utslitt

[Gjest finnguala]

er så sliten nå. psyken ville ikke ha meg pga gjentatte overdoser. men men, ikke annet å vente av privat psykolog. uansett så har jeg mistet troa på psykologer.

når jeg nå endelig tar i mot hjelp så er det ingen hjelp å få. legen henviser til psyken som avviser meg som sender meg videre til rusteamet uten at det virkelige problemet mitt er rus. og psykepleier avventer det hele fra overlegen på psyk, fra rusteamet og gud vet hvem. ingen vil hjelpe meg videre i kampen om å finne et passende tilbud.

sist jeg var på skolen så fikk jeg flere panikkanfall og måtte springe ut fra forelesningene. latet som jeg fikk telefoner..

nå orker jeg ikke dusje engang og har ingen å snakke med heller. kunne jo ringt evt venner, men de takler jo ikke at jeg har problemer så derfor lar jeg være. bedre det enn å late som om alt er bra. det klarer jeg ikke lenger.

kunne jo gått tur eller noe da, men begynner å kaldsvette når jeg treffer andre folk. de kan være ukjente, eller jeg kjenner de, men jeg får nesten panikk og føler alle ser på meg. om jeg går tur eller på kjøpesentrer, er det samme, får samme følelsen av panikk.

mor mi maser på meg og ringer femten ganger per dag uten å bidra til annet enn at jeg får panikk. har flere ganger prøvd å slå av telefonen, men da kommer hun på døra, ringer på til alle naboene begynner å reagere.

det er seff en årsak til dette her, men den vil jeg ikke røpe. knapt nok til noen.

jeg kunne seff ha lest pensum, hadde det ikke vært for at jeg får brekningsfornemmelser bare jeg tar i en bok. hukommelse og konsntrasjon er ikke stort bedre..

psykepleier ville legge meg inn og jeg sa nei. for noen dager siden sa jeg ja, men da ville hun vente..

hun sier at man må jo finne den rette plassen.

enig der. men har ikke krefter til noe for tida. mareritter hver natt og kvalmende angst. og angsten er lammende. orker ikke gå ut, folk stirrer og jeg føler meg som en vanskapning. tør ikke ringe venner, for de vil ikke ha noe med meg å gjøre om de skjønner. kan ikke ringe foreldrene mine, for det gjør det bare tusen ganger verre.

og hadde det vært så lett, så kunne jo jeg gå over på rehabliterinspenger. for nå går jeg på attføring. men lånekassa vil kreve at jeg gjør ferdig studiet innen så og så lang tid. og klarer meg ikke kun på rehabiliteringspenger. så må sosialkontoret inn i bildet da. men jeg er vel rik i forhold til det kontorets standarder. heldig jeg som kan ta med meg psykepleier til både aetat og sos kontoret. hadde ikke klart uten. hun på aetat er ei bitch.

akkurat nå er i hvertfall sofaen den beste vennen.

[Gjest -ung kvinnen-]

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Jeg har lest hele innlegget dit, og jeg ser at du har det ganske fælt for tiden ja..

Har du noen interesser som du kan fokusere på i stedet for å kjenne på problemene hele tiden?

Mvh

[Gjest finnguala]

  -ung kvinnen- skrev (På 20.2.2005 den 19.39):

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Jeg har lest hele innlegget dit, og jeg ser at du har det ganske fælt for tiden ja..

Har du noen interesser som du kan fokusere på i stedet for å kjenne på problemene hele tiden?

Mvh

takk for at du leste..

altså..vet ikke jeg..får se hva som skjer..foreløpig så liker jeg senga mi veldi godt jeg da

[wiccagirl]

Hei du...

Leste nettopp innlegget ditt, og ville gjerne skrive noen ord til deg. Håper det går greit med deg nå, og at du har fått sove. Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver, kanskje ikke selve situasjonen, men følelsen av håpløshet og å være helt utslitt kjenner jeg alt for godt... Så, hold ut og husk at du ikke er alene. Det finnes hjelp å få og ting blir bedre etterhvert. Er det noe jeg kan gjøre er det ihvertfall bare å si i fra.

Lykke til med alt.

[Gjest finnguala]

  wiccagirl skrev (På 21.2.2005 den 2.35):

Hei du...

Leste nettopp innlegget ditt, og ville gjerne skrive noen ord til deg. Håper det går greit med deg nå, og at du har fått sove. Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver, kanskje ikke selve situasjonen, men følelsen av håpløshet og å være helt utslitt kjenner jeg alt for godt... Så, hold ut og husk at du ikke er alene. Det finnes hjelp å få og ting blir bedre etterhvert. Er det noe jeg kan gjøre er det ihvertfall bare å si i fra.

Lykke til med alt.

Tusen takk for svar

det er rart det når man føler at det ikke er noe å henge håpet på lenger. man har vært gjennom en krise og det eneste man har igjen er muligens venner. men når vennene rakker ned på en og sier "hvorfor kan du ikke bare gjøre det" og "hvorfor i all verden gjør du det" og det verste av alt "var det ikke det jeg sa"....

hadde jeg bare kunne hatt foreldrene mine å prate med, men..

da forsvinner liksom det meste i en slags "likegyldighetståke"..

jeg kjenner ikke meg selv igjen. har alltid stått på..jobba..studert..

men..akkurat nå så glir jeg inn i en slags depresjon..en slags likegyldighet..men i grunn, under den tåka, så har jeg så mange såre følelser som er vanskelig å få grep om..fordi det er så mange..

har derfor blitt lyssky..tåler ikke dagen, lyset..alle de vanlige problemene som alle har blir vanskelig å takle, fordi noe inni meg er utmatta..har ikke mer å gi liksom..