelig, jeg skjønner hva du mener - og vi er selvføgelig fullt klar over at hun har problemer - om man kutter seg for å få oppmerksomhet eller for å døyve psykisk smerte - uansett er ikke det bra. Men det som er poenget her, er at jeg tror vi må komme til bunns i hva som er årsaken til denne kuttingen for å kunne hjelpe henne.

Sånn vi ser det kan dette ha to forskjellige årsaker, og to forskjellige hensikter som ikke kan håndteres på samme måte.

Det er derfor jeg spør - hva tyder dette på, hva kan være hensikten her...??

Klart hu uansett har det dårlig - og det er jo det vi så gjerne vil hjelpe henne ut av.

[frosken]

Nei, selvfølgelig hjelper det henne ikke, men det er heller ikke lett å vite hva som kan hjelpe, når hun opfører seg som hun gjør; avviser råd hun "ikke liker", samtidig som hun aldri får nok av å snakke om seg selv og sine problemer. Hun bruker opp alle i sin nærhet...

Vi vil virkelig hjelpe, men kommer liksom ingen vei.

Hvor reell tror du angsten hennes er, når hun f.eks. kan gjøre som jeg skriver; reise til Syden alene med fly for å treffe venner der, men sier hun pga angst ikke kan gå på f.eks ligningskontoret og be om et nytt skattekort...?

Jeg tror hun selv tror at hun ikke orker å gå på ligningskontoret, blant annet fordi motivasjonen ikke er så sterk at hun ser noen grunn til å overvinne angsten. En ferietur kan derimot være såpass fristende at hun overvinner noen av sine problemer.

Jeg skjønner at hun bruker opp sine omgivelser, og dere kan kanskje være konsekvente i forhold til å ikke ville snakke så mye med henne om det hun sliter med så lenge hun ikke vil gå til behandling for sine problemer. Noen ganger kan velvillige familiemedlemmer og venner gjøre at man ikke innser nødvendigheten av å gjennomgå behandling; det er så mye lettere å snakke med de en kjenner enn å forholde seg til noen som kun tar i mot en på bestemte tider på et kontor.

Sannsynligvis er det beste om dere i familien kan bli enige mht hvorvidt dere mener hun trenger profesjonell behandling eller ikke - og dersom dere tror at behandling er nødvendig, så er det viktig at dere står samlet om det.

[frosken]

Selvfølgelig, jeg skjønner hva du mener - og vi er selvføgelig fullt klar over at hun har problemer - om man kutter seg for å få oppmerksomhet eller for å døyve psykisk smerte - uansett er ikke det bra. Men det som er poenget her, er at jeg tror vi må komme til bunns i hva som er årsaken til denne kuttingen for å kunne hjelpe henne.

Sånn vi ser det kan dette ha to forskjellige årsaker, og to forskjellige hensikter som ikke kan håndteres på samme måte.

Det er derfor jeg spør - hva tyder dette på, hva kan være hensikten her...??

Klart hu uansett har det dårlig - og det er jo det vi så gjerne vil hjelpe henne ut av.

Du kan ikke vurdere alvorlighetsgraden av hennes problemer ut i fra hvor dype kuttene hennes er eller hvorvidt hun skjuler dem eller ei.

Din følelse av at dette er en relativt overfladisk problematikk som bunner i et overdrevent oppmerksomhetsbehov som følge av bortskjemthet, kan muligens si like mye om deg selv som om hennes problemer. Denne type problemer vekker sterke reaksjoner hos en del mennesker, og det kan da være grunn til å reflektere over hvorfor det provoserer såpass mye. De som provoseres mye er ikke alltid de mest kompetente mht å veilede og hjelpe mennesker med denne typen problemer.

[Gjest ginadavis]

Du kan ikke vurdere alvorlighetsgraden av hennes problemer ut i fra hvor dype kuttene hennes er eller hvorvidt hun skjuler dem eller ei.

Din følelse av at dette er en relativt overfladisk problematikk som bunner i et overdrevent oppmerksomhetsbehov som følge av bortskjemthet, kan muligens si like mye om deg selv som om hennes problemer. Denne type problemer vekker sterke reaksjoner hos en del mennesker, og det kan da være grunn til å reflektere over hvorfor det provoserer såpass mye. De som provoseres mye er ikke alltid de mest kompetente mht å veilede og hjelpe mennesker med denne typen problemer.

Nei, og det var vel derfor jeg gikk inn her for å rådføre meg med noen som har erfaring, da.....

[frosken]

Nei, og det var vel derfor jeg gikk inn her for å rådføre meg med noen som har erfaring, da.....

Synes du at du har fått innspill du kan ha nytte av?

[Gjest trassasa]

Det å ha blitt bortskjemt og overbeskyttet kan føre til at man har underutviklede "verktøy" til å takle livets vanlige påkjenninger når man plutselig må klare livet på egenhånd.

Da blir det nesten rasjonelt å ty til virkelighetsflukt og projisering. Tror det også kan forklare hvorfor hun er så selvsentrert og avhengig av menneskene rundt seg. Min psykiater kalte det "et bulimisk forhold til livet".

Selvskading, spiseforstyrrelser, promiskuøs adferd, overdreven festing... Et eller annet sted må man få utløp for smerte/frustrasjon.

Tror det er viktig å ta dette alvorlig. Det må i alle fall sies å være riktig så reelt for henne.