Dissosiasjon

[Gjest vil leve igjen]

Også lagt ut på psykiatri.

Jeg er diagnosert med post-traumatisk stress lidelse etter forhold med en ustabil/voldelig mann. Fungerer greit i hverdagen nå, noen år etter, men får problemer i forhold til det fysiske med nye menn. Jeg har aldri blitt misbrukt seksuelt, men likevel blir jeg som frosset når de tar i meg. Det kan også gå greit i en viss tid, si en halvtime, for plutselig å slå inn. Mannen det nå er snakk om er både rolig, tålmodig og forsiktig, men jeg blir avstengt følelsesmessig uansett. Hva kan jeg gjøre med dette?

[Gjest svaksterk]

jeg vet ikke, men det høres ut som noe som jeg fannt i Oxford dictionary: "dissosiativ stupor: profound dimniution or absence of voluntary movement and responsiveness to external stimuli apparently resulting from stress." Kan det være dette som skjer? hvis i så fall, går det an å søke på nettet etter denne tilstanden :-) lykke til

[Gjest pomona]

Hei. Jeg lider også av posttraumatisk stresslidelse og dissosiasjon. Når noe oppleves som ubehagelig eller veldig stressende, kobler jeg ut og svimer ofte av. Jeg hører at mannen min snakker til meg, men er ikke i stand til å svare. Det ligner epleptiske anfall. Etter en stund kommmer jeg utav det. Det er en forsvarsmekanisme, jeg har lært meg å leve med den og aksepterer at jeg er dissosiativ. Lykke til, ønsker deg alt godt.

[dragonchaos]

hvis dette er ein mann du har fått tillit til, så ville eg ha prøvd å fortelje han det, istedefor å backe ut. Ta tid, ikkje stress, men la ting kome av seg sjølve. klarer du ikkje meir enn ein halvtime i byrjinga, og han virkelig bryr seg om deg burde han ha forståelse for det. kansje du treng å bygge det opp, auka på tida dykk er saman, om du skjønner kva eg meiner?? Berre ein tanke eg fekk....ærlighet er ofte det viktigste for å kome vidare.

Lykke til:-)

[Gjest vil leve igjen]

hvis dette er ein mann du har fått tillit til, så ville eg ha prøvd å fortelje han det, istedefor å backe ut. Ta tid, ikkje stress, men la ting kome av seg sjølve. klarer du ikkje meir enn ein halvtime i byrjinga, og han virkelig bryr seg om deg burde han ha forståelse for det. kansje du treng å bygge det opp, auka på tida dykk er saman, om du skjønner kva eg meiner?? Berre ein tanke eg fekk....ærlighet er ofte det viktigste for å kome vidare.

Lykke til:-)

Jeg har fortalt han litt, men er redd for at det skal bli for mye og at han skal gå lei ...

[Gjest vil leve igjen]

Hei. Jeg lider også av posttraumatisk stresslidelse og dissosiasjon. Når noe oppleves som ubehagelig eller veldig stressende, kobler jeg ut og svimer ofte av. Jeg hører at mannen min snakker til meg, men er ikke i stand til å svare. Det ligner epleptiske anfall. Etter en stund kommmer jeg utav det. Det er en forsvarsmekanisme, jeg har lært meg å leve med den og aksepterer at jeg er dissosiativ. Lykke til, ønsker deg alt godt.

Finnes det ingen annen mulighet enn å lære seg å leve med det?

[Gjest vil leve igjen]

jeg vet ikke, men det høres ut som noe som jeg fannt i Oxford dictionary: "dissosiativ stupor: profound dimniution or absence of voluntary movement and responsiveness to external stimuli apparently resulting from stress." Kan det være dette som skjer? hvis i så fall, går det an å søke på nettet etter denne tilstanden :-) lykke til

Fant litt om dette, men ikke noe om hva man kan gjøre med det.

[dragonchaos]

Jeg har fortalt han litt, men er redd for at det skal bli for mye og at han skal gå lei ...

det skjønner eg at du er redd for.... men om dette skal bli noko, må du kunne være 100% ærlig, og om han virkelig er glad i deg så går han ikkje lei, men han vil tøye seg langt for å hjelpe deg. Det er det eg har sett plar skje gjennom andre..har berre hatt korte forhold, og det har vært eg som har trukke meg... så kan ikkje svare for meg sjølve...

håper du finn ut av det, og håper han virkelig er noko å satse på, det fortener du!!

[Gjest svaksterk]

Fant litt om dette, men ikke noe om hva man kan gjøre med det.

Hei:-) helt ærlig så vet jeg ikke hva man kan gjøre med det. Beklager. Bare tenkte at det muligens kunne være det du beskrev, og dermed at det kanskje gikk an å finne noe om det... Men jeg vet ikke hvordan man behandler det... sorry. Tid og trening kanskje?

Håper du finner ut av det ihvertfall.

[Gjest pomona]

Finnes det ingen annen mulighet enn å lære seg å leve med det?

Jeg har gått i terapi i fem år, anfallene er mindre hyppige, nå som alt er oppe og ute. Når jeg kjenner at anfallene kommer, må jeg gi beskjed til de rundt meg, slik at både de og jeg blir ivaretatt.