Barna våre

[stillheten]

Er mor til tre barn i skolealder.Vi har måtte være åpne med dem vedrørende min tilstand med tung depresjon og angst, pga. innleggelse som varte i 5 mnd. De måtte jo få vite hvorfor. Er det fare for at mine barn kan ta skade av dette eller være arvelig belastet. Kan nevne at depresjonen har sitt utspring ifra en annen som har forvoldt meg og min familie mye vondt.

Tar barna skade av og se mor gråter nesten hver dag? Hva skal jeg gjøre?

[Gjest bevare barnas integritet]

Hvis årsaken er som du beskriver, er det ikke arvelig.

Det er fint og viktig at du snakker åpent med barna om sykehusinnleggelsen din. Undersøk om det finns noen grupper for barn med psykisk syke foreldre, slik at de kan få kontakt med andre barn i samme situasjon.

Noe av det viktigste du kan gjøre er å hjelpe barna dine å skille tydelig mellom deg og dem: Din depresjon og angst har ingenting med dem og gjøre,eller hva de måtte si/gjøre/ikke gjøre, din lidelse er IKKE deres feil. Barn kan lett tenke sånn! Barn føler det lett slik, selv om de ikke sier det!

Så når du blir du redd, irritabel, sliten eller tung, så minn dem på dette!

Si til dem feks: "Idag har mor en av sine dårlige dager, og trenger være litt alene (eller annet) men det er Depresjonen/Angsten sin skyld. Det er IKKE din skyld at mor ikke er glad, og det er IKKE ditt ansvar å gjøre meg glad".

Eller si: "Jeg har litt kort lunte nå, og tåler ikke så mye, men det er IKKE din skyld. Du hadde fortjent at mamma var mer tålmodig/hadde mer overskudd osv, og jeg skulle ønske du hadde kunnet fått det av meg. Men sykdommen/ depresjonen gjør at jeg ikke kan gi noen det akkurat nå".

Sikkert lurt om du har mulighet innimellom til å gå litt for deg selv å gråte, gå en tur feks, (hvis du kan gå fra), framfor at barna hele tiden skal se det.

Og at du bruker de gode stundene sammen med barna, så de får mange gode minner!

Ønsker deg lykke til"

[frosken]

Hvis årsaken er som du beskriver, er det ikke arvelig.

Det er fint og viktig at du snakker åpent med barna om sykehusinnleggelsen din. Undersøk om det finns noen grupper for barn med psykisk syke foreldre, slik at de kan få kontakt med andre barn i samme situasjon.

Noe av det viktigste du kan gjøre er å hjelpe barna dine å skille tydelig mellom deg og dem: Din depresjon og angst har ingenting med dem og gjøre,eller hva de måtte si/gjøre/ikke gjøre, din lidelse er IKKE deres feil. Barn kan lett tenke sånn! Barn føler det lett slik, selv om de ikke sier det!

Så når du blir du redd, irritabel, sliten eller tung, så minn dem på dette!

Si til dem feks: "Idag har mor en av sine dårlige dager, og trenger være litt alene (eller annet) men det er Depresjonen/Angsten sin skyld. Det er IKKE din skyld at mor ikke er glad, og det er IKKE ditt ansvar å gjøre meg glad".

Eller si: "Jeg har litt kort lunte nå, og tåler ikke så mye, men det er IKKE din skyld. Du hadde fortjent at mamma var mer tålmodig/hadde mer overskudd osv, og jeg skulle ønske du hadde kunnet fått det av meg. Men sykdommen/ depresjonen gjør at jeg ikke kan gi noen det akkurat nå".

Sikkert lurt om du har mulighet innimellom til å gå litt for deg selv å gråte, gå en tur feks, (hvis du kan gå fra), framfor at barna hele tiden skal se det.

Og at du bruker de gode stundene sammen med barna, så de får mange gode minner!

Ønsker deg lykke til"

Dette synes jeg var et godt svar!