"Ansvar for sitt eget liv"

[Gjest finnguala]

Jeg synes det er en tendens på dette forumet til å "avskrive" folk som har det vanskelig med "ta ansvar for ditt eget liv". Dette mener jeg er en måte å ignorere mennesker på.

kanskje er det det å ta anvsvar folk også prøver på, men muligens MÅ man kjenne smerten på kroppen for å forstå enkelte reaksjonsmåter. det betyr ikke at personene ikke prøver å reise seg og å ta ansvar for seg selv.

Og et lite point til slutt: En forutsetning for å kunne ta ansvar for sitt eget liv er å kjenne hvilket problem man har.

så bemerkninger som enkelte her inne har det med å komme med, inkl NHD, blir ganske så lite nyttige. DA mener jeg det er bedre å IKKE svare i det hele tatt!!

For når mennesker som har det vanskelig får sånne tilbakemeldinger, så er det egentlig bare en måte å si at: "Jeg har ikke noe annet å si til deg", "Jeg vil ikke høre på deg mer".

Det vitner om uvettighet og uforstand, etter min mening.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når jeg noen ganger skriver om å ta ansvar, mener jeg ikke at vedkommende skal greie alt selv.

Jeg mener feks at vedkommende må ta ansvar for å søke behandling, for å møte opp til time eller for å ta den medisinen en har blitt enig med legen om å ta.

Som psykiater er jeg fullt klar over at det er "lett å si det, men vanskelig å gjøre det". På den annen side er det mange som ikke blir bedre fordi de ikke tar sin del av ansvaret for behandlingen. En del av oppgavene er det nemlig bare en selv som kan ta ansvaret for.

Jeg kan ta ansvaret for å gi pasienten avtaler og korrekt medisinering. Jeg kan ikke ta ansvar for å hente pasienten til timen. Jeg kan heller ikke dra hjem til pasienten for å påse at medisinene blir tatt korrekt. Jeg kan likeledes ikke ta ansvar for at pasienten jobber med det stoffet vil ble enige om mellom timene. Det er også pasientens ansvar å fortelle ærlig om plagene og ikke holde tilbake opplysninger som en vet/burde vite er av betydning for behandlingen.

Om pasienten er for dårlig til å ta ansvar for dette, er det mitt ansvar å søke om innleggelse. Dersom pasienten ikke er psykotisk, er det pasientens ansvar å ta i mot en slik innleggelse og arbeide aktivt med seg selv under innleggelsen.

Psykiarisk behandling er krevende og fordrer at alle tar sin del av anvaret for det totale behandlingsopplegget.

Det er dessverre ikke så enkelt som ved blindtarmbetennelse at det er kun å møte opp så fikser legen resten.

[Gjest finnguala]

Når jeg noen ganger skriver om å ta ansvar, mener jeg ikke at vedkommende skal greie alt selv.

Jeg mener feks at vedkommende må ta ansvar for å søke behandling, for å møte opp til time eller for å ta den medisinen en har blitt enig med legen om å ta.

Som psykiater er jeg fullt klar over at det er "lett å si det, men vanskelig å gjøre det". På den annen side er det mange som ikke blir bedre fordi de ikke tar sin del av ansvaret for behandlingen. En del av oppgavene er det nemlig bare en selv som kan ta ansvaret for.

Jeg kan ta ansvaret for å gi pasienten avtaler og korrekt medisinering. Jeg kan ikke ta ansvar for å hente pasienten til timen. Jeg kan heller ikke dra hjem til pasienten for å påse at medisinene blir tatt korrekt. Jeg kan likeledes ikke ta ansvar for at pasienten jobber med det stoffet vil ble enige om mellom timene. Det er også pasientens ansvar å fortelle ærlig om plagene og ikke holde tilbake opplysninger som en vet/burde vite er av betydning for behandlingen.

Om pasienten er for dårlig til å ta ansvar for dette, er det mitt ansvar å søke om innleggelse. Dersom pasienten ikke er psykotisk, er det pasientens ansvar å ta i mot en slik innleggelse og arbeide aktivt med seg selv under innleggelsen.

Psykiarisk behandling er krevende og fordrer at alle tar sin del av anvaret for det totale behandlingsopplegget.

Det er dessverre ikke så enkelt som ved blindtarmbetennelse at det er kun å møte opp så fikser legen resten.

takk for avklarende svar, jeg tror enkelte på dette forumet trengte dette.

beste hilsen fra

[Gjest rutangis netu]

Enig med deg! De tar jo ansvar ved å søke hjelp her faktisk. Å ta ansvar er jo å ta skritt for å få det bedre. Det her kan være første skrittet (dørstokkmila) for mange. Blir de møtt med slike utsagn, så prøver de kanskje aldri mer...

[frosken]

Som du vet så er ikke vi helt enige om dette temaet akkurat nå :-)

Jeg mener det er å ta folk på alvor å komme med ærlige reaksjoner i forhold til det som skrives. Å ikke besvare innlegg er etter min mening i mye større grad å ignorere de som sliter med å ta ansvar for seg selv enn å komme med de reaksjoner man måtte ha.

Så lenge kommentarer er skrevet i den hensikt å bidra positivt i forhold til den som har skrevet om sine problemer, så synes jeg det er ok selv om mottakeren kan mislike svaret.

Å finne ut av hvordan ta ansvar for seg selv er en prosess som kan ta lang tid for mange. Målet må være at man til enhver tid tar den grad av ansvar som man er i stand til; og ikke i unødvendig grad leker "katt og mus" med omgivelsene.

Noe av det vanskeligste rundt dette med å ta ansvar for seg selv, er at behandlingsapparatet ofte "premierer" det motsatte. Det er ofte ikke godtatt å si at man ønsker omsorg og omtanke, men dersom man overbeviser andre om at man ikke er i stand til å ta vare på seg selv, så bidrar behandlingsapparatet med en form for omsorg. Siden evnen til å ta vare på seg selv kan være ustabil og skjør, blir det skummelt å forsøke å ta ansvar, for dermed risikerer man å bli pålagt av andre å ta nettopp dette ansvaret også når man ikke helt føler seg i stand til det.