Når både mor og far sliter

[maire]

Samboeren min var for et par år siden alvorlig deprimert og gikk til langvarig behandling. Han har vært så godt som frisk det siste året.

Jeg har slitt med psyken i alle år, men i varierende grad. Er veldig plaget av angst og til tider depresjoner. Dessverre har jeg blitt mye dårligere det siste halve året. Er ikke så plaget av depresjonen nå, men angsten har tiltatt veldig. Dess mer engstelig jeg blir, jo mer aggresiv blir jeg også, eller jeg isolerer meg. Da faller mye av omsorgen for våre felles barn på han. De er små, ingen av dem har begynt i skolen ennå, men de går i barnehage på dagtid. Jeg er redd for å være mye alene med dem, fordi jeg ikke alltid klarer å styre sinnet mitt. Jeg tåler dårlig støy, høylytt lek og løping, da blir jeg urolig og oppfarende.

Men jeg ser på samboeren min at hans grense nok er nådd for lengst. Han har en krevende jobb i tillegg til oss her hjemme. Den siste tiden har han også fått kort lunte, han sover veldig dårlig, er blitt innsesluttet igjen. Han grubler mye, men vil ikke snakke om noe når jeg spør. Han er snart ikke mer til stede for barna våre enn det jeg er, og jeg kjenner panikken smyger seg på: Er han på vei inn i en ny deperesjon? Jeg har tatt det opp med han. Sagt jeg syns jeg kjenner igjen signalene, men han blir veldig tverr og biter meg av. Sier det bare er tungt på jobben og trådt fordi han sover dårlig. Men jeg kjenner lusa på gangen, syns jeg ser det i blikket hans at det er noe galt. Hvordan skal vi klare dette? Jeg tror ikke det er forsvarlig av hensyn til barna at jeg er enda mer alene med dem enn det jeg er. Fram til nå har barna ikke lidd noen overlast,for pappaen har jo vært der for dem og steppet inn dersom jeg ikke er mye å skryte av. Det gjør han ikke særlig lenger, og jeg har forsøkt å ta meg sammen til bristepunktet, men sliter for mye til at det holder. Jeg er redd for barna mine, for samboeren min og for meg selv.

[Gemini]

Hva gjør du for å bli bedre psykisk selv? Går til til behandling eller tar medisiner? Hvis ikke, så kanskje du kan starte opp med dette?

[maire]

Hva gjør du for å bli bedre psykisk selv? Går til til behandling eller tar medisiner? Hvis ikke, så kanskje du kan starte opp med dette?

Hei Gemini, jeg gjør begge deler. Går både til terapi og tar medisiner. Venter på å få ytterligere utredning og hjelp. Står i kø.

Vet ikke hva mer jeg skal/kan gjøre. Forsøker å ta meg sammen, bruke den gode tiden sammen med barna, og skjerme dem når jeg ikke har det bra. Jeg prøver å fungere normalt, jeg vil, strekker bare ikke til nå.Jeg kan vel ikke tvinge samboeren min til å ta kontakt med fastlegen og be om hjelp igjen om han ikke vil selv? Og det er vel et tillitsbrudd overfor samboeren min dersom jeg ringer legen hans og sier noe om hvordan jeg oppfatter situasjonen? Er så i villrede!

[Gjest Magna]

Hei Gemini, jeg gjør begge deler. Går både til terapi og tar medisiner. Venter på å få ytterligere utredning og hjelp. Står i kø.

Vet ikke hva mer jeg skal/kan gjøre. Forsøker å ta meg sammen, bruke den gode tiden sammen med barna, og skjerme dem når jeg ikke har det bra. Jeg prøver å fungere normalt, jeg vil, strekker bare ikke til nå.Jeg kan vel ikke tvinge samboeren min til å ta kontakt med fastlegen og be om hjelp igjen om han ikke vil selv? Og det er vel et tillitsbrudd overfor samboeren min dersom jeg ringer legen hans og sier noe om hvordan jeg oppfatter situasjonen? Er så i villrede!

Her ser jeg fordelen ved å ha gått til en psykolog som har parterapi og kometanse fra familiebehandling.

Det går ikke ann å se deg isolert. Du er en del av et familiesystem som hele tiden står i forhold til hverandre.

Kan du ta din mann med i terapien ?

Da jeg hadde barna små fant jeg fort ut at det å ha flere barn sammen avlastet meg og barna ble mindre klengete.

Det gjelder å finne måter å avlaste seg selv på. Knep i hverdagen....

[Gemini]

Hei Gemini, jeg gjør begge deler. Går både til terapi og tar medisiner. Venter på å få ytterligere utredning og hjelp. Står i kø.

Vet ikke hva mer jeg skal/kan gjøre. Forsøker å ta meg sammen, bruke den gode tiden sammen med barna, og skjerme dem når jeg ikke har det bra. Jeg prøver å fungere normalt, jeg vil, strekker bare ikke til nå.Jeg kan vel ikke tvinge samboeren min til å ta kontakt med fastlegen og be om hjelp igjen om han ikke vil selv? Og det er vel et tillitsbrudd overfor samboeren min dersom jeg ringer legen hans og sier noe om hvordan jeg oppfatter situasjonen? Er så i villrede!

Kjempeflott at du får - og tar imot - hjelp!

Men som Magna var inne på, familieterapi, kan kanskje ha noe for seg. Det er mange muligheter innen familieterapi. Kanskje også avlastning kan være en ting å tenke på, i alle fall for en periode. Mange har veldig lite ønske om å involvere barnevernet, pga negativ media-omtale. Men barnevernet er så utrolig mye mer, ting de ikke kan si så mye om utad, nettopp fordi det handler om enkeltpersoner og -familier som har det vanskelig. Men som får hjelp! Jeg kjenner en som jobber i barnevernet, som har fortalt (uten å på noen måte gå på akkord med taushetsplikt) om hvordan de jobber. Forebyggende barnevern, nettopp for at familiene skal klare seg. Kanskje du vil finne det verdt å kontakte de?

[maire]

Her ser jeg fordelen ved å ha gått til en psykolog som har parterapi og kometanse fra familiebehandling.

Det går ikke ann å se deg isolert. Du er en del av et familiesystem som hele tiden står i forhold til hverandre.

Kan du ta din mann med i terapien ?

Da jeg hadde barna små fant jeg fort ut at det å ha flere barn sammen avlastet meg og barna ble mindre klengete.

Det gjelder å finne måter å avlaste seg selv på. Knep i hverdagen....

Hei Magna, jeg har skrevet en mail til psykologen min der jeg ber om råd. Jeg må fortsatt ha egen behandling, men vi kan kanskje trenge noe som familie også. Det tror jeg at jeg skal få samboeren min med på, for han var inne på den tanken selv tidligere. Fikk din familie et helhetlig tilbud gjennom fastlegen din, eller hvordan gikk dere frem?

Fikk ellers et godt råd fra søsteren min om å søke om helgeavlastning i forhold til barna. . Småjentene mine er voldsomt energiske jenter. Høyt og lavt hele tiden, så klenging er ikke noe problem. Det er grensesetting og positiv tilstedeværelse fra oss foreldre det skorter på. Avlastning tror jeg vil hjelpe i denne perioden som vi heller ikke har familie eller venner i nærheten til å hjelpe oss.

[maire]

Kjempeflott at du får - og tar imot - hjelp!

Men som Magna var inne på, familieterapi, kan kanskje ha noe for seg. Det er mange muligheter innen familieterapi. Kanskje også avlastning kan være en ting å tenke på, i alle fall for en periode. Mange har veldig lite ønske om å involvere barnevernet, pga negativ media-omtale. Men barnevernet er så utrolig mye mer, ting de ikke kan si så mye om utad, nettopp fordi det handler om enkeltpersoner og -familier som har det vanskelig. Men som får hjelp! Jeg kjenner en som jobber i barnevernet, som har fortalt (uten å på noen måte gå på akkord med taushetsplikt) om hvordan de jobber. Forebyggende barnevern, nettopp for at familiene skal klare seg. Kanskje du vil finne det verdt å kontakte de?

Hei igjen Gemini, som du kanskje har sett av svaret mitt til Magna, så skal jeg ta kontakt med sosialkontoret her jeg bor og høre om avlastning. Familieterapi skal også opp til diskusjon med samboeren. Kanskje det ordner seg. Er litt roligere nå enn jeg var tidligere i dag da jeg skrev den lange meldingen. Da var jeg så stresset at jeg glemte det egentlige spørsmålet også: "hva bør jeg gjøre?" hehe :-) Sånn kan det gå.