Kan vi lære å overvinne våre egne grenser?

[Gjest mine grenser]

Lurer litt på dette. Hadde en jobb for en stund siden som jeg ikke følte meg helt konfortabel med. Jeg jobbet blant annet med mennesker med store sansemessige handikap. pga jobben måtte jeg ofte være svært intim, kroppskontakt var derfor viktig.

Jeg fant ut at jeg ikke taklet dette noe særlig etter å ha prøvd noen måneder. Jeg følte meg nærmest litt kvalt av å ha mennesker så tett innpå meg. Sjefen ble skuffa da jeg slutta og mente at dette var noe jeg måtte venne meg til, og at jeg måtte ta tiden til hjelp.

opplever noe av det samme i forhold til kjæresten også. Det har tatt meg lang tid å bli fortrolig med sex, men enkelte former for sex kvier jeg meg for å gjøre. Jeg er heller ikke noe klemme og kyssemenneske. Ofte klemmer jeg andre bare fordi det blir forventet av meg. Men jeg liker det egentlig ikke

mitt spørsmål er altså: kan slike grenser overvinnes? Kan man lære å like å feks klemme andre? Eller å være helt opp i ansiktet på andre når man kommuniserer?

hva mener dere?

[Gemini]

Det er vel ikke helt uten grunn at man skriver i stillingsannonser for jobber innen omsorg at "personlig egnethet vektlegges". Jeg tror ikke at man kan venne seg til alt, men selvsagt kan man til en viss grad forskyve sine grenser, bli tryggere og mer komfortabel i situasjoner. Men først må man jo virkelig ønske å mestre det.

Jeg har fx klart å komme meg fra sterk hunde-angst (om det er noe som heter det, livredd hunder i alle fall...), til å bli trygg på hunder og være en hunde-eier selv... :-)

I og med at du også har vansker med sex mm så kan man kanskje undre på om det er andre ting som ligger bak, uten at jeg mener å spekulere i det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes en her må skille mellom to viktige, men ulike grenser.

Det forskjell på å bryte grenser som f.eks å kjøre ned en bratt bakke på ski, svømme under vann eller gå opp i en høy stige på den ene side, og på den annen side bryte svært personlige grenser som de du nevner.

For den første typen grenser kan det klart utvide ens funksjonsområde. En blir litt "tøffere" og får sannsynligvis et mer spennende og givende liv.

For den typen grenser du nevner, kan det gå på ens engen selvfølelse og integritet løs. Uansett bør en ha et sterkt ønkse om å overvinne grensene for at en skal/bør gjøre det. Spørsmålet er når grensebrytingen er givende og når den er ødeleggende. F eks vil jeg tro at de fleste ønsker å kunne være så fri at de har sex med kjæresten med lyset tent. Derimot er det ikke sikkert at alle ønsker å ha tarmsex eller urinsex selv om kjæresten skulle ønske det aldri så mye.

[Gjest mine grenser]

  Nils Håvard Dahl, psykiater skrev (På 8.2.2005 den 13.57):

Jeg synes en her må skille mellom to viktige, men ulike grenser.

Det forskjell på å bryte grenser som f.eks å kjøre ned en bratt bakke på ski, svømme under vann eller gå opp i en høy stige på den ene side, og på den annen side bryte svært personlige grenser som de du nevner.

For den første typen grenser kan det klart utvide ens funksjonsområde. En blir litt "tøffere" og får sannsynligvis et mer spennende og givende liv.

For den typen grenser du nevner, kan det gå på ens engen selvfølelse og integritet løs. Uansett bør en ha et sterkt ønkse om å overvinne grensene for at en skal/bør gjøre det. Spørsmålet er når grensebrytingen er givende og når den er ødeleggende. F eks vil jeg tro at de fleste ønsker å kunne være så fri at de har sex med kjæresten med lyset tent. Derimot er det ikke sikkert at alle ønsker å ha tarmsex eller urinsex selv om kjæresten skulle ønske det aldri så mye.

takk for svar NHD. Det var heller slike ting med sex som jeg siktet på i innlegget mitt som jeg ikke nevnte. Kjæresten min har lyst til å utforske flere sider med sex som feks analsex og munnsex som jeg ikke klarer å føle meg konfortabel med. Spørsmålet er jo om jeg bør virkelig gå inn for å like dette.

[Gjest mine grenser]

  Gemini skrev (På 8.2.2005 den 13.46):

Det er vel ikke helt uten grunn at man skriver i stillingsannonser for jobber innen omsorg at "personlig egnethet vektlegges". Jeg tror ikke at man kan venne seg til alt, men selvsagt kan man til en viss grad forskyve sine grenser, bli tryggere og mer komfortabel i situasjoner. Men først må man jo virkelig ønske å mestre det.

Jeg har fx klart å komme meg fra sterk hunde-angst (om det er noe som heter det, livredd hunder i alle fall...), til å bli trygg på hunder og være en hunde-eier selv... :-)

I og med at du også har vansker med sex mm så kan man kanskje undre på om det er andre ting som ligger bak, uten at jeg mener å spekulere i det.

Må bare legge til her at jeg er en person som er svært glad i mennesker. Det kom kanskje ikke noe særlig godt frem i innlegget mitt. jeg jobber fortsatt med mennesker med funksjonshemning. Jeg er heller ikke pysete når det gjelder stell etc, men det er hyppigheten av intimitet som jeg synes blir belastende.

At du har klart å overvinne hundefrykten din synes jeg er flott men jeg skjønner ikke helt hva dette har med disse grensene å gjøre.

Kanskje kunne jeg klart den forrige jobben om jeg virkelig gikk inn på det, men det spørs om det er mening i forsøke på det.

Jeg tenker litt på fenomenet prostitusjon. Kunne vi blitt fortrolige med å utføre den slags virksomhet uten at det gikk på integriteten og selvfølelsen løs?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

  mine grenser skrev (På 8.2.2005 den 14.10):

takk for svar NHD. Det var heller slike ting med sex som jeg siktet på i innlegget mitt som jeg ikke nevnte. Kjæresten min har lyst til å utforske flere sider med sex som feks analsex og munnsex som jeg ikke klarer å føle meg konfortabel med. Spørsmålet er jo om jeg bør virkelig gå inn for å like dette.

Det er vel slik at det er noe som ligger like i nærheten av grensen vår som vi kanskje kan strekke oss litt etter for vår partners skyld når vi blir tryggere og tiden er inne for det.

Samtidig er det noe som ligger svært langt fra grensen og som vi overhode ikke kan tenke oss. Her må vi si tydelig fra om dette, og kreve at partneren respekterer det.

[Gemini]

  mine grenser skrev (På 8.2.2005 den 14.16):

Må bare legge til her at jeg er en person som er svært glad i mennesker. Det kom kanskje ikke noe særlig godt frem i innlegget mitt. jeg jobber fortsatt med mennesker med funksjonshemning. Jeg er heller ikke pysete når det gjelder stell etc, men det er hyppigheten av intimitet som jeg synes blir belastende.

At du har klart å overvinne hundefrykten din synes jeg er flott men jeg skjønner ikke helt hva dette har med disse grensene å gjøre.

Kanskje kunne jeg klart den forrige jobben om jeg virkelig gikk inn på det, men det spørs om det er mening i forsøke på det.

Jeg tenker litt på fenomenet prostitusjon. Kunne vi blitt fortrolige med å utføre den slags virksomhet uten at det gikk på integriteten og selvfølelsen løs?

For meg gikk det på å bli tryggere i en tidligere utrygg situasjon.

Ellers ser jeg ikke noe mål i at man skal bli fortrolig med prostitusjon. Det er noe helt annet å kunne være fortrolig i en omsorgsjobb. Men enhver jobb vil ikke egne seg for enhver person. Det betyr ikke at man er uegnet for enhver stilling innen omsorgsyrker, men akkurat denne stillingen og tilsvarende.