jeg forstår ingenting

[PREETI]

Hei..

Jeg er ei jente på 16 år som sliter med en del tunge tanker som driver livskraften ut av meg. Jeg har slitt med depresjoner i snart tre år nå, og spiseforstyrrelser i fire og et halvt år. I tillegg er har jeg fått utskrevet stemningsmedisinen "Lamictal" som skal stabilisere humørsvigninger som jeg har slitt med over et lengre tidsrom. Psykologen jeg går hos lurer på om jeg kan lide av bipolar lidelse, men jeg har ennå ikke fått fastsatt noen diagnose.

I høst begynte jeg på grunnkurs for Allmenne, økonomiske og administrative fag, jeg har alltid vært skoleflink og gledet meg til å ta fatt på en videre utdannelse! Jeg har aldri vært særlig god praktisk, derfor var det en lettelse at de praktiske fagene vi hadde på ungdomsskolen forsvant.

Dessverre ble ikke vidergående slik jeg håpet på. Jeg presterer fortsatt godt faglig, langt over gjennomsnittlig, dersom en ser bort fra fagene Matematikk og Natur og Miljø. Jeg har aldri likt disse fagene og har derfor aldri jobbet noe særlig med dem, men likevel var det lett for meg å få toppkarakterer på ungdomsskolen.

Nå sliter jeg veldig med selvtilliten fordi prestasjonene mine i de fagene har sunket betraktlig. Fra å ligge på 5, er jeg nå nede i 1 i matte & 3 i naturfag. På grunn av alle problemene mine har jeg bestemt meg for å ta grunnkurset over to år.. Til tross for dette, ønsker jeg å fullføre Matte i år, mens jeg ønsker å utsette naturfag.

Det som bekymrer meg er at jeg ofte mangler energi til å gjøre en innsats, det gjorde jeg aldri før.

I morgen skal vi ha en omfattende norskprøve om alt vi har lært i år, og jeg har ennå ikke begynt å lese!¼sup>®

Jeg er så lei av å stresse meg selv med tankene på at jeg ikke klarer å prestere og jobbe så godt som jeg vet at jeg er god for, men likevel er det helt uaktuelt for meg å slutte på skolen.

Jeg trenger å iallfall fullføre noe for å ha litt selvrespekt igjen. Det var en lang vei å gå, før jeg innså at uten å dele grunnkurset ville alt gå rett vest.

Jeg er sliten, jeg er deprimert og jeg er lei... Noen ganger ønsker jeg bare å ende alt for jeg føler at selv om mye har gått skeis har jeg alltid klart å få gode karakterer.

Nå takler jeg ikke det en gang.

Psykologen jeg går hos vet om disse tankene mine, hun vet at jeg har et hemmelig lager med paracet på rommet mitt, men likevel har hun ikke satt i gang noen tiltak.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler at hun ikke bryr seg. Kanskje ønsker jeg at hun skal forklare foreldrene mine hvor mye jeg sliter, akkurat nå kunne jeg trengt mye forståelse og betingelsesløs kjærlighet.

Ikke misforstå meg, foreldrene mine er gode og kjærlige mennesker, men jeg blir så lei meg når jeg ser at de ikke har det bra på grunn av meg. Dette har de fortalt meg rett ut.

Jeg vet at de er glad i meg, og ønsker meg alt vel. Men jeg blir så frustrert. De sier at de ønsker at jeg skal snakke med dem om alt, slik at de kan kunne hjelpe og støtte meg, men hvordan skal jeg klare det når jeg tolker signalene de sender som at problemene mine ødelegger for dem?

Jeg er så lei av livet at jeg ikke vet hvorfor jeg fortsatt finnes. Jeg har villet gjøre slutt på alt lenge, men jeg har aldri prøvd. Eller.. jeg tok en overdose tabletter i Mars... Det var med vilje, men mest for å teste meg selv hvor langt jeg kunne gå.

Dessuten var tablettene ganske ufarlige.

Jeg vet at dere ikke kan komme med noen fasitsvar på hvordan jeg kan forandre livet mitt, det må jeg gjøre selv. Til tross for alle de negative følelsene jeg har beskrevet i meldingen min, så jobber jeg faktisk mye med meg selv. Mange dager prøver jeg å tenke positivt og jeg har etter hvert klart å stille mindre krav til meg selv angående prestasjoner. Dette er veldig positivt.

Men når en har gått rundt og følt seg deprimert og uten energi i flere år, er det til slutt vanskelig å ense et lys i den andre enden av tunnelen, et håp som gjør det verdt å leve videre.

Jeg lever videre for familien min..

Uten dem ville jeg garantert lagt flere meter under jorden for lenge siden.

Men... jeg er redd for at jeg en dag skal bli så deprimert at jeg ikke klarer å tenke realistisk lenger.

Jeg merker at slike øyeblikk har begynt å komme oftere og oftere,

Jeg er rett og slett redd for meg selv i perioder.

Er jeg gal?

Beklager for et sutrete og lite meningsfylt innlegg...

[Gjest rota]

Har ikke noe fasitsvar som du sier, men det høres nå ut som du har forståelsesfulle foreldre tross alt. Jeg forstår at du ikke vil være til bekymring for dem, det er veldig vondt å ha den følelsen at man er til plage for andre, spesielt sine egne foreldre. Men når de har sagt at du skal fortelle dem alt for at de kan kunne hjelpe deg best mulig, så tror jeg nok de mener det. Det som kanskje plager dem mest er hvis de ser at du lider og ikke er sikre på om du har fortalt alt til dem, at de må gå og lure. Det tar på.

Så mitt råd er at du åpner helt opp for dine foreldre i første omgang, tar dem med på laget sammen med psykologen, og til slutt at du ikke forventer for mye av deg selv nå som du tydeligvis er langt fra på topp.

Finn igjen deg selv, før du forventer toppkarakterer.

[Gjest -ung kvinnen-]

Jeg ser du har det vondt nå, og at du føler alt er negativt. En kan jo kanskje legge noe av problemene på alderen din? Likevel, det blir for enkelt.

Håper at det ordner seg snart.

Klem.