Angst/Skolevegring hos 8-åring

[abulac]

Vi har ei jente på 8 år som ikke vil på skolen. Dette har pågått i ca. 2 mnd. Hun stikker av etter hun er levert der eller går hjem før skoledagen er over. Hun har også sliti med matlysten de siste 2 mnd. Hun klager stadig på kvalme eller vondt i magen. Hun har også sagt at hun blir ertet på skolen, men det har blitt tatt opp i samtåd med lærer og klasse, og vår datter sier idag at hun ikke blir ertet likevel. Hva skal vi tro? Vi har vært tålmodige og prøvd å snakke med henne for å få henne til å fortelle hva som evt. plager henne eller om hun har noen andre bekymringer, men får ikke dette ut av henne. Lærer er også informert. Hva skal vi gjøre?

[Brittany1365380694]

Du må gjøre alt du kan. Det er tydligvis noe som gjør at hun ikke vil på skolen.

Ikke slutt å prøv!Følelser lyver ikke.

Håper at du får noen bedre svar enn dette. Håper hun tør å fortelle deg hva som plager henne snart.

Lykke til!

[bugge -jenta]

Du må gjøre alt du kan. Det er tydligvis noe som gjør at hun ikke vil på skolen.

Ikke slutt å prøv!Følelser lyver ikke.

Håper at du får noen bedre svar enn dette. Håper hun tør å fortelle deg hva som plager henne snart.

Lykke til!

Hei!

Ikke noen god situasjon å være i hverken for barn eller foreldre. Som kommende spesialpedagog skal jeg etterhvert forhåpentligvis bli i stand til å gi gode råd rundt situasjoner som denne, men det første rådet jeg vil gi er å fokusere på samvær med barnet. Ikke vær så opptatt av å "presse" ut av barnet hva som er galt. Vær nær barnet, tilbring mye tid sammen med barnet, en nærhet med ord og uten ord.En en nærhet som signaliserer at dere virkelig er til stede.

En en nærhet som signaliserer at dere virkelig er til stede.

Spill spill og hva som helst som dere liker å gjøre sammen.

For noen måneder siden opplevde vi at barnet vårt virket deprimert, vi gjorde alt vi kunne for å få ut av ungen vår,som har samme alder som deres barn,hva som var galt Han ville bare dø. Gråt, var aggressiv. Ville vi skulle hente en kniv og stikke den i ham osv.Grusomt å oppleve. Vi tok kontakt med skole og psykolog veldig raskt, uten å involvere barnet.

Vi tok oss blant annet litt mer fri og var sammen med barnet, jeg ble med barnet og var der sammen med barnet på skolen. (Det er de andre barna vant med at foreldre kan gjøre i ny og ned, så de reagerte ikke på det.) Vi lot barnet vårt aldri være alene( det vil si at vi var i huset, vi stod opp med barnet vårt om morgenen lørdager og søndager.(Før så han kanskje på video alene et par timer.)

Gradvis begynte ting å forandre seg. Vi snakket sammen,og han begynte å snakke. Ikke om alvorlige ting egentlig. Av og til kan barn bli "deprimerte" uten at det har skjedd alvorlige ting på skolen eller blant venner.Andre ganger kan det være noe spesielt.Men det kan også være mange "små" ting som til sammen gjør at barnet ikke har det godt. Selv om det har som symptom at barnet ikke vil gå på skolen, kan det være mange ting i "bunnen". For lite foreldrekontakt, at han generelt får for lite søvn over lang tid, at han strever med lekser og faglige ting, at det er mange utfordringer på det planet som har med venner og tilhørighet osv. Kanskje er det ikke bare en stor ting, og enkelte barn kan til og med finne på å dikte opp en ting hvis de føler at foreldrene har en forventning om at det må være noe forferdelig som har skjedd, siden skolevegringen er så stor. Jeg husker selv at jeg fant på en slik alvorlig ting som barn, for jeg hadde ikke ord på hva som egentlig var galt. Og kanskje har ikke barnet deres ord for å beskrive ting.Men jeg tror tid og nærhet sammen med barnet uansett er det første og beste skrittet å ta.Samt ha et nært samarbeid med skoles i denne tiden.

Vennlig hilsen bugge.

[Orio]

Tror din datter fortsatt blir mobbet. Ta det opp med læreren og skolen igjen. Hva gjorde de sist gang dere tok det opp? Merket dere noen forandring på henne? Hva sier læreren hennes?

[frosken]

Hei!

Ikke noen god situasjon å være i hverken for barn eller foreldre. Som kommende spesialpedagog skal jeg etterhvert forhåpentligvis bli i stand til å gi gode råd rundt situasjoner som denne, men det første rådet jeg vil gi er å fokusere på samvær med barnet. Ikke vær så opptatt av å "presse" ut av barnet hva som er galt. Vær nær barnet, tilbring mye tid sammen med barnet, en nærhet med ord og uten ord.En en nærhet som signaliserer at dere virkelig er til stede.

En en nærhet som signaliserer at dere virkelig er til stede.

Spill spill og hva som helst som dere liker å gjøre sammen.

For noen måneder siden opplevde vi at barnet vårt virket deprimert, vi gjorde alt vi kunne for å få ut av ungen vår,som har samme alder som deres barn,hva som var galt Han ville bare dø. Gråt, var aggressiv. Ville vi skulle hente en kniv og stikke den i ham osv.Grusomt å oppleve. Vi tok kontakt med skole og psykolog veldig raskt, uten å involvere barnet.

Vi tok oss blant annet litt mer fri og var sammen med barnet, jeg ble med barnet og var der sammen med barnet på skolen. (Det er de andre barna vant med at foreldre kan gjøre i ny og ned, så de reagerte ikke på det.) Vi lot barnet vårt aldri være alene( det vil si at vi var i huset, vi stod opp med barnet vårt om morgenen lørdager og søndager.(Før så han kanskje på video alene et par timer.)

Gradvis begynte ting å forandre seg. Vi snakket sammen,og han begynte å snakke. Ikke om alvorlige ting egentlig. Av og til kan barn bli "deprimerte" uten at det har skjedd alvorlige ting på skolen eller blant venner.Andre ganger kan det være noe spesielt.Men det kan også være mange "små" ting som til sammen gjør at barnet ikke har det godt. Selv om det har som symptom at barnet ikke vil gå på skolen, kan det være mange ting i "bunnen". For lite foreldrekontakt, at han generelt får for lite søvn over lang tid, at han strever med lekser og faglige ting, at det er mange utfordringer på det planet som har med venner og tilhørighet osv. Kanskje er det ikke bare en stor ting, og enkelte barn kan til og med finne på å dikte opp en ting hvis de føler at foreldrene har en forventning om at det må være noe forferdelig som har skjedd, siden skolevegringen er så stor. Jeg husker selv at jeg fant på en slik alvorlig ting som barn, for jeg hadde ikke ord på hva som egentlig var galt. Og kanskje har ikke barnet deres ord for å beskrive ting.Men jeg tror tid og nærhet sammen med barnet uansett er det første og beste skrittet å ta.Samt ha et nært samarbeid med skoles i denne tiden.

Vennlig hilsen bugge.

Bra innlegg:-)

Viktig å se helhetlig på situasjonen og ikke uten videre gå ut i fra at det må være noe galt med skolesituasjonen hennes.

[frosken]

Jeg synes du har fått gode innspill fra bugge-jenta.

Siden dette har pågått noen måneder nå, så synes jeg kanskje dere burde involvere fastlegen for å utelukke somatiske plager som årsak til dårlig matlyst, samt muligens be PPT observere skolesituasjonen hennes.

Skolevegring trenger ikke å ha noe med selve skolesituasjonen å gjøre, og det kan også være uklart for jenta hva som er problemet. Noen ganger kan det nytte å lage et belønningssystem for det å være på skolen, og i såfall kan det være greit å legge lista lavt i begynnelsen og ikke avtale at hun skal være på skolen hele tiden de første ukene.

Hvis problemet vedvarer så bør dere vel få veiledning fra barne og ungdomspsykiatrien.

[abulac]

Hei!

Ikke noen god situasjon å være i hverken for barn eller foreldre. Som kommende spesialpedagog skal jeg etterhvert forhåpentligvis bli i stand til å gi gode råd rundt situasjoner som denne, men det første rådet jeg vil gi er å fokusere på samvær med barnet. Ikke vær så opptatt av å "presse" ut av barnet hva som er galt. Vær nær barnet, tilbring mye tid sammen med barnet, en nærhet med ord og uten ord.En en nærhet som signaliserer at dere virkelig er til stede.

En en nærhet som signaliserer at dere virkelig er til stede.

Spill spill og hva som helst som dere liker å gjøre sammen.

For noen måneder siden opplevde vi at barnet vårt virket deprimert, vi gjorde alt vi kunne for å få ut av ungen vår,som har samme alder som deres barn,hva som var galt Han ville bare dø. Gråt, var aggressiv. Ville vi skulle hente en kniv og stikke den i ham osv.Grusomt å oppleve. Vi tok kontakt med skole og psykolog veldig raskt, uten å involvere barnet.

Vi tok oss blant annet litt mer fri og var sammen med barnet, jeg ble med barnet og var der sammen med barnet på skolen. (Det er de andre barna vant med at foreldre kan gjøre i ny og ned, så de reagerte ikke på det.) Vi lot barnet vårt aldri være alene( det vil si at vi var i huset, vi stod opp med barnet vårt om morgenen lørdager og søndager.(Før så han kanskje på video alene et par timer.)

Gradvis begynte ting å forandre seg. Vi snakket sammen,og han begynte å snakke. Ikke om alvorlige ting egentlig. Av og til kan barn bli "deprimerte" uten at det har skjedd alvorlige ting på skolen eller blant venner.Andre ganger kan det være noe spesielt.Men det kan også være mange "små" ting som til sammen gjør at barnet ikke har det godt. Selv om det har som symptom at barnet ikke vil gå på skolen, kan det være mange ting i "bunnen". For lite foreldrekontakt, at han generelt får for lite søvn over lang tid, at han strever med lekser og faglige ting, at det er mange utfordringer på det planet som har med venner og tilhørighet osv. Kanskje er det ikke bare en stor ting, og enkelte barn kan til og med finne på å dikte opp en ting hvis de føler at foreldrene har en forventning om at det må være noe forferdelig som har skjedd, siden skolevegringen er så stor. Jeg husker selv at jeg fant på en slik alvorlig ting som barn, for jeg hadde ikke ord på hva som egentlig var galt. Og kanskje har ikke barnet deres ord for å beskrive ting.Men jeg tror tid og nærhet sammen med barnet uansett er det første og beste skrittet å ta.Samt ha et nært samarbeid med skoles i denne tiden.

Vennlig hilsen bugge.

Vi har nå hatt en ny samtale med vår datter, og det viser seg at hun blir mobbet på skolen. Velig godt for henne å endelig sette ord på dette. Skolen er nå involvert. Vi bruker også mye tid på henne, med nærhet, finner på ting hun synes er gøy, slik at vi igjen kan få henne til å bli den omgjengelige og blide jenta hun var før. Takk for innspill i denne saken!

[bugge -jenta]

Vi har nå hatt en ny samtale med vår datter, og det viser seg at hun blir mobbet på skolen. Velig godt for henne å endelig sette ord på dette. Skolen er nå involvert. Vi bruker også mye tid på henne, med nærhet, finner på ting hun synes er gøy, slik at vi igjen kan få henne til å bli den omgjengelige og blide jenta hun var før. Takk for innspill i denne saken!

Det var godt å høre at dere fant ut hva som plaget henne. Og nå kan dere virkelig sammen med skolen sette alle krefter inn på å få jobbet med dette problemet. Hvis dere ønsker å lese om mobbing sånn generelt, er det mange bøker om emnet. Dessverre er ikke alle like gode, etter min mening. Men Dan Olveus har forsket mye på dette området. Det kan gi en litt større trygghet for oss foreldre(og skolen) til hvordan forholde seg til situasjonen når man har fått mer kunnskap om området.Mobbing blir ofte framstilt på en forenklet måte. Det kan noen ganger være ganske komplisert. Det gjelder å være åpen for å se mest mulig av hele bildet for å finne gode måter å jobbe med dette på. Uansett høres det ut som hun er i gode hender. Lykke til så mye.

Vennlig hilsen bugge.