Noen som vet?

[Ihna]

Jeg har barn med en som,har hatt psykose til og fra i 2 år nå,først i fjor fikk han ordentelig hjelp,og "bor" nå på et sted i Årnes som hjelper ham. Han har permisjon i helgene,da får han være hjemme.

Jeg har vært på mange møter,ang dette med samværet til vårt felles barn,jeg vil at de skal treffes,men kan ingenting om psykose,vet han får dempende medisiner da...Sykepleierene sier at det er ok at far har samvær,psykologen mente han burde ha en annen voksen til stede,vi blir veldig forvirret.

Barnet vårt vil sååå gjerne til pappa..de trives i lag.

Eneste jeg har å sette fingeren på med samværet til far er at han ikke helt klarer eller orker? å sette grenser på barnet vårt,de må jeg ta meg av...ganske slitsomt,men synes dere andre at det er ok med samvær til far for det? synes ofte barnet vårt er aggresivt og sjefete etter å ha kommet fra far,han merker vel sinnstemningen,og har sagt at han synes det er dumt at pappa er syk,barnet vårt er 6 år snart...

Ble langt og muligens rotete innlegg,men er bekymret...

[frosken]

Skjønner godt at du blir forvirret når sykepleieren og psykologen sier forskjellig mht hvorvidt far bør ha ansvar alene for barnet eller om en annen voksen også bør være tilgjengelig. Jeg synes behandlerne hans må kunne komme med klarere utsagn enn dette, og at du kanskje kan be barnevernet om å hjelpe til med å få en ryddig vurdering av fars omsorgsevne som følge av hans sykdom.

Ut i fra din beskrivelse så synes jeg det er åpenbart at barnet ditt bør få ha samvær med far - men at dere bør få hjelp til å vurdere om en annen voksen burde være tilgjengelig i tillegg til far, og kanskje bør samværene ikke være altfor lenge, da det sannsynligvis er slitsomt for far å ha fokus på barnet mange timer av gangen?

Jeg hadde ikke vært så bekymret for at far var litt dårlig på grensesetting, men hadde forsøkt å få til noen avtaler om hva som er "lov" mellom dere alle tre. Jeg ville f.eks. ha nedlagt "veto" i forhold til farlige situasjoner som biltrafikk ol - men hadde ikke brukt energi på å være opptatt av f.eks. kostholdet de gangene barnet var hos far. Disse avtalene kan dere inngå sammen - en 6-åring er stor nok til å huske hva som er avtalt og kan oppmuntres til å hjelpe til med at avtalen holdes (dvs. ikke forsøke å ba far om tillatelse til det som ikke er lov).

Jeg håper du kan få hjelp av barnevernet til å finne ut hvor mye ansvar far er i stand til å ta, og at dere sammen finner løsninger som gjør det mulig for barnet å ha kontakt med far på en god måte.

Synes forøvrig du skriver om denne vanskelige problemstillingen på en god måte, og at ditt barn er heldig som har en mor som ser ut til å klare å ha barnets beste i fokus i en vanskelig situasjon:-)

[Ihna]

Skjønner godt at du blir forvirret når sykepleieren og psykologen sier forskjellig mht hvorvidt far bør ha ansvar alene for barnet eller om en annen voksen også bør være tilgjengelig. Jeg synes behandlerne hans må kunne komme med klarere utsagn enn dette, og at du kanskje kan be barnevernet om å hjelpe til med å få en ryddig vurdering av fars omsorgsevne som følge av hans sykdom.

Ut i fra din beskrivelse så synes jeg det er åpenbart at barnet ditt bør få ha samvær med far - men at dere bør få hjelp til å vurdere om en annen voksen burde være tilgjengelig i tillegg til far, og kanskje bør samværene ikke være altfor lenge, da det sannsynligvis er slitsomt for far å ha fokus på barnet mange timer av gangen?

Jeg hadde ikke vært så bekymret for at far var litt dårlig på grensesetting, men hadde forsøkt å få til noen avtaler om hva som er "lov" mellom dere alle tre. Jeg ville f.eks. ha nedlagt "veto" i forhold til farlige situasjoner som biltrafikk ol - men hadde ikke brukt energi på å være opptatt av f.eks. kostholdet de gangene barnet var hos far. Disse avtalene kan dere inngå sammen - en 6-åring er stor nok til å huske hva som er avtalt og kan oppmuntres til å hjelpe til med at avtalen holdes (dvs. ikke forsøke å ba far om tillatelse til det som ikke er lov).

Jeg håper du kan få hjelp av barnevernet til å finne ut hvor mye ansvar far er i stand til å ta, og at dere sammen finner løsninger som gjør det mulig for barnet å ha kontakt med far på en god måte.

Synes forøvrig du skriver om denne vanskelige problemstillingen på en god måte, og at ditt barn er heldig som har en mor som ser ut til å klare å ha barnets beste i fokus i en vanskelig situasjon:-)

Barnevernet ville ikke ta saken vår,fordi jeg og barnefaren samarbeider kjempegodt,faren er imidlertid ikke alene i huset der han bor,faren hans bor i underetg og svigerinnen hans og broren bor bare like over plenen for ham,der har ogsp mitt barn lekekamerat i sin kusine,så det er alltid noen der. Jeg får nok snakke med han om det igjen....

[frosken]

Barnevernet ville ikke ta saken vår,fordi jeg og barnefaren samarbeider kjempegodt,faren er imidlertid ikke alene i huset der han bor,faren hans bor i underetg og svigerinnen hans og broren bor bare like over plenen for ham,der har ogsp mitt barn lekekamerat i sin kusine,så det er alltid noen der. Jeg får nok snakke med han om det igjen....

Jeg synes det er synd at barnevernet ikke ser at de burde kunne tilby veiledning i en slik situasjon - det er tross alt de som skal ha barnets situasjon i fokus, mens hans behandlere jo er nærmest til å være opptatt av hans situasjon.

Men uansett så synes jeg det er godt å lese at andre voksne er i nærheten. Kanskje dere kan snakke sammen om at de andre voksne kan ha et visst "tilsyn" og også tilby noe avlastning i løpet av helgen? I tillegg synes jeg det hadde vært betryggende om hans familie ville varsle deg dersom de oppfattet det som om sykdommen hans forverret seg.

Håper dere finner gode løsninger:-)