Psykologen lar meg definere meg selv

[Gjest selvdefinering]

Det virker som om psykologen min ikke er så opptatt av diagnoser. Jeg får inntrykk at hun synes det er greit at jeg selv definerer min(e) diagnoser. Er dette vanlig? På en måte synes jeg det er greit å vite hva som feiler meg, men på en annen side føler jeg meg jo friskere når man ikke henger seg opp i diagnoser. Men det må da være viktig med diagnoser for å gi rett behandling og for at pasienten selv kan skaffe seg kunnskap om lidelsen og drive selvhjelp? NHD hva mener du om dette og andre?

[Gjest Saigon]

Min terapeut snakker heller ikke om diagnose, men lar meg definere det til en viss grad. MEN jeg VET at terapeuten setter diagnose på meg. For man får ikke gå i behandling på en poliklinikk over lang tid uten at det er satt en diagnose.

[Gjest selvdefinering]

Min terapeut snakker heller ikke om diagnose, men lar meg definere det til en viss grad. MEN jeg VET at terapeuten setter diagnose på meg. For man får ikke gå i behandling på en poliklinikk over lang tid uten at det er satt en diagnose.

Jeg spurte psykologen min sist hva som feilte meg. Men jeg fikk inntrykk av at hun prøver å snakke seg ut av det. Hun sa bare at vi kunne snakke om diagnoser i 3 timer på fleip. Det virker om jeg kan bestemme selv hva som feiler meg.

[avae]

Dette har jeg dårlig erfaring med og jeg syns definitivt ikke det er greit. Jeg gikk til såkalt terapi i et par år og hun var ikke interessert i å sette diagnose. Jeg snakket og snakket og ingenting skjedde. Ble ikke bedre. Når jeg ikke hadde mer å si beskylte hun meg for å skjule eller fortrenge noe. Da jeg spurte om diagnose, kom hun med et motspørsmål: "Hva tror du selv?".

Jeg sluttet. Etter en stund ble jeg syk igjen og kom inn på DPS og fikk diagnose og medisiner, ikke terapi. Hadde jeg fått diagnosen og riktig behandling kunne mange år av livet mitt vært levelig og ikke ødelagte. Vet at mange ikke vil vite diagnose fordi dette har lite for seg, men jeg er helt uenig. Siden jeg fikk diagnose og riktig behandling er livet helt forandret. Jeg har også fått muligheten til å finne informasjon og få nettverk som har vært til stor hjelp.

Syns du skal lytte til deg selv og kjenne etter om det å få diagnose er viktig for deg. Hvis det er det burde du skifte behandler. Det er ikke alles metoder som passer for alle.

Lykke til

[Gjest Saigon]

Jeg spurte psykologen min sist hva som feilte meg. Men jeg fikk inntrykk av at hun prøver å snakke seg ut av det. Hun sa bare at vi kunne snakke om diagnoser i 3 timer på fleip. Det virker om jeg kan bestemme selv hva som feiler meg.

Hvis hun ikke vil fortelle deg det, så be om å få lese journalen. Der vil det stå.

[Gjest selvdefinering]

Hvis hun ikke vil fortelle deg det, så be om å få lese journalen. Der vil det stå.

Synes det er rart at hun ikke vil fortelle det. Jeg sier selv at jeg mener jeg har sosial angst og depresjon. Hun sier ikke noe imot det og da regner jeg det som samtykke. Men jeg lurer på om det feiler meg noe i tillegg om jeg fortsatt har en personlighetsforstyrrelse som jeg fikk av forrige psykologen. Synes det er litt uhøflig å ikke gi noe klart svar.

[Gjest selvdefinering]

Hvis hun ikke vil fortelle deg det, så be om å få lese journalen. Der vil det stå.

Da vi skulle søke om attføring fikk jeg fylle ut angst og depresjon. Mens hun fylte ut på sitt skjema: generalisert angstlidelse og uspesifisert personlighetsforstyrrelse. Men hun sier ikke hvilken personlighetsforstyrrelse jeg har.

[Gjest selvdefinering]

Hvis hun ikke vil fortelle deg det, så be om å få lese journalen. Der vil det stå.

Jeg har gått til henne litt over ett år nå og da burde hun jo vite hva som feiler meg. Synes det er viktig med hensyn til trygghet og forbedring i fremtiden. Hvis jeg selv vet hva som feiler meg kan jeg rette inn selvhjelpen på dette feltet. Enig?

[Gjest Saigon]

Jeg har gått til henne litt over ett år nå og da burde hun jo vite hva som feiler meg. Synes det er viktig med hensyn til trygghet og forbedring i fremtiden. Hvis jeg selv vet hva som feiler meg kan jeg rette inn selvhjelpen på dette feltet. Enig?

Der sa du det hun har satt diagnosen uspesifisert personlighetsforstyrrelse og generalisert angst.

Det betyr at du har en personlighetsforstyrrelse som ikke passer inn i noen av de andre personlighetsforstyrrelses diagnosene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnoser er viktige fordi ulike lidelser skal ha ulik behandling.

I diagnostiseringen er pasienten selv den viktigste kilde til nødvendige opplysninger.

[Gjest en annen]

En psykologs uvilje mot å stille diagnose kommer ofte av en sunn skepsis til et diagnosesystem som fungerer dårlig. Men det er viktig at psykologen er åpen om dette og villig til å diskutere det med pasienten.

En del diagnoser er ganske åpenbare, som dyp depresjon, psykose og bipolar 1. Andre diagnoser, særlig personlighetsforstyrrelser, er mye mer diskutable.

[Gjest en annen]

Jeg har gått til henne litt over ett år nå og da burde hun jo vite hva som feiler meg. Synes det er viktig med hensyn til trygghet og forbedring i fremtiden. Hvis jeg selv vet hva som feiler meg kan jeg rette inn selvhjelpen på dette feltet. Enig?

Da kan du spørre henne hva hun mener du trenger å jobbe med, hvilke konflikter du har. Dette er vel ting dere har snakket om uansett. Tror du noe egentlig forandrer seg hvis du får en diagnose?

[Gjest en annen]

Min terapeut snakker heller ikke om diagnose, men lar meg definere det til en viss grad. MEN jeg VET at terapeuten setter diagnose på meg. For man får ikke gå i behandling på en poliklinikk over lang tid uten at det er satt en diagnose.

Tja, det kan man faktisk, i hvert fall enkelte steder. Noen ganger settes diagnosen ved endt behandling, som en formalitet i epikrisen. Da kan man gi pasienten en "lett" diagnose som "alle" kan ha, f.eks. mild depresjon.

Dette bryter nok med anbefalt praksis, men etter min mening er dette ofte en god løsning.

[Gjest en mamma i nord]

Diagnoser er viktige fordi ulike lidelser skal ha ulik behandling.

I diagnostiseringen er pasienten selv den viktigste kilde til nødvendige opplysninger.

Helt enig i at diagnoser er viktige for å få riktig behandling.

Syner det er litt merkelig at mange innenfor psykiatrien er så negative til diagnoser. Kan ikke tenke meg til at en lege på et somatisk sykehus ville unlate å fortelle pasienten at han f. eks hadde hjertefeil, eller nyresvikt.

Kan denne forskjellen komme av at det fortsatt er en slags "skam" forbundet med psykiske lidelser?

[pilt2005]

Da vi skulle søke om attføring fikk jeg fylle ut angst og depresjon. Mens hun fylte ut på sitt skjema: generalisert angstlidelse og uspesifisert personlighetsforstyrrelse. Men hun sier ikke hvilken personlighetsforstyrrelse jeg har.

Dette er så typisk! Når de ikke vet bedre setter de opp personlighetsforstyrrelse. Det er en så ullen diagnose. Helt uetterrettelig!

[bugge -jenta]

Da vi skulle søke om attføring fikk jeg fylle ut angst og depresjon. Mens hun fylte ut på sitt skjema: generalisert angstlidelse og uspesifisert personlighetsforstyrrelse. Men hun sier ikke hvilken personlighetsforstyrrelse jeg har.

Hei!

Jeg har ikke lest grundig hele tråden. Bare så det er sagt. Men gosh så irriterende å lese hvordan psykologen behandlet deg. Min psykiater, og han forrige også, griner på nesen av alle disse personlighetsforstyrrelsene som har "dukket opp" og som mange bruker i hytt og vær.Hvis ikke hun kunne fortelle deg hvilken personlighetsforstyrrelse du hadde, visste hun det sikkert ikke selv. Personlighetsproblemer er ikke det samme som å ha en personlighetsforstyrrelse, etter mitt syn. For å være helt ærlig, så sier psykiateren min at folk i systemet så til de grader misbruker bruken av diagnoser, og da spesielt personlighetsforstyrrelser, at i mange tilfeller putter han mange av sine pasienter i en "sekkediagnose" blandet angst og depresjonslidelse. Det er en god diagnose, og det er vel den jeg har. Kunne sikkert fått en personlighetsforstyrrelsesdiagnose av andre terapeuter. Begge mine psykiatere jeg har gått hos sier jeg ikke har det, men er enige i at det sikkert er mulig å gi meg en hel haug med diagnoser hvis man legger "godviljen" til. Poenget med en diagnose er først og fremst å ha et utgangspunkt for å jobbe sammen mot et bedre liv. Jeg tenker på det som en arbeidshypotese, og når jeg blir spesialpedagog, har jeg tenkt å fortsette å tenke slik.En annen ting er at diagnoser forandrer seg i mange tilfeller, dog ikke alle. Dette forstår ikke alle i systemet, og gamle diagnoser blir slått i hodet på deg. Enda en grunn til at psykiateren min er forsiktig med diagnoser.(Jeg sier ikke her at han ikke gir mennesker dignose som bipolar,OCD eller psykotisk m.mer,hvis han mener de har lidelsen, men at han ikke setter en personlighetsforstyrrelsesdiagnose på ethvert menneske som sliter.Det sistnevnte kan man få inntrykk av at enkelte terapeuter har en hang til.) For det tredje trenger man diagnoser i forhold til trygdeetater og liknende.Uten diagnose, heller ingen rettigheter.

Ja, her kom det en del edder og galle fra meg på dine vegne. Jobb med å finne ut hva som er problemene/utfordringene dine, og hva som kan gjøres for å gradvis få det bedre.Finn deg en psykolog som respekterer pasientene sine selv om du må stå på venteliste i lang tid.Vil igjen minne på at jeg ikke har lest hele tråden grundig.

Vennlig hilsen en aldri så liten oppgitt bugge. Ikke over deg, men over systemet, og mennesker man kan møte der.