Trenger jeg hjelp?

[Gjest gråtepus]

(Jeg skulle ønske det ikke hadde vært så vanskelig/dyrt og få snakke med en psyolog..)

Jeg føler en stor sorg inni meg uten egentlig grunn tror jeg, og denne følelsen har kommet og gått i mange år. Akkurat nå for tiden jeg er humørsyk og "desperat" pga min livs situasjon. Jeg er vel ikke den eneste som har nedturer, og prøver å fortelle dette til meg selv, allikevel har jeg så stor "selvmedlidenhet" og sorg at jeg føler noe er galt. Ekstra ille er det nå fordi jeg ikke trives på jobben, og ikke har mot til å konfrontere min sjef om urettferdighetene hun gir meg. Jeg har dårlig økonomi, selvom jeg står på og jobber for å få ting til å gå opp i opp. Jeg kranger alt for ofte med samboer, og mye pga jobben som gjør meg deprimert. Desverre har jeg ikke råd til å si opp, selvom jeg stadig søker etter noe nytt.

Jeg er usikker i hva som skal skje fremover med livet mitt, mine beste venner har flyttet, og av foreldrene hører jeg bare at jeg skal være sterk/ holde ut. Jeg rydder og vasker, har økonomisk ansvar, jobber og krangler. I en alder av 20 år har jeg konstant stive muskler i nakken og skuldere, og gråter hver dag over livet mitt. På utsiden er jeg blid og hyggelig mot Alle, til og med mot sjefen min som er urettferdig og sleip.

Jeg føler alt tærer så på meg, jeg blir bare værre. Her om dagen lot jeg alt gå ut over samboeren min, da jeg følte jeg ikke fikk nok "trøst".. Innerst inne vil jeg noen ganger bare flytte vekk til et nytt sted og være ensom og trist- helt alene. Angående det å flytt så har jeg mulighet for å starte studier et helt annet sted, og hver gang min samboer og meg krangler, truer jeg med å dra, selvom jeg er usikker og ikke vet hva jeg har lyst til. Og hver gang etter vi har kranglet så har jeg ingen å gå til fordi jeg gradvis har mistet den gode kontakten med vennene mine (pga avstand). Foreldrene mine snakker jeg ikke med om dette da de ikke er så begeistret over min kjæreste av økonomiske årsaker, selvom vi har vært sammen i 2 og et halvt år. Jeg får bare høre at dette var mitt valg.

Jeg skjønner det, at det å være voksen innebærer mye ansvar og utholdenhet, men jeg har vært små deppa og "veslevoksen" helt siden 14-års alderen. Kan det være noe forbigeånde nå, eller bor det i meg? Jeg føler liksom ikke at dette er en depresjon pga av alder, når jeg noen ganger tror jeg har tankegang som en 30 åring, og jeg vil ikke ha det Enda..? Jeg er en alvorlig grublende person som tenker alt for mye, blir paranoid og stressa. Jeg er så trist over livet mitt, og egentlig burde jeg ikke være det, fordi jeg har en kjæreste som bryr seg til en viss grad, en stor fin leilighet, jobb/inntekt, snille gavmilde og hyggelige foreldre besteforldre, og ja, alt ser så bra ut på overflaten. Alltid hatt gode venner, vært flink på skolen osv..

Jeg fatter ikke den rare følelsen jeg har inni meg hele tiden. Tristheten, tomheten.. Alle svarene jeg skulle ønske jeg kunne få.

Noen av mine tidligere venner var også meget deprimert, men nå har jeg lite kontakt med dem. Den ene av dem skjærer seg for smerte. Jeg er ikke så ekstrem, har prøvd en gang, men klarer det bare ikke.. ER jeg: ..Normalt- unormal..?

Jeg kunne fortsette å skrive i en evighet, jeg vet bare at ingen i familien ville tro meg hvis jeg sa jeg ønsket å få psykisk hjelp. Forresten vil jeg ikke laste mamma med noe ekstra da hun selv sliter litt med sosial angst.. jeg er den sterke.

Er det noen som kan hjelpe meg med innsikt til et livt som ikke tærer på meg hver dag så jeg er våken om nettene slik som nå?

Trenger svar. Orker ikke være strek lenger. Riktignok vil jeg bli kunstner, men ikke en deprimert en.. hvor kjærlighet,jobb,og fritid blir et hinder i følelsene mine. Jeg vil være oppriktig glad og lykkelig en dag. Ikke misfornøyd og sturete.. Jeg er forresten adoptert, og vet at noen adopterte kanskje føler det som et problem, men slik er det ikke med meg. Jeg tenker ikke stort på det, og det plager meg ikke på noen måte. Ikke noe savn etter biologiske foreldre.

Jeg burde jo ha det bra?

[marlenexxx27]

Jeg tror at du trenger hjelp (psykolog). Du har vært flink og utholdende på egen hånd altfor lenge, høres det ut som.

Når du går til psykolog betaler du ikke mer enn ca. 1500 kr. i egenandel for ET HELT ÅR. Når du har betalt 1500 kr får du frikort. Klarer du ikke skrape sammen 1500 kr kan du jo kontakte sosialkontoret og høre om de kan hjelpe deg. Eller du kan spørre legen din om hvordan du kan klare det økonomisk.

[Orio]

Du burde ha det bra? Men det har du åpenbart ikke.

Mitt beste råd er at du tar kontakt med fastlegen din. Forteller om den store sorgen du har inni deg. Forteller at du ikke sover om nettene. Forteller hvordan du har det, rett og slett. Det er det første skritt på veien til å finne ut om du lider av en depresjon, og i så fall mot behandling.

Det finnes alternativer til dyre psykologer. Får du en henvisning til en offentlig poliklinikk eller en med refusjonsavtale betaler du bare 245 pr gang, og får frikort når du har nådd grensen på 1585. Alle kommuner har også noen som jobber med psykisk helse, noen du kan prate med og få hjelp av. Og medisiner kan også være et alternativ.

[Gjest koma]

Hei.

Kjenner meg igjen i mange av tankene og følelsene dine.Det er så tøft å gå rundt med "maska" på, dag ut og dag inn, og late som om alt er bra, når det langt fra er sannheten. Det høres absolutt ut som om du behøver å prate med noen, kjære deg. Ta mot til deg, og søk hjelp. Jo før, jo heller. "Sterk er den som tør å innrømme sin svakhet"..eller noe sånt..Håper du får det bedre snart.

Klem fra

[Gjest dropsen]

Er det mulig? Det er nesten som å lese om MITT eget liv. Har det akkurat på samme måten. Minus så stor mistrivsel på jobben, og samboer (men har kjæreste)...

Har skrevet her mange ganger før, og de fleste har sagt at jeg burde snakke med en psykolog, eller få medisiner. syns å ta medisiner høres litt drastisk ut, og føler egentlig at å snakke med psykolog ikke ville ha hjulpet, for jeg har snakket og snakket med andre, men får ingenting ut av det...

Går akkurat som deg, rundt med en sorg inni meg, som ikke går vekk. har store humørsvingnginger, der en liten ting gjør meg glad, mens en annen trist. Gråter av den minste lille ting.... får ingenting ut av livet. Savner "meg selv" da jeg var mindre, for da hadde jag det så fint.... Men hvordan få det tilbake? og hvorfor har jeg den sorgen inni meg nå? Aner ikke, vil bare at den ska gå vekk.

Forsøker å finne glede i livet, og blir lykkelig for et par timer, men så begynner jeg å tenke og gruble over ting, blir rett og slett paranoid også, også kommer denne tristheten...Klarer å sjule det godt, det er ikke mange som ser hvordan jeg egentlig har det....

har ingen trøstende ord til deg, ville bare si at jeg har det på akkurat samme måten som deg...

*klem*