når og hvordan skal jeg fortelle dette?

[Gjest jentaxx]

vi har kjent hverandre i 6 år, har vært sammen i 2 år. og jeg kan ikke gå rundt å skjule dette lenger. mine foreldre er kristne, og det har jeg aldri fortalt noen. tror jeg har vært redd for å bli mobbet osv. og er vel kanskje en grunn til at jeg aldri har sluppet folk helt innpå meg. det er jo egentlig ganske idiotisk, jeg er klar over det. ettersom vi blir mer og mer seriøse føler jeg meg råtten for at jeg fortsatt 'skjuler' dette. jeg har nemlig aldri åpnet munnen og sagt disse tingene, så jeg klarer ikke å gjøre det på en måte.

da jeg ble født ble jeg ikke døpt i kirken, og kunne dermed ikke konfirmere meg i kirken. konfirmerte meg fordi alle andre gjorde det, men i pinsekirken på 'oppfordring' fra mine foreldre. mine skolevenner visste jo det, men jeg snakket aldri om det. redd for å være annerledes er nok svakheten. hele barndommen har jeg vært med mine foreldre overalt på diverse møter, og rett og slett vokst opp med dette. men etterhvert sluttet jeg å være med dem på ting, og skjule alt som har med det å gjøre. det har alltid vær mine foreldre sitt liv, ikke mitt. ved å skjule det/ignorere det er det liksom ikke sånn, og livet mitt er sånn jeg vil ha det.

jeg er alltid redd for om folk finner det ut så vil jeg bli avvist. fordi jeg har blitt meg, ved at jeg har holdt så mye skjult, og ikke har noe med troen til mine foreldre å gjøre, så blir det skikkelig fælt å begynne å prate om det nå. det er fryktelig å si det, men jeg vil ikke bli stemplet ved at jeg 'er sånn som dem', jeg er mine foreldres datter, men vi er totalt forskjellige. jeg har nettopp flyttet hjemmefra og løsriver meg enda mer nå. ingenting er galt med mine foreldre, vi har et bra forhold. men det er bare at livet deres er deres greie, ikke min. vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. jeg undertrykker alt sammen. selv om jeg har hatt en kjempefin barndom får jeg meg ikke til å prate om det! lurer på hvordan jeg skal få fortalt min kjære om dette. det gjør meg flau, og det er skikkelig umodent av meg. can't help it. kanskje på mail?

[Gjest juppiju]

Han syns nok ikke dette er noe big deal. Det er ikke din tro, men dine foreldres. Hvis det plager deg så mye så burde du si det til ham, jo fortere jo bedre!

[Gjest Assis]

Jeg skjønner ikke hvorfor su skulle være flau over dette. Det er da ikke noe galt i å være kristen. Jeg har selv vokst opp i en kristen familie. Mulig jeg var litt flau over det når jeg var i 13-14 års alderen, men aldri siden. Forteller gjerne dette stolt jeg selv om jeg ikke er noe aktiv kristen selv.

[Maggi]

Jeg vil tro at dette ikke kommer som en stor overraskelse for ham etter å ha kjent deg så lenge. Du skal se han ikke reagerer i det hele tatt på det (han liker jo deg og aksepterer sikkert det som har dannet grunnlaget for at du er slik). Det som kanskje kan være litt vanskelig å forklare, er hvorfor du ikke har større tillit til ham enn at du har unnlatt å fortelle ham noe så sentralt ved deg.

Hva er det forøvrig som du skjemmer deg over ved din bakgrunn i en pinsekirke? Der er det mange flotte folk, mye godt arbeid og lite å skjemmes over.

Mvh

[Gjest Majalla]

oj tror jeg har misforstått innlegget ditt totalt. Trodde at det dreide seg om at du var homofil og var redd for dine kristne foreldre.

Men jeg har nok latt fantasien løpe løpsk denne gangen

konklusjon: Det er ikke noe problem.

[Gjest bebba]

Hva er du egentlig redd for?

[jentax21]

Hva er du egentlig redd for?

det er vel det at jeg ALDRI har nevnt det for noen, det er liksom et ikke-tema på en måte? og plutselig komme med alt nå, det gjør meg uvel. trives med at det er et ikke-tema. men det er klart jeg må fortelle det. verste som kan skje er at han dumper meg, men det er tvilsomt. han vil vel kanskje bli lei seg fordi jeg har holdt skjult så mye. tenk om han får helt annen oppfating av meg og alt..

[Gjest Også en fra et kristent hjem]

Jeg skjønner godt dine reaksjoner. Har også vokst opp i et kristent hjem. Grunnen til at vi ikke snakket om det som unge var helt korrekt for å beskytte oss elv mot mobbing. De fleste tar igjen ved å feste litt verre enn andre eller være litt mer uhøflig mot voksne eller lærere.

Som ung må en jo lære seg til å ikke være åpen hjemme, og det ødelegger mye for senere. Kunne ikke snakke om dans, kino eller si at jeg tok en øl. Alt det her var synd. Kunne derfor heller ikke ta med mine venner hjem. De hadde ingenting å prate med mine foreldre om.

Vet ikke hvor gammel jeg var før jeg skjønte denne sammenhengen. Var vel da en venn lurte på hvorfor han aldre ble bedt med hjem til meg. Hvorfor vi alltid var hos han. DET åpnet øynene mine. Men det gikk mange år før jeg åpent fortalte om det. Innrømte at jeg kom fra et kristent hjem. Kristen på en gammeldags, teit måte vel å merke, som satte store begrensninger for mitt liv. Tror jeg var 30 år jeg faktisk. Og jeg møtte bare forståelse. Det var jo ikke MIN feil, jeg er ikke kristen. Alle skjønte jo at jeg var et offer for mine foreldres tro. Selv om jeg også oppfattet at jeg hadde en fin barndom. De var snille og greie, utenom at de var hjernevaska av menigheten.

Jeg har blitt totalt antikristen pga oppveksten. Blir kvalm av å være sammen med gammelkristne folk.

Fortell det til kjæresten du. Det er jo ikke DEG du skal fortelle om, men dine foreldre. Da vil hun selvfølgelig skjønne både det ene og andre og eventuelle rare reaksjoner du har hatt. Det vil føles godt for deg. Slippe å late som lenger.

Lykke til!

[jentax21]

Jeg skjønner godt dine reaksjoner. Har også vokst opp i et kristent hjem. Grunnen til at vi ikke snakket om det som unge var helt korrekt for å beskytte oss elv mot mobbing. De fleste tar igjen ved å feste litt verre enn andre eller være litt mer uhøflig mot voksne eller lærere.

Som ung må en jo lære seg til å ikke være åpen hjemme, og det ødelegger mye for senere. Kunne ikke snakke om dans, kino eller si at jeg tok en øl. Alt det her var synd. Kunne derfor heller ikke ta med mine venner hjem. De hadde ingenting å prate med mine foreldre om.

Vet ikke hvor gammel jeg var før jeg skjønte denne sammenhengen. Var vel da en venn lurte på hvorfor han aldre ble bedt med hjem til meg. Hvorfor vi alltid var hos han. DET åpnet øynene mine. Men det gikk mange år før jeg åpent fortalte om det. Innrømte at jeg kom fra et kristent hjem. Kristen på en gammeldags, teit måte vel å merke, som satte store begrensninger for mitt liv. Tror jeg var 30 år jeg faktisk. Og jeg møtte bare forståelse. Det var jo ikke MIN feil, jeg er ikke kristen. Alle skjønte jo at jeg var et offer for mine foreldres tro. Selv om jeg også oppfattet at jeg hadde en fin barndom. De var snille og greie, utenom at de var hjernevaska av menigheten.

Jeg har blitt totalt antikristen pga oppveksten. Blir kvalm av å være sammen med gammelkristne folk.

Fortell det til kjæresten du. Det er jo ikke DEG du skal fortelle om, men dine foreldre. Da vil hun selvfølgelig skjønne både det ene og andre og eventuelle rare reaksjoner du har hatt. Det vil føles godt for deg. Slippe å late som lenger.

Lykke til!

ja, kjenner meg igjen av i en del av det du sier. alle andre foreldre var liksom 'normale', men mine var annerledes. de har aldri vært kjipe mot meg eller nekta meg å gjøre ting. men alltid sneket meg rundt når det gjaldt drikking osv. travelt er det med et dobbeltliv! vil heller ikke rakke ned på mine foreldre. fordi de er verdens snilleste, og er ikke noen gamle stive kirkekristne. det er bare det at vi er fundamentalt forskjellige, og jeg vil ha mitt eget liv

[Gjest malun]

det er vel det at jeg ALDRI har nevnt det for noen, det er liksom et ikke-tema på en måte? og plutselig komme med alt nå, det gjør meg uvel. trives med at det er et ikke-tema. men det er klart jeg må fortelle det. verste som kan skje er at han dumper meg, men det er tvilsomt. han vil vel kanskje bli lei seg fordi jeg har holdt skjult så mye. tenk om han får helt annen oppfating av meg og alt..

Er du redd for at kjæresten din skal dumpe deg fordi du har kristen foreldre?

Guri malla, da er det sannelig på tide å fortelle ham det.

[Gjest bebba]

det er vel det at jeg ALDRI har nevnt det for noen, det er liksom et ikke-tema på en måte? og plutselig komme med alt nå, det gjør meg uvel. trives med at det er et ikke-tema. men det er klart jeg må fortelle det. verste som kan skje er at han dumper meg, men det er tvilsomt. han vil vel kanskje bli lei seg fordi jeg har holdt skjult så mye. tenk om han får helt annen oppfating av meg og alt..

Men hva er problemet å fortelle at foreldrene dine tilhører et kristent miljø? Tror du en kjæreste ikke liker deg derfor? Det er du som er det viktigste for ham.

[Gjest misc]

Beklager, men du blåser dette noe helt voldsomt opp. At dine foreldre er aktive kristne er det svært, svært få som vil synes gjør noe. Jeg tror du trenger noen profesjonelle å prate med slik at du får satt dette i perspektiv, for dette er _helt_ ute av dimensjoner.

[Gjest Også fra et slikt hjem]

Beklager, men du blåser dette noe helt voldsomt opp. At dine foreldre er aktive kristne er det svært, svært få som vil synes gjør noe. Jeg tror du trenger noen profesjonelle å prate med slik at du får satt dette i perspektiv, for dette er _helt_ ute av dimensjoner.

Har DU vokst opp i et kristent hjem da? Og måttet tåle å bli ertet for det av skolekamerater? Ikke kunne være med på det som dine jevnaldrende kunne, hele tiden finne på unnskyldninger. For ifkke å bli med på kino, på dans osv. ELLER bli med og skjule det for dine foreldres fordømmelse. Stemningen i et kristent hjem kan bli ganske ekkel hvis poden blir tatt i ukristelige handlinger som dans og drikking og slikt.

Hører at du ikke vet hva dette egentlig er. Når enhar vokst opp med slikt, så blir en preget av det. Det er ikke bare å legge av seg. En visste jo ikke at det var flaut, før de jevnaldrende begynte å kommentere og erte, ikke sant? Så at det er flaut er jo tillært.

[Gjest Også fra et kristent hjem]

Er du redd for at kjæresten din skal dumpe deg fordi du har kristen foreldre?

Guri malla, da er det sannelig på tide å fortelle ham det.

Faktisk så kan det være en stor hemsko å ha svigerforeldre (når det kommer dit) som er kristne. Det påvirker hele samværet med dem, hvis de ikke tåler drikking, festing og andre normale samfunnssysler. En må forstille seg hele tiden. Enda mer merkbart blir det når en får barn. De vil reagere på besteforeldrene på den ene sida. Mitt barn lurte på hvorfor besteforeldrene ble sure fordi hun leste Donald! Eller ville fortelle om verdslige sysler som kinobesøk og bare fikk ei stram maske til svar. Det sier vel litt om det kristne miljøet rundt om i landet.

Så ofte er det faktisk best å være kristen selv hvis en gifter seg inn i en kristen familie. Eller så må en avskrive den siden av familien. Og DA får en jo et forklaringsproblem. For mange skjønner ikke problemstillingen. Må si at det selvfølgelig finnes normale kristne, som en kan omgås på en grei måte.

[Gjest malun]

Faktisk så kan det være en stor hemsko å ha svigerforeldre (når det kommer dit) som er kristne. Det påvirker hele samværet med dem, hvis de ikke tåler drikking, festing og andre normale samfunnssysler. En må forstille seg hele tiden. Enda mer merkbart blir det når en får barn. De vil reagere på besteforeldrene på den ene sida. Mitt barn lurte på hvorfor besteforeldrene ble sure fordi hun leste Donald! Eller ville fortelle om verdslige sysler som kinobesøk og bare fikk ei stram maske til svar. Det sier vel litt om det kristne miljøet rundt om i landet.

Så ofte er det faktisk best å være kristen selv hvis en gifter seg inn i en kristen familie. Eller så må en avskrive den siden av familien. Og DA får en jo et forklaringsproblem. For mange skjønner ikke problemstillingen. Må si at det selvfølgelig finnes normale kristne, som en kan omgås på en grei måte.

Det er alltid en utfordring (og til tider et problem) dersom man kommer fra familier med vidt forskjellige verdier. Det har jeg ingen problemer med å forstå.

Men derfra til at man gjør det slutt med noen fordi foreldrene er kristne, er et stykke.

Ut fra det jeg leser i hovedinnlegget, hvor innsender har holdt det skjult for venner og kjærester opp gjennom, tyder mye på at problemet ikke ligger akkurat der.

Kanskje jeg har en merkelig vennegjeng, men flere av mine venner har foreldre med veldig mange rare holdninger og livvsyn - uten at det et øyeblikk har noe å si for hvorvidt jeg ønsker å være venner med dem. Voksne mennesker kan da ikke dømmes ut fra hva foreldrene måtte tro eller mene (ikke barn heller, for den saks skyld).

Jeg har for øvrig en venninne fra en sterkt troende familie, som er samboer med en tilnærmet fanatisk human-etiker. Det går på et vis, det også. ;o)

[Gjest malun]

Har DU vokst opp i et kristent hjem da? Og måttet tåle å bli ertet for det av skolekamerater? Ikke kunne være med på det som dine jevnaldrende kunne, hele tiden finne på unnskyldninger. For ifkke å bli med på kino, på dans osv. ELLER bli med og skjule det for dine foreldres fordømmelse. Stemningen i et kristent hjem kan bli ganske ekkel hvis poden blir tatt i ukristelige handlinger som dans og drikking og slikt.

Hører at du ikke vet hva dette egentlig er. Når enhar vokst opp med slikt, så blir en preget av det. Det er ikke bare å legge av seg. En visste jo ikke at det var flaut, før de jevnaldrende begynte å kommentere og erte, ikke sant? Så at det er flaut er jo tillært.

Men nettopp derfor kan det vel være greit å få litt rådgivning i voksen alder - slik at den tillærte flauheten forsvinner?

Voksne mennesker blir ikke bedømt utfra foreldrenes livvsyn.

[Gjest misc]

Har DU vokst opp i et kristent hjem da? Og måttet tåle å bli ertet for det av skolekamerater? Ikke kunne være med på det som dine jevnaldrende kunne, hele tiden finne på unnskyldninger. For ifkke å bli med på kino, på dans osv. ELLER bli med og skjule det for dine foreldres fordømmelse. Stemningen i et kristent hjem kan bli ganske ekkel hvis poden blir tatt i ukristelige handlinger som dans og drikking og slikt.

Hører at du ikke vet hva dette egentlig er. Når enhar vokst opp med slikt, så blir en preget av det. Det er ikke bare å legge av seg. En visste jo ikke at det var flaut, før de jevnaldrende begynte å kommentere og erte, ikke sant? Så at det er flaut er jo tillært.

Det forandrer ikke at dette er ute av dimensjoner. Vedkommende er voksen, men holder det hemmelig at foreldrene er aktive kriste. Her må det rett og slett noen justeringer til, hvordan tror du hun får det til på best mulig måte?

[Gjest Assis]

det er vel det at jeg ALDRI har nevnt det for noen, det er liksom et ikke-tema på en måte? og plutselig komme med alt nå, det gjør meg uvel. trives med at det er et ikke-tema. men det er klart jeg må fortelle det. verste som kan skje er at han dumper meg, men det er tvilsomt. han vil vel kanskje bli lei seg fordi jeg har holdt skjult så mye. tenk om han får helt annen oppfating av meg og alt..

For det første er vel ikke dette noe som helst spesielt at de er kristne. Det er da mange som er det. Så fortell det vel bare uten å tro at det er så spesielt vel. Skulle han dumpe deg for noe sånnt så skal du bare være gla du er kvitt ham for da er han jammen ikke mye glad i deg. Da er han vel heller ikke noe å ha? Er han en normal fyr så ser han trolig heller positivt på det, det har i såfall vært min erfaring når jeg har fortalt gutter at jeg kommer fra et kristent hjem.