NHD og andre-er det lov å være sint?

[anina1365380802]

For å gjøre en lang historie kort: Jeg har fra jeg var barn hatt et savn og en slags sorg fordi jeg ikke har visst hvem min biologiske far er, det har alltid vært hysj,hysj rundt dette, familie og venner og bekjente har lurt og pratet om dette i "hemmelighet", og jeg hørte rykter lenge før jeg tilfeldigvis fikk bekreftet at jeg var et uekte barn. Ungdommen min bar preg av dette, ihvertfall brukte jeg dette for hva det var verdt i mot min mor. For etpar år siden tok jeg mot til meg og sa at nå MÅTTE jeg få vite hvem min biologiske far er, fordi det hele var en belastning for meg. Jeg fikk en historie som tilsier at hvis jeg skal få vite hvem han er, så må det en del leting til, og der må min mor spille en sentral rolle - noe hun ikke vil. Min mor forteller at dette var en vond historie for henne(hun ble IKKE voldtatt eller presset på noen måte), at hun vil la det hele ligge, og at jeg er egoistisk som ikke kan legge dette bak meg og slå meg til ro med at jeg aldri vil få vite hvem han er.

Jeg er sint og såret, jeg skulle ønske at hun ville prøve å lege de sår jeg mener hun har gitt meg, jeg ønsker at hun i dette tilfellet burde sette mine behov foran sine, Jeg føler meg egoistisk og lite takknemlig fordi jeg føler slik jeg gjør, noen ganger kjennes det ut som om jeg skal sprekke av sinne mot henne... Jeg lurer på om jeg har rett til å være sint, hvordan skal jeg takle dette, jeg lurer på om det er noen der ute som har opplevd lignende og hvordan de takler det. Takknemlig for alle innspill:)

[thinkerbell]

Du er i din fulle rett til å være sint og ja.. til og med rasende. Det er faktisk bare en normal reaksjon på det du opplever.. og det er et sunnhetstegn. At din mor reagerer slik hun gjør kan jeg faktisk og forstå. Kanskje det er så vondt og så vanskelig å dele dette med deg at hun rett og slett ikke klarer det, enda.

Jeg håper dere holder kontakten, din mor og deg. Jeg håper dere setter dere ned og har en rolig prat sammen.

mvh

[anina1365380802]

Du er i din fulle rett til å være sint og ja.. til og med rasende. Det er faktisk bare en normal reaksjon på det du opplever.. og det er et sunnhetstegn. At din mor reagerer slik hun gjør kan jeg faktisk og forstå. Kanskje det er så vondt og så vanskelig å dele dette med deg at hun rett og slett ikke klarer det, enda.

Jeg håper dere holder kontakten, din mor og deg. Jeg håper dere setter dere ned og har en rolig prat sammen.

mvh

Takk for innspill:) Jeg er langt oppe i 30 årene, og denne konflikten har pågått fra jeg var liten jente.. I ungdommen var jeg sint og bitter, etterhvert ble jeg trist og lei, jeg fikk forskjellige historier flere ganger, denne historien var alltså den siste, og den eneste etter at jeg ble voksen. Jeg har som voksen tatt disse rolige samtalene du foreslår, men min mor setter opp en forurettet mine, som får meg til å føle meg som en utakknemlig egoist:( Jeg har prøvd å ta opp med henne mine vonde følelser, og følelsen av avvisning og vondt i magen, men hun sier at slik er det mellom mor og barn, hun kan ikke forandre seg. Vi har god kontakt ellers jeg og min mor, men jeg føler at jeg går på akkord med meg selv for å holde det fredelig mellom meg og henne. Ja,dette er vanskelig for henne, men jeg har stoppet opp i livet for så å komme meg videre, hun er en voksen og ressurssterk person som har hatt et godt liv ihvertfall de siste 32 år, og jeg klarer ikke helt å forstå at hun ikke prøver å hjelpe seg selv ut av bitterheten, om så for å hjelpe meg. Jeg er barnet hennes, jeg hater å se mine barn ha det vondt, og ville gjort alt som sto i min makt for å ta bort det vonde, omså føre det over på meg selv.

[frosken]

Man har vel alltid "lov" til å ha de følelsene man måtte ha sålenge man ikke lar sine følelser gå ut over andre i urimelig grad.

Når jeg leser innlegget ditt så lurer jeg allikevel på om dette handler mer om forholdet til din mor enn mangelen på en far.

Det er vanskelig å ta stilling til hva din mor burde være villig til synes jeg, da jeg ikke får noe klart bilde av hvorvidt hun vet eller ikke vet hvem som er din far. Dersom hun ikke vet, så har jeg forståelse for at hun er uvillig.

Hva ville bli annerledes i ditt liv nå dersom du fikk vite hvem din biologiske far er?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt er det det.

Din mor er ekstremt egoistisk, og du har rett og god grunn til å være forbannet!

[anina1365380802]

Selvsagt er det det.

Din mor er ekstremt egoistisk, og du har rett og god grunn til å være forbannet!

Takker for svar:) Jeg har lov å være forbannet sier du, takk, min mor vet hvem min far er, men det må en del undersøkelser til for å finne han, undersøkelsene må hun ta del i, da hun sitter med fakta..Hun blir aldri å gå med på det.. Hvordan skal jeg takle dette, hvordan skal jeg tilgi henne, jeg er glad i henne og trenger henne, men hvordan gå videre.. Jeg venter på time hos terapaut, min mor synes terapauter og prat om følelser er svakt og dumt..Noen ganger vil jeg gi høyt og tydelig beskjed om hvor forbannet jeg er, men jeg er redd for at det fører til et brudd, som igjen vil gå ut over barna mine, hun er en god bestemor. Jeg skrev en gang et laaangt brev til henne, skrev om mine følelser og sorg, hun kommenterte aldri brevet, ville ikke prate om det, jeg holdt meg unna i 6 uker å hun tok ikke kontakt, jeg gikk til henne til slutt, hun oppførte seg som om ingenting hadde hendt..

Hjelp..

[anina1365380802]

Man har vel alltid "lov" til å ha de følelsene man måtte ha sålenge man ikke lar sine følelser gå ut over andre i urimelig grad.

Når jeg leser innlegget ditt så lurer jeg allikevel på om dette handler mer om forholdet til din mor enn mangelen på en far.

Det er vanskelig å ta stilling til hva din mor burde være villig til synes jeg, da jeg ikke får noe klart bilde av hvorvidt hun vet eller ikke vet hvem som er din far. Dersom hun ikke vet, så har jeg forståelse for at hun er uvillig.

Hva ville bli annerledes i ditt liv nå dersom du fikk vite hvem din biologiske far er?

Hei

Mye ville vært annerledes hvis jeg visste hvem min biologiske far er, det handler om identitet for meg, og om manglende respekt fra min mor. For øvrig kan du lese mitt svar/videre spm. til NHD lengere oppe i tråden..

[maire]

Hei

Mye ville vært annerledes hvis jeg visste hvem min biologiske far er, det handler om identitet for meg, og om manglende respekt fra min mor. For øvrig kan du lese mitt svar/videre spm. til NHD lengere oppe i tråden..

Skjønner veldig godt at du vil vite noe om opphavet ditt, men det er vel tvilsomt om moren din noen gang vil komme til å bidra med informasjon når hun er så motvillig. Er det ingen andre som kan hjelpe deg med informasjon? Noen som kjente henne på den tiden du ble unnfanget og som kanskje kan gi deg noen opplysninger?

[anina1365380802]

Skjønner veldig godt at du vil vite noe om opphavet ditt, men det er vel tvilsomt om moren din noen gang vil komme til å bidra med informasjon når hun er så motvillig. Er det ingen andre som kan hjelpe deg med informasjon? Noen som kjente henne på den tiden du ble unnfanget og som kanskje kan gi deg noen opplysninger?

Nei tro meg, dette er en godt bevart hemmelighet, jeg har spurt overalt og hos alle..Mange har trodd de vet, 1 person har påstått at han er faren min, det var et hett tema den gangen, og det blir nok diskutert i visse kretser ennå Jeg har fulgt falske spor, jeg har laget mareritt for noen og sorg for andre, og noen har blitt meget flau over sine "sanne rykter" som de er blitt konfrontert med