Dårlig forhold til far - problemer med kjærligheten?

[Gjest kjærligheten]

Er det en sammenheng her - at kvinner som ikke føler at de har hatt et godt forhold til far får problemer i kjærligheten? Føler at dette stemmer på meg. Jeg faller for feil menn.

[Gjest neida]

Næh, tror ikke det har noen sammenheng. Kommer ann på hvordan dårlig forholdet var da. Jeg hadde ikke noe bra forhold til min far, men har da hatt det hlet topp i forhold til gutter.

[marlenexxx27]

Tell me about it!!!

Ja, jeg har det AKKURAT sånn.

Selvfølgelig henger det sammen. Hva enn faren din gjør (la oss si han gir faen i deg), så lærer du deg at det han gjør, DET er kjærlighet. Så, når den lille jenta blir stor, så tror hun at typer som gir faen i henne, på en mystiske måte egentlig elsker henne.

Så... det er jo litt trist å være singel. Men det er jo greit når alternativet er å være sammen med en kjip type som får deg til å føle deg som en dritt.

[Gjest kjærligheten]

Tell me about it!!!

Ja, jeg har det AKKURAT sånn.

Selvfølgelig henger det sammen. Hva enn faren din gjør (la oss si han gir faen i deg), så lærer du deg at det han gjør, DET er kjærlighet. Så, når den lille jenta blir stor, så tror hun at typer som gir faen i henne, på en mystiske måte egentlig elsker henne.

Så... det er jo litt trist å være singel. Men det er jo greit når alternativet er å være sammen med en kjip type som får deg til å føle deg som en dritt.

Slik har jeg det også. Faller stadig vekk for typer jeg ikke kan få eller som bare er ute etter en ting. De snille tenner jeg ikke på.

[bugge -jenta]

Jeg tror at enkelte kvinner finner seg menn som ikke er bra for dem, menn som kritiserer,ikke er snille med dem, ja endog mishandler psykisk eller fysisk. Langt bak , dypt der inne kan det ligge en forestilling i kvinnen om at hvis hun bare kan klare å få denne mannen til å verdsette henne og kanskje forandre seg; Da er hun verdifull. Kanskje kommer dette fra en liten pikes sinn som aldri følte hun var bra nok for sin far.

[PieLill]

Den ene siden av saken er det som andre har nevt allerede. Man har et feil (for-)bilde av hva en man kan/skal være. Man kan også ha et så lavt selvbilde at man finner seg i for mye.

Den andre siden er desperat lengsel etter det som manglet mest. Dette kan få en til å gjøre nesten hva som helst for å få et surrogat. En kan også gå inn i et forhold med helt gale forutsetninger og forventninger. En mann skal være en jevnbyrdig partner, ikke en pappaerstatning.

Disse tingene kan fort utgjøre en vond sirkel der dårlige erfaringer avler enda svakere dømmekraft og enda dårligere erfaringer.

Jeg tror kuren er å ta en total "mannskarantene" på noen år. Dvs. ingen nære relasjoner til menn. Ikke tenk tanken en gang.

Denne tiden får man bruke til å finne ut av tingene og bygge seg opp til å kunne gå inn i et sunnere forhold til et solid stykke mannfolk. Trenger man profesjonell hjelp får man oppsøke det.

Det er viktig å bli bevisst på fallgrubene i seg selv, og hva man må gjøre for å unngå å gå i sine egne psykiske feller. Man må også få et klart bilde av hva man egentlig bør etterspørre hos en mann man skal ha et varig forhold til.

Man trenger ikke ha et vanskelig farsforhold for at de man faller pladask for etter to minutter i_k_k_e er identiske med de man kommer til å trives med i tjue år. ;-)

Når det er sagt vil jeg også understreke at få ting er så reparerende som å oppleve en sunn, voksen, jevnbyrdig relasjon til an mann av beste kaliber. Men man må ha en viss "sunnhet" i seg selv først, før man er i stand til å gripe det.

Kortsiktig sjarm og langsiktig samliv bør vurderes opp mot hverandre før man hiver seg utpå. ;-)

[Gjest tjohooo]

Det er nok en sammenheng der, ja, men jeg tror det går like mye på mor som far. Tilknytningsmønstre vi tillegger oss fra vi er små har jo betydning for våre forhold når vi blir voksne.

Man går jo for det som er kjent, det kjente er det tryggeste. Er far en idiot så er sjansen stor for at man ender opp med en idiot til kjæreste. Kanskje litt ubevisst, og kanskje litt bevisst - fordi man ikke tror man fortjener bedre?

[Gjest tjohooo]

Den ene siden av saken er det som andre har nevt allerede. Man har et feil (for-)bilde av hva en man kan/skal være. Man kan også ha et så lavt selvbilde at man finner seg i for mye.

Den andre siden er desperat lengsel etter det som manglet mest. Dette kan få en til å gjøre nesten hva som helst for å få et surrogat. En kan også gå inn i et forhold med helt gale forutsetninger og forventninger. En mann skal være en jevnbyrdig partner, ikke en pappaerstatning.

Disse tingene kan fort utgjøre en vond sirkel der dårlige erfaringer avler enda svakere dømmekraft og enda dårligere erfaringer.

Jeg tror kuren er å ta en total "mannskarantene" på noen år. Dvs. ingen nære relasjoner til menn. Ikke tenk tanken en gang.

Denne tiden får man bruke til å finne ut av tingene og bygge seg opp til å kunne gå inn i et sunnere forhold til et solid stykke mannfolk. Trenger man profesjonell hjelp får man oppsøke det.

Det er viktig å bli bevisst på fallgrubene i seg selv, og hva man må gjøre for å unngå å gå i sine egne psykiske feller. Man må også få et klart bilde av hva man egentlig bør etterspørre hos en mann man skal ha et varig forhold til.

Man trenger ikke ha et vanskelig farsforhold for at de man faller pladask for etter to minutter i_k_k_e er identiske med de man kommer til å trives med i tjue år. ;-)

Når det er sagt vil jeg også understreke at få ting er så reparerende som å oppleve en sunn, voksen, jevnbyrdig relasjon til an mann av beste kaliber. Men man må ha en viss "sunnhet" i seg selv først, før man er i stand til å gripe det.

Kortsiktig sjarm og langsiktig samliv bør vurderes opp mot hverandre før man hiver seg utpå. ;-)

Godt sagt

[Gjest kjærligheten]

Jeg tror at enkelte kvinner finner seg menn som ikke er bra for dem, menn som kritiserer,ikke er snille med dem, ja endog mishandler psykisk eller fysisk. Langt bak , dypt der inne kan det ligge en forestilling i kvinnen om at hvis hun bare kan klare å få denne mannen til å verdsette henne og kanskje forandre seg; Da er hun verdifull. Kanskje kommer dette fra en liten pikes sinn som aldri følte hun var bra nok for sin far.

Godt skrevet. Kjenner meg igjen der. Har aldri følt meg bra nok for faren min.

[Gjest kjærligheten]

Det er nok en sammenheng der, ja, men jeg tror det går like mye på mor som far. Tilknytningsmønstre vi tillegger oss fra vi er små har jo betydning for våre forhold når vi blir voksne.

Man går jo for det som er kjent, det kjente er det tryggeste. Er far en idiot så er sjansen stor for at man ender opp med en idiot til kjæreste. Kanskje litt ubevisst, og kanskje litt bevisst - fordi man ikke tror man fortjener bedre?

Nettopp! Takk for gode innlegg og svar. Dere er inne på noe viktig der og jeg prøver å leve etter det å finne en som man kan ha det godt sammen med.

[maire]

Denne teorien stemmer dårlig for meg, men så hadde jeg en trygg, snill og god bestefar som alltid var der for meg i oppveksten. Så kan hende veide han opp for det elendige forholde jeg hadde til faren min?

[Gjest Mi a Looser]

Jeg hadde verdens dårligeste far, noe som jeg slitter med i dageligelivet. Jeg tåler f.eks. ikke kritikk. Fikk dagelig dose med stygge bemerkninger i 14 år, og føler forsatt at de holder for resten av livet (er 20 år nå).

Farfaren min var ikke noe bedre. Han misbrukte meg, og hele fetter/kusine flokken vår som barn.

Så kommer spørsmålet, hvilken menn blir jeg sammen med?:

Utrolig god hjertete menn. Min første kjæreste gjorde alt for meg, og gav meg alltid komplimenter. Min nåverende kjæreste forstår meg, lytter (som oftes) på meg, og er bare en utrolig snill og god kjæreste.

Problemet? Jeg takler det ikke. Jeg takler ikke at noen kan elske meg, for jeg er jo så stygg, slem og ekkel. Jeg starter krangler, og beskylder dem for ting de aldri har gjort.

For hvem kan elske meg?

Heldigvis er det de snille som faller for meg, for gudene vet at jeg har falt for langt mer slemme menn i mitt liv, en gode.

Kjæresten min kan foresten remse av seg et par helt sinnsykt slemme ting til meg, når har blir skikkelig forbanna da.

Håpløst?

PS! Jeg falt aldri for min første kjæreste. Falt bare for at han falt for meg...

[Gjest kjærligheten]

Jeg hadde verdens dårligeste far, noe som jeg slitter med i dageligelivet. Jeg tåler f.eks. ikke kritikk. Fikk dagelig dose med stygge bemerkninger i 14 år, og føler forsatt at de holder for resten av livet (er 20 år nå).

Farfaren min var ikke noe bedre. Han misbrukte meg, og hele fetter/kusine flokken vår som barn.

Så kommer spørsmålet, hvilken menn blir jeg sammen med?:

Utrolig god hjertete menn. Min første kjæreste gjorde alt for meg, og gav meg alltid komplimenter. Min nåverende kjæreste forstår meg, lytter (som oftes) på meg, og er bare en utrolig snill og god kjæreste.

Problemet? Jeg takler det ikke. Jeg takler ikke at noen kan elske meg, for jeg er jo så stygg, slem og ekkel. Jeg starter krangler, og beskylder dem for ting de aldri har gjort.

For hvem kan elske meg?

Heldigvis er det de snille som faller for meg, for gudene vet at jeg har falt for langt mer slemme menn i mitt liv, en gode.

Kjæresten min kan foresten remse av seg et par helt sinnsykt slemme ting til meg, når har blir skikkelig forbanna da.

Håpløst?

PS! Jeg falt aldri for min første kjæreste. Falt bare for at han falt for meg...

Kjenner meg igjen her. Jeg kan falle for en kjekk mann hvis han viser meg oppmerksomhet. Men når han ikke gjør det mer, forsvinner også min interesse.