Å være glad i seg selv

[Gjest langtidsterapi]

Har tenkt litt på dette, at grunnen til at man har eller får psykiske problemer bunner ut i at man ikke er glad nok i seg selv? Denne tanke har slått meg. Jeg har nå gått i terapi i 8 1/2 år, men har først kommet til denne innsikten nå.

[Gjest baremei]

Noen psykiske problemer skyldes jo, etter det jeg har forstått, kjemiske forstyrrelser i hjernen rett og slett.

Men jeg tror nok at en del psykiske problemer (f.eks.depresjoner, spiseforstyrrelser) også kan skyldes at man er for lite glad i seg selv, ja.

Har hørt det sagt at den beste beskyttelse mot spiseforstyrrelser er selvtillit.

Å ikke like seg selv kan nok skape vansker m.h.t relasjoner. Er man ikke glad i seg selv, blir det vanskelig også å elske andre fullt ut, og ikke minst ta imot kjærlighet fra andre, tror jeg.

Vh,

[Gjest langtidsterapi]

Noen psykiske problemer skyldes jo, etter det jeg har forstått, kjemiske forstyrrelser i hjernen rett og slett.

Men jeg tror nok at en del psykiske problemer (f.eks.depresjoner, spiseforstyrrelser) også kan skyldes at man er for lite glad i seg selv, ja.

Har hørt det sagt at den beste beskyttelse mot spiseforstyrrelser er selvtillit.

Å ikke like seg selv kan nok skape vansker m.h.t relasjoner. Er man ikke glad i seg selv, blir det vanskelig også å elske andre fullt ut, og ikke minst ta imot kjærlighet fra andre, tror jeg.

Vh,

Ja, dette har gått opp for meg. Jeg har problemer med å ta imot kjærlighet. Dette fordi jeg føler ikke liker meg selv. Har alltid vært selvkritisk.

[bugge -jenta]

Noen psykiske problemer skyldes jo, etter det jeg har forstått, kjemiske forstyrrelser i hjernen rett og slett.

Men jeg tror nok at en del psykiske problemer (f.eks.depresjoner, spiseforstyrrelser) også kan skyldes at man er for lite glad i seg selv, ja.

Har hørt det sagt at den beste beskyttelse mot spiseforstyrrelser er selvtillit.

Å ikke like seg selv kan nok skape vansker m.h.t relasjoner. Er man ikke glad i seg selv, blir det vanskelig også å elske andre fullt ut, og ikke minst ta imot kjærlighet fra andre, tror jeg.

Vh,

Jeg har problemer med å elske meg selv, og da er det vanskelig å ta inn over seg at andre kan gjøre det. Men at man ikke kan elske andre, er jeg ikke helt med på. Hverken for mitt eget tilfelle ,eller andre jeg kjenner som ikke har et godt forhold til seg selv. Jeg elsker barnet mitt og mannen min med hud og hår. Og er oppriktig glad i mange andre mennesker. Men det kan sikkert være individuelt.

Vennlig hilsen bugge.

[Gjest svaksterk]

Jeg har problemer med å elske meg selv, og da er det vanskelig å ta inn over seg at andre kan gjøre det. Men at man ikke kan elske andre, er jeg ikke helt med på. Hverken for mitt eget tilfelle ,eller andre jeg kjenner som ikke har et godt forhold til seg selv. Jeg elsker barnet mitt og mannen min med hud og hår. Og er oppriktig glad i mange andre mennesker. Men det kan sikkert være individuelt.

Vennlig hilsen bugge.

Jeg er helt enig. Har ofte hørt at man ikke kan være glad i andre hvis man ikke er glad i seg selv. Er ikke med på den... :-)

[Gjest baremei]

Jeg har problemer med å elske meg selv, og da er det vanskelig å ta inn over seg at andre kan gjøre det. Men at man ikke kan elske andre, er jeg ikke helt med på. Hverken for mitt eget tilfelle ,eller andre jeg kjenner som ikke har et godt forhold til seg selv. Jeg elsker barnet mitt og mannen min med hud og hår. Og er oppriktig glad i mange andre mennesker. Men det kan sikkert være individuelt.

Vennlig hilsen bugge.

Jeg mente ikke at alle med dårlig selvtillit og vanskeligheter med å like seg selv har problemer med å elske andre. Kjenner bare til at noen med dette problemet har vansker med å la seg selv bli glad i en person,da de frykter at denne personen skal forlate eller svikte dem. I slike tilfeller er det ikke evnen til å elske som mangler, det er bare det at man ikke tillater seg selv å gjøre det. Men som alt annet er dette sikkert høyst individuelt=)

[bugge -jenta]

Jeg er helt enig. Har ofte hørt at man ikke kan være glad i andre hvis man ikke er glad i seg selv. Er ikke med på den... :-)

Nei elske kan vi:) For mitt vedkommende kan det bli litt for mye i blant.

Fikk en "omvendt" depresjon etter fødselen for flere år siden. Gråt i en uke fordi jeg elsket så høyt det lille nurket. Tenkte med meg selv at en slik kjærlighet er ikke til å holde ut eller leve med. Så roet hormoner seg, og jeg kom litt ned på jorda:)

[Gjest svaksterk]

Nei elske kan vi:) For mitt vedkommende kan det bli litt for mye i blant.

Fikk en "omvendt" depresjon etter fødselen for flere år siden. Gråt i en uke fordi jeg elsket så høyt det lille nurket. Tenkte med meg selv at en slik kjærlighet er ikke til å holde ut eller leve med. Så roet hormoner seg, og jeg kom litt ned på jorda:)

godt å være så lykkelig at man gråter da :-) må være en fantastisk opplevelse å få et barn

[kvakker]

Ja, dette har gått opp for meg. Jeg har problemer med å ta imot kjærlighet. Dette fordi jeg føler ikke liker meg selv. Har alltid vært selvkritisk.

Den er jeg enig med deg i.Det er vanskelig å ta imot når en ikke liker seg selv.

Hvis jeg får komplimenter eller noe,så blir jeg helt satt ut,og klarer ikke ta imot.For jeg ser ikke slik på meg selv liksom.

[bugge -jenta]

Jeg mente ikke at alle med dårlig selvtillit og vanskeligheter med å like seg selv har problemer med å elske andre. Kjenner bare til at noen med dette problemet har vansker med å la seg selv bli glad i en person,da de frykter at denne personen skal forlate eller svikte dem. I slike tilfeller er det ikke evnen til å elske som mangler, det er bare det at man ikke tillater seg selv å gjøre det. Men som alt annet er dette sikkert høyst individuelt=)

Ja det er nok sant.Det kostet og koster mye å ta sjansen.

Vh bugge.

[bugge -jenta]

godt å være så lykkelig at man gråter da :-) må være en fantastisk opplevelse å få et barn

Det var det. Spesielt etter den første gråteuka var overstått. Jeg hadde jo hørt alle disse historiene om mødre med fødselsdepresjon, som imidlertidig ikke kunne kjenne noe for barnet sitt med det samme. Jeg var så sikker på at jeg kom til å bli blandt dem, siden depresjon ikke er ukjent for meg. Så gråt jeg fordi det gjorde vondt å elske så høyt...Jaja. Hormoner og slikt:)

[Csilla]

Den er jeg enig med deg i.Det er vanskelig å ta imot når en ikke liker seg selv.

Hvis jeg får komplimenter eller noe,så blir jeg helt satt ut,og klarer ikke ta imot.For jeg ser ikke slik på meg selv liksom.

Jeg har bare lyst til å spørre dere om det finnes hjelp/terapi for å komme ut av denne vanskelige tilstanden?

Kjæresten min har det akkurat på samme måte, han blir satt ut pga. mine komplimenter og klarer ikke å ta imot. Samtidig er han livredd mine følelser overfor han. Tung oppvekst står bak det hele, det vet vi begge.

Heldigvis har han fortalt meg helt fra begynnelsen av at han ikke takler tanken at noen kan være glad i han og kan finne fine egenskaper i han, og av den grunn var det litt -men ikke mye- lettere for meg å takle situasjonen.

Det hender han prøver å "dytte" meg vekk og prøver å overbevise meg om at han er ikke noe for meg. Samtidig er han livredd den dagen jeg skulle forlate han...han vet nesten sikkert at den dagen vil komme. Etter hvert som jeg prøver å overbevise han om mine følelser overfor han får jeg en følelse av at han prøver bare å manipulere tankene mine...jeg føler snart jeg trenger hjelp til å takle dette jeg óg...

Du som har gått i langtidstreapi, synes du det har hjulpet? Kan man ha et forhold når man har det på samme måte? Hva kan JEG gjøre?

Vi sliter noe forferdelig pga. dette!