Gjest -tusen takk Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 Noen som kan et lite dikt som varmer i hjertet? Trenger ikke være superseriøst, men kan godt ha et snev ab det. 0 Siter
Gjest baremei Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 På jorden et sted Tro ikke frosten som senker en fred av sne i ditt hår. Alltid er det på jorden et sted tidlig vår. Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang. Alltid er det på jorden et sted soloppgang. André Bjerke 0 Siter
Gjest baremei Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 Det er langt mellom venner Det er langt mellom venner. Mellom venner står mange bekjentskaper og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. -Kolbein Falkeid 0 Siter
Gjest malun Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 Ett er nødvendig Ett er nødvendig - her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne - Hans Børli 0 Siter
Gjest malun Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 SVARET Hvem er det du er, hvem er det vi er, vi som er glade, glade - jeg ser inn i et par øyne som lever og får til svar: Vi er to som fikk en tid sammen, her nede, til å være glade - skal vi prøve det? - Jan Erik Vold 0 Siter
Gjest Shave my poodle Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 Hva lykke er? - Gå på en gressgrodd setervei i tynne, tynne sommerklær, klø sine ferske myggestikk med doven ettertenksomhet og være ung og meget rik på uopplevet kjærlighet. Å få et florlett spindelvev som kjærtegn over munn og kinn og tenke litt på vær og vind. Be prestekravene om råd og kanskje ja - og kanskje nei - han elsker - elsker ikke meg. Men ennå ikke kjenne deg. Inger Hagerup 0 Siter
ariadne Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider - tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra - svårt att vilja stanna och vilja falla. Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden - känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen. Karin Boye 0 Siter
Gjest Mr Papp Skrevet 14. februar 2005 Skrevet 14. februar 2005 Kauboiens klagesong Eg er einsam i min sadel, for no har eg ingen hest Gamle Svarten vart utgamal, han har no forlengst gått vest Og mi kjære bestemoder, ho vart over nitti år ho har gjenge heim til Jesus, ho vart gravlagt no i går Og kona har gått frå meg, eg kan nesten gråta blod ho har sagt det er på moten, at ein levar lesbisk no 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.