Hva tror dere har hjulpet?

[Gjest svaksterk]

Jeg vet det er mange her inne som har kommet langt i bearbeiding og som klarer seg godt nå. Mange som er innom her og leser uten å ha behov for å skrive...

Jeg er litt nysgjerrig:

Hva er det som gjorde at dere har klart det?

Hvordan har tåken lettet?

Hva er det som gjør at det er greit for dere nå?

Håper på mange svar

[huufsa]

Hei, vennen :-)

Jeg tror at det som har hjulpet meg er å få plassert følelser 'riktig' på en måte...

Men det er jo ikke gjort i en håndvending.

Jeg tror at stadig å stille sp.mål til seg selv, -analysere hvordan du har det, og hvorfor du har det sånn vil etterhvert gi en bedre selvinsikt.

Da vil du etterhvert begynne å se hva og hvem som er bra for deg selv, hvem har respekt for deg og bryr seg om deg. Og du vil velge riktige mennesker å forholde deg til, som vil gi selvfølelsen din et puff i riktig retning. -Den selvfølelsen som er en selvfølge å ha for andre, men som vi ikke klarer å finne i oss selv.

Dette tar litt tid, men jeg tror det er verdt å begynne der.

*go'klem*

[Gjest gamlebarbie]

""Hva er det som gjorde at dere har klart det? ""

Nei, si det. Tror det har med det å gjøre at jeg til slutt sa fra at det ikke var min skyld. At jeg klarte å sette skylden dit den hørte hjemme.

""Hvordan har tåken lettet?"""

Ved hjelp av en god dose humor, og ved hjelp av skriving. Med humor mener jeg at vi må se på livet med humor. Om man skal gå ned i seg selv hele tiden, blir der det til at man setter seg i en rolle. "Offerrolle", om du vil. Dessverre er det mange som på en måte "trives" i den rollen, noe som gjør at man egentlig ikke VIL komme seg videre. Jeg vet, har vært der. Men når jeg endelig fant ut at jeg faktisk kan komme meg UT av det, begynte jeg å sloss med meg selv. Jeg sa til meg selv at jeg VIL ikke være et offer. Jeg vil være en sterk person som tør å si fra, på alle måter. Nå tør jeg, som du sikkert ser..;-)

Men jeg vet at det er mye jobb. Men vet du, det klarer du.:-)

"""Hva er det som gjør at det er greit for dere nå?"""

For MIN del er det fordi det er gjort, ikke noe å gjøre med det, og jeg tok tak i det og fikk det ut av mitt liv. Jeg tilga, og gikk videre. For meg var det det rette å gjøre.:-)

Nå er jeg sikker på at du vil si at "jøje meg, hun er jo bare sprø....";-) Men det er ok..;-) Kanskje jeg er det, men jeg vet at ved å sitte hjemme og være inne i meg selv, "dyrke" sinnet og hatet, gjorde jeg meg selv en bjørnetjeneste. Jeg kunne ikke komme bort fra det vonde, uten å ta tak i det gode og få det frem.

Jeg har det bra i dag. Og jeg nyter livet, slik det er, og koser meg hver dag. Selvsagt har jeg mine dager, men de er så sjeldne nå, at jeg kan se fremover likevel.

Og EN ting er en av grunnene til det, og det er gjengen her inne.:-)

Glad i dere:-)

[reana]

spør meg igjen om en liten stund, så skal jeg svare..

[Gjest svaksterk]

spør meg igjen om en liten stund, så skal jeg svare..

Gleder meg til å høre :-)

Klem

[Gjest svaksterk]

Gleder meg til å høre :-)

Klem

Jeg skal også svare meg snart ;-)

[guriana]

Det som har hjulpet for meg er først og fremst å ha plassert skylda der den hører hjemme,og...det å ha noen som gidder å høre om igjen og om igjen det jeg fortalte for så å hjelpe meg et skritt av gangen videre.Tunge stunder er det fremdeles, men de blir kortere og kortere. "galgen"humor er også en del av "medisinen"

[phoneybone]

Hei.

Etter å ha vært i arbeidslivet i 20 år, ble jeg i slutten av 2003 overtallig, og fikk sluttpakke. Det var vel begynnelsen til at jeg klarte å ta tak i dette.

Har alltid jobbet veldig mye, for ikke å ha overskudd til å ta tak i voldtekten og det som skjedde.

Som arbeidsledig fikk jeg endelig tid til å tenke på meg selv, og da begynte jeg etterhvert å forstå at jeg måtte gjøre noe selv, for å komme meg videre i livet.

Har opp igjennom årene truffet flere norske jenter, men har alltid backet ut, når det ble snakk om intimitet. Ville ikke/klarte ikke det. Det var først når jeg traff ei utenlandsk jente at ting løsnet. Hun presset meg opp i et hjørne, ville ha et svar på hvorfor jeg alltid trakk meg unna og ikke ville ha fysisk kontakt. Jeg er veldig takknemlig for at hun presset meg så mye som hun gjorde. Vi er desverre ikke sammen nå, men hun har det bra i hjemlandet sitt.

Det var begynnelsen til at jeg klarte å fortelle den nærmeste familien og noen andre nære venner om voldtekten jeg var blitt utsatt for. Fortalte det også til fastlegen min, og han fikk time til meg hos IKST. Har gått i terapi der i et år nå.

Har etterhvert truffet ei annen utenlandsk jente som jeg er sammen med nå, hun har gitt meg tid til å la ting skje på mine premisser, uten at hun har presset meg. Idag har vi vært sammen i 3/4 år og jeg kan for første gang på 14 år si at jeg har det bra (også intimt)

Jeg har et lite tips til norske jenter, som opplever at gutten kanskje trekker seg unna, eller ikke tar initiativ til fysisk kontakt: Ikke vær så egoistiske. Det kan være at han sliter med minner etter overgrep, og ikke klarer nærheten til et annet menneske. La oss gutter som har blitt missbrukt eller har opplevd overgrep/voldtekt bruke tid på å nærme oss dere.

Jeg kan love dere at følelsen jeg hadde når jeg hadde lyst på intim kontakt med ei jente, men underbevistheten sa "Kom deg vekk" ikke er noen god følelse.

Hilsen Gutt 40, som har det bra idag :-)

(Dette er ikke kritikk av norske jenter, men dere er heldigvis/desverre veldig opptatt av at det seksuelle skal fungere bra, og dere er også såpass frigjorte at mange av dere vil ha sex første kvelden. Det klarte ikke jeg, og fikk da følgende kommentar slengt i trynet :"Du er ikke mann nok for meg!"

Har fått den kommentaren eller varianter av den, fra 5 forskjellige norske jenter .

Tenk dere om, før dere slenger ut kommentarer som dette.)

[Piraye]

Føler jeg har gått mange av stegene: helt i begynnelsen var det kutting som hjalp,noe jeg tildels greide å erstatte med å skrive.

Så kom kjæresten min inn i livet mitt,og bare det hjalp enormt. Forsket i barnevernspapirene mine og på "tilstanden" og "situasjonen" min generelt for å vite mer om hva som hadde skjedd og hva som kom til å skje og hvorfor,osv. Og greide å åpne meg for typen (litt da).

Greide å begynne å analysere megselv,når det var sannsynlig at jeg ble deppa,ikke fikk sove og ville kutte,osv.

Begynte å gjøre preventive ting som da skulle hindre meg i å bli deppa når jeg selv så at det var sannsynlig at jeg skulle bli deppa,som fx om jeg var så deppa at jeg sannsynligvis ikke ville få sove(og dermed bare gjøre alt værre),jogga jeg på kvelden slik at jeg var så trøtt at jeg ikke greide å holde øynene åpne uansett hvor deppa jeg var.

Planlegging av beskyttelse av megselv(fx ikke få altfor mye å gjøre) og preventive aktiviteter i forkant av sannsynlig depresjon,og kjempegod støtte fra typen gjør at jeg så stort sett har det bra og at depresjonene ikke kommer så ofte.Studerer nå 100% ved et relativt tungt studie og jobber ca 30% utenom. Har tatt endel år men føler meg noenlunde på høyde nå.