Et godt forhold til mat, når?

[Gjest ikke meg, nei]

Det er nå 6 år siden jeg bekjempet den andre og siste krigen jeg hadde mot mat og kroppen min. Jeg har nå kontroll, men jeg er likevel redd for å miste den.

Samtidig har jeg en ambivalent oppfatning til all oppmerksomheten jeg fikk når jeg gikk ned i vekt. Jeg både elsket og hatet den, og nå savner jeg den og priser meg lykkelig for at den ikke er til stede lenger.

Hvor lenge kommer jeg til å tenke slik? Og når skal jeg kunne tørre å gå på vekten uten å frykte et tilbakeslag?

Jeg føler meg uferdig ferdig med krigen. Jeg har stålkontroll over meg selv når jeg virkelig går inn for det og jeg kom meg gjennom alt uten noen form for profesjonell hjelp. Jeg nekter å innrømme at jeg hadde problemer eller ta det opp med legen, for da kommer det i journalen min og det vil bli et nederlag.

Men samtidig så er jeg livende redd for at det vil kretse rundt i hodet mitt litt for lenge, selv om dette ikke er noe jeg tenker på til daglig. Jeg er redd for at jeg frarøvet meg selv noe da jeg nektet å motta hjelp fra de rundt meg.

Hvorfor er dette fortsatt et tema hos meg når jeg har det bra seks år etter?

[reana]

kjære deg!

det er ingen som skal lese din journal allikevel.. tenk heller på å ha det godt. kanskje du behøver litt hjelp med det akkurat nå for å ikke miste kontrollen.

jeg vet hva jeg snakker om. har vært der selv og er der.

vil ikke unne noen det!

ønsker deg bare det beste.

[Gjest no more head in toilet]

Etterhvert utvider en horisonten litt og ser at en kan være fin selv om en har former og er normalvektig. Faktisk at en kan være kjempefin...

Og en må få inn det...At å få oppmerksomhet for en spiseforstyrrelse IKKE er noen bra ting. Slett ikke. Livet er bedre når en har det bra og er frisk. Mange er fornøyde med å være frisk og være i lag med sine venner og sin jobb, så hvorfor skal jeg være så dårlig og gjøre livet mitt til det å ha en spiseforstyrrelse og drive med det?

Det er ingen bra ting å få folk til å synes synd på deg fordi du har bulimi eller anoreksi, men derimot og ha et godt liv blant normale mennesker, det er bedre... og kan gjøre en tilfreds. Et normalt liv er et mye bedre liv enn et liv i sykdom!

En må snu holdningene sine.

En kan få oppmerksomhet og gode venner fordi en er seg selv og ikke være en de må hjelpe og være bekymret for. Du bekymrer andre. Alle andre har det bedre med deg når du er frisk.

hilsen en som ble bra og er glad for det!