Noen tanker om innvandring og kriminalitet

[Gjest Call me Al]

Jeg tror du har et poeng. Jeg tror vi har samme holdningen - bare andre veien, kanskje. F.eks. - hvor stor respekt har vi egentlig overfor våre nye landsmenn - som reiser fra alt kjent og trygt, familie og venner, kultur - for å lære et nytt språk, en ny kultur, leve i et i begynnelsen fremmed land - vanligvis for sine barn skyld, og ikke så meget sin egen?

Akkurat som innvandrere kanskje ikke forstår det slitet nordmenn har hatt for å bygge landet, forstår ikke vi _deres_ slit for å gi barna sine en framtid.

Jeg tenker særlig på kvinnene. Som hjemme hadde posisjon, venner, slekt, språk - og respekt. Her blir de sett ned på av _veldig_ mange, veldig mange tror de er undertrykte, nesten dumme kvinner, som attpåtil ikke kan norsk særlig bra. Tenk på de ofrene _de_ gjør for familiene sine, barna og ektemennene sine! Fatter og begriper _vi_ det???

Jeg tror den eneste måten vi skal få gjensidig respekt for hverandres slit på, er å våge å nærme oss hverandre. Og å få øye på våre kunnskaper av alle slag. Og vårt slit.

Var det Sting som sang "I believe the Russians love their children, too!"?

Jeg tror innvandrere føler som oss, ønsker det gode for barna sine, som oss - og at det som skiller oss - er uvitenhet.

Begge veier. Men - jeg kan bare ta ansvar for min side av denne saken. Gjør jeg det? Gjør jeg det på en klok måte?

La meg slå et slag for Migrapolis! De har veldig interessante og viktige programmer om - oss - det flerkulturelle Norge.

Bra skrevet. Jeg er helt enig. Klart det har mye med hvordan vi som samfunn møter innvandrerne også. Hva kan vi gjøre for å inkludere dem, og for å gi dem en følelse av at de tilhørighet? Det er viktige spørsmål.

[Gjest malun]

Landet er ikke ferdig bygget ennå - og jeg må jo si, da, at jeg synes jeg ser mye spennende bygging nå som vi får inn folk som ser ting litt annerledes enn vi - alltid - har sett ting her hjemme. Jeg tror landet kan bli enda flottere med "innblanding"!

Tenk bare på arkitekturen i landet! Man kan mene hva man vil om moskeer, men den i Åkebergveien er bare vakker, da! Snart kan vi frimodig bruke fargerike fliser i norske byggverk - fordi det er en del av vår kultur.

Det jeg hittil har sett av innvandrere - generelt - er at de bidrar til å bygge landet. Og - sant å si - uten dem, ville ikke jeg ha kommet meg på jobb hver dag, heller! Og ikke ville arbeidsplassen min gått rundt, heller - jeg jobber på sykehjem.

Nei, _vi_ bygger landet framdeles - og innvandreres bidrag er ikke ubetydelig.

PS - hvor lenge og i hvor mange generasjoner må man ha bodd her for å være norsk, forresten? Jeg ser at dersom man er idrettsstjerne, kan man visst ha blitt norsk i går, men er man kriminell, kan man ha bodd her i generasjoner og likevel regnes som innvandrer?

Det er vel nettopp det som er poenget mitt, jfr hva jeg skrev litt lenger ned i denne tråden.

[Gjest skilt - og likevel...]

Bra skrevet. Jeg er helt enig. Klart det har mye med hvordan vi som samfunn møter innvandrerne også. Hva kan vi gjøre for å inkludere dem, og for å gi dem en følelse av at de tilhørighet? Det er viktige spørsmål.

Ja, hva kan vi gjøre?

Vet du, en måte å ta andre på alvor på, er å sette grenser,tror jeg. Vi er altfor høflige her i landet. Jeg ser ofte innvandrerbarn - ungene mine går på skole med mange av dem, og de er kamerater til mine barn.

De er herlige unger! Men de aner jo ikke hvordan man skal oppføre seg! Og det er jo ikke noe rart! For vi er jo så fordømt høflige at vi ikke sier fra! Ikke til unger, engang!

På den ene siden ser vi ned på deres - ofte islamske - kultur. Så ungene ser ikke noen god grunn til å oppføre seg ute slik som de oppfører seg hjemme. For ute gjelder jo ikke deres kultur og regler? Nei, i det norske samfunnet er det jo så liberalt, alt er jo tillatt?

Så på ungers vis, forsøker de seg, da, på litt av hvert. Og i stedet for å hjelpe dem tilrette og si tydelig (og ikke fordømmende) fra, tier Ola Nordmann. Og sier i stedet til egne unger at "Hold dere unna de der!"

Så det er en veldig enkel måte å begynne på. Tåle å bli litt skjelt ut - norske unger gjør jo også det - men tydelig markere.

Jeg har lagt merke til at mange innvandrere banner nesten mer enn sine arbeidskamerater. Men de merker ikke det selv. Det er dette jeg snakker om. Hvorfor sier vi ikke bare fra? Jeg er sikker på at i deres hjemland ville _vi_ fått beskjed, dersom vi brøt uskrevne regler?

I andre kulturer er de mye mindre redd for å si fra når noen gjør noe uakseptabelt. Derfor tar de naturlig nok vår taushet som tegn på tillatelse til å oppføre seg som de gjør. Det sier seg selv, det - vi tenker jo også slik, når ingen sier noe til det vi gjør, selv om det er på grensen?

Men forutsetningen for å si fra, er jo at vi selv vet hvor grensene går, og gjør vi det? Jeg tror at for noen, er det skumleste med innvandring, at de plutselig ikke helt vet hva det er å være norsk. Plutselig kommer noen og er annerledes enn alle de andre naboene - og skammer seg ikke over det, engang. _Det_ er skremmende, det - for - hvorfor er jeg egentlig slik som jeg er?

Jeg har i hvert fall fått mangt og meget å tenke over - fordi noen kom og tenkte annerledes enn alle jeg har møtt før. Og - det synes jeg er skummelt - og sannsynligvis veldig sunt!

Men - nå skriver jeg altfor lange innlegg - så nå må jeg heller legge meg, her. God natt!

[Gjest skilt - og likevel...]

Er enig med deg jeg, men syns alikevel at innvandrere som kommer hit og ikke gidder å jobbe, er jo snyltere. Altså, det er snakk om friske unge mennesker som er på sosialen og som ikke gidder å finne jobb,men bare driver dank. det er sånne det blir kriminalitet av...

Sånne liker jeg ikke.... Men klart de som jobber, og tjener sine penger, er da like velkomne som alle andre... Finnes jo masse normenn som ikke gidder å jobbe og, men så er jo dette landet deres og.

Ja, men vet du hva? Jeg har forsøkt å bo og etablere meg i utlandet engang.

Først da innså jeg hvilken enorm belastning det er å

a)lære seg et nytt språk,

b)stille i B-klassen siden jeg var innvandrer og snakket gebrokkent samme hvor gjerne jeg ville snakke korrekt

c) miste min "posisjon" - her hjemme "er" jeg noen - jeg har norske papirer på det jeg kan, jeg forstår samfunnet og hvor jeg skal henvende meg når jeg trenger hjelp, jeg har venner og andre som betrakter meg som ok og likeverdig.

d)jeg hadde et yrke der jeg var ettertraktet og kunne velge og vrake i jobber og

e) da jeg ble syk, var helsevesenet litt annerledes enn jeg var vant til - sannsynligvis verdens beste - men likevel - var jeg veldig utrygg, og forsto heller ikke alt som ble sagt. Og - jeg er selv sykepleier - men betyr det utenlandsk helsepersonell sier, det samme som når norsk helsepersonell sier det? Kan jeg virkelig stole på at jeg blir tatt på alvor?

Jeg gikk rett i dørken! Påkjenningen var så stor at jeg ble syk og i tillegg ikke klarte å lære språket godt, heller. På toppen av det hele, tok det ikke lang tid før jeg fikk høre "Har du bodd her _så_ lenge, og så kan du ikke snakke bedre?!" - så jeg ble fort enda mer taus! Og så følte jeg at de så på meg med forakt, så jeg holdt meg mer og mer hjemme, før jeg tilslutt pakket kofferten og reiste tilbake til Norge.

For det kunne jeg. Om jeg måtte bli værende, for eksempel fordi barn og mann klarte å etablere seg bedre enn jeg, eller fordi vi ble økonomisk avhengige av å bli...hvordan hadde jeg hatt det i dag da?

Jeg tar hatten av meg for innvandrere som klarer seg godt i sine nye hjemland! For det er tøft!

[Goliath]

Jeg tror du har veldig rett i det du skriver her.

[Gjest bebba]

Alle friske og raske mennesker bør få tilbud om jobb - og benytte seg av det.

Hvem er frisk og rask? Finnes nok ingen enkel definisjon der.

[Gjest malun]

Hvem er frisk og rask? Finnes nok ingen enkel definisjon der.

Nei, selvsagt ikke. Derfor prøvde jeg heller ikke å definere det noe nærmere.

Vet jo at det er mange som tilsynelatende virker både friske og raske, som ikke er i stand til å jobbe. Har ei venninne som sliter med det. Hun er av og til veldig syk, men det synes ikke så godt.

[Gjest bebba]

Nei, selvsagt ikke. Derfor prøvde jeg heller ikke å definere det noe nærmere.

Vet jo at det er mange som tilsynelatende virker både friske og raske, som ikke er i stand til å jobbe. Har ei venninne som sliter med det. Hun er av og til veldig syk, men det synes ikke så godt.

Det er også noen som mener selv at de er friske nok til å jobbe, men omgivelsene er ikke alltid av samme mening. Det kan fort bli misbrukt.

[Gjest malun]

Det er også noen som mener selv at de er friske nok til å jobbe, men omgivelsene er ikke alltid av samme mening. Det kan fort bli misbrukt.

Nå er jeg ikke sikker på at jeg skjønner helt hva du mener?

[Gjest bebba]

Nå er jeg ikke sikker på at jeg skjønner helt hva du mener?

Arbeidsgivere har kunnet holde arbeidstakere syke hjemme hvis de har villet. De har rett og slett tjent penger på det siden trygdesystemet har betalt sykelønnen, og evt. vikar har vært billigere i tillegg til effektiver enn et menneske som skal komme seg etter en sykdom.

[Gjest malun]

Arbeidsgivere har kunnet holde arbeidstakere syke hjemme hvis de har villet. De har rett og slett tjent penger på det siden trygdesystemet har betalt sykelønnen, og evt. vikar har vært billigere i tillegg til effektiver enn et menneske som skal komme seg etter en sykdom.

OK, sånn sett, ja.

Skjønte ikke helt hva du mente med misbruk. Men da er jeg med.

[Goliath]

Arbeidsgivere har kunnet holde arbeidstakere syke hjemme hvis de har villet. De har rett og slett tjent penger på det siden trygdesystemet har betalt sykelønnen, og evt. vikar har vært billigere i tillegg til effektiver enn et menneske som skal komme seg etter en sykdom.

Nå er det jo legen som sykemelder, så det har vel egentlig ikke arbeidsgiver noen "styring" på?

Dog finnes det nok av leger som gjør som "pasienten" sier, så det kan vel kanskje være mulig om "pasienten" medvirker?

[Gjest bebba]

Nå er det jo legen som sykemelder, så det har vel egentlig ikke arbeidsgiver noen "styring" på?

Dog finnes det nok av leger som gjør som "pasienten" sier, så det kan vel kanskje være mulig om "pasienten" medvirker?

Det finnes leger som sier at pasienten ikke kan jobbe med den type jobb som arbeidsgiver har foreslått, og sykemelder derfor. Da har arbeisgiver makten.

[Goliath]

Det finnes leger som sier at pasienten ikke kan jobbe med den type jobb som arbeidsgiver har foreslått, og sykemelder derfor. Da har arbeisgiver makten.

Arbeidsgiver foreslår vel ikke jobb?

Arbeidstakeren HAR allerede en jobb med dertilhørende oppgaver. Og hvis vedkommende ikke kan utføre disse, så kan ikke arbeidsgiver være forpliktet til å finne andre oppgaver hvis slike ikke eksisterer (eller utføres fullt ut av andre ansatte).

For IA bedrifter blir det litt vanskligere. For da skal det lages en oppfølgingsplan som skal sendes til legen.

Og denne kan trygdekontoret kreve å få se, og eventuelt stoppe trygdeutbetalingen hvis de mener dette ikke er utført iht regelverket.

[Gjest bebba]

Arbeidsgiver foreslår vel ikke jobb?

Arbeidstakeren HAR allerede en jobb med dertilhørende oppgaver. Og hvis vedkommende ikke kan utføre disse, så kan ikke arbeidsgiver være forpliktet til å finne andre oppgaver hvis slike ikke eksisterer (eller utføres fullt ut av andre ansatte).

For IA bedrifter blir det litt vanskligere. For da skal det lages en oppfølgingsplan som skal sendes til legen.

Og denne kan trygdekontoret kreve å få se, og eventuelt stoppe trygdeutbetalingen hvis de mener dette ikke er utført iht regelverket.

Arbeidsgiver kan komme med oppgaver som arbeidstaker ikke takler, og da er den onde sirkelen i gang. Det har vært lenge slik at arbeidstaker har hatt krav på tilpassede oppgaver, og det har vært helt og holdent opp til arbeidsgivers velvilje. Noen har ikke lederegenskaper og burde holde seg unna lederjobber, de finnes det mange av i lederstillinger.

[Goliath]

Arbeidsgiver kan komme med oppgaver som arbeidstaker ikke takler, og da er den onde sirkelen i gang. Det har vært lenge slik at arbeidstaker har hatt krav på tilpassede oppgaver, og det har vært helt og holdent opp til arbeidsgivers velvilje. Noen har ikke lederegenskaper og burde holde seg unna lederjobber, de finnes det mange av i lederstillinger.

Det har nok vært (og er fremdeles) et problem at arbeidsgiver ikke alltid er flink nok til å forsøke å tilpasse arbeidsoppgavene etter den enkeltes sykdom/plager.

Men samtidig er regelverket (heldigvis)slik at det ikke er arbeidsgiverens ansvar å påta seg sosialkontorets eller trygdekontorets oppgaver.

En arbeidsgiver betaler for å få utført nødvendig arbeid. Hvis arbeidstakeren ikke kan utføre det nødvendige arbeidet, så skal arbeidsgiveren heller ikke betale for det (med unntak av de første 15? dager i en sykemeldingsperiode).

En funksjonsvurdering skal gjøres for å se om arbeidstakeren kan utføre noe av arbeidet, men da skal vedkommende være delvis sykemeldt for det arbeidet vekommende ikke kan utføre.

[Gjest bebba]

Det har nok vært (og er fremdeles) et problem at arbeidsgiver ikke alltid er flink nok til å forsøke å tilpasse arbeidsoppgavene etter den enkeltes sykdom/plager.

Men samtidig er regelverket (heldigvis)slik at det ikke er arbeidsgiverens ansvar å påta seg sosialkontorets eller trygdekontorets oppgaver.

En arbeidsgiver betaler for å få utført nødvendig arbeid. Hvis arbeidstakeren ikke kan utføre det nødvendige arbeidet, så skal arbeidsgiveren heller ikke betale for det (med unntak av de første 15? dager i en sykemeldingsperiode).

En funksjonsvurdering skal gjøres for å se om arbeidstakeren kan utføre noe av arbeidet, men da skal vedkommende være delvis sykemeldt for det arbeidet vekommende ikke kan utføre.

Jeg var innpå det når arbeidsgiver bevisst setter arbeidstaker til oppgaver som i utgangspunktet er for vanskelige, selvom det finnes andre. Da er det trakassering, og den er svært vanskelig å bevise. Arbeidsgiver er pliktig til å ta hensyn til sine arbeidstakere. Det er en dårlig ledelse som ikke prøver å finne ut hvor arbeidstakerne egner seg best.

[Goliath]

Jeg var innpå det når arbeidsgiver bevisst setter arbeidstaker til oppgaver som i utgangspunktet er for vanskelige, selvom det finnes andre. Da er det trakassering, og den er svært vanskelig å bevise. Arbeidsgiver er pliktig til å ta hensyn til sine arbeidstakere. Det er en dårlig ledelse som ikke prøver å finne ut hvor arbeidstakerne egner seg best.

Det er jeg enig med deg i.

[Gjest Call me Al]

Ja, hva kan vi gjøre?

Vet du, en måte å ta andre på alvor på, er å sette grenser,tror jeg. Vi er altfor høflige her i landet. Jeg ser ofte innvandrerbarn - ungene mine går på skole med mange av dem, og de er kamerater til mine barn.

De er herlige unger! Men de aner jo ikke hvordan man skal oppføre seg! Og det er jo ikke noe rart! For vi er jo så fordømt høflige at vi ikke sier fra! Ikke til unger, engang!

På den ene siden ser vi ned på deres - ofte islamske - kultur. Så ungene ser ikke noen god grunn til å oppføre seg ute slik som de oppfører seg hjemme. For ute gjelder jo ikke deres kultur og regler? Nei, i det norske samfunnet er det jo så liberalt, alt er jo tillatt?

Så på ungers vis, forsøker de seg, da, på litt av hvert. Og i stedet for å hjelpe dem tilrette og si tydelig (og ikke fordømmende) fra, tier Ola Nordmann. Og sier i stedet til egne unger at "Hold dere unna de der!"

Så det er en veldig enkel måte å begynne på. Tåle å bli litt skjelt ut - norske unger gjør jo også det - men tydelig markere.

Jeg har lagt merke til at mange innvandrere banner nesten mer enn sine arbeidskamerater. Men de merker ikke det selv. Det er dette jeg snakker om. Hvorfor sier vi ikke bare fra? Jeg er sikker på at i deres hjemland ville _vi_ fått beskjed, dersom vi brøt uskrevne regler?

I andre kulturer er de mye mindre redd for å si fra når noen gjør noe uakseptabelt. Derfor tar de naturlig nok vår taushet som tegn på tillatelse til å oppføre seg som de gjør. Det sier seg selv, det - vi tenker jo også slik, når ingen sier noe til det vi gjør, selv om det er på grensen?

Men forutsetningen for å si fra, er jo at vi selv vet hvor grensene går, og gjør vi det? Jeg tror at for noen, er det skumleste med innvandring, at de plutselig ikke helt vet hva det er å være norsk. Plutselig kommer noen og er annerledes enn alle de andre naboene - og skammer seg ikke over det, engang. _Det_ er skremmende, det - for - hvorfor er jeg egentlig slik som jeg er?

Jeg har i hvert fall fått mangt og meget å tenke over - fordi noen kom og tenkte annerledes enn alle jeg har møtt før. Og - det synes jeg er skummelt - og sannsynligvis veldig sunt!

Men - nå skriver jeg altfor lange innlegg - så nå må jeg heller legge meg, her. God natt!

Synes du har et veldig balansert og fornuftig syn på dette her.