Voksne hjemmeboende barn

[Gjest uten signatur]

Jeg har en sønn som har fylt 19. Han har hatt en dle sosiale problemer oppimellom åra, noe vi ikke har klart å hjelpe han noe særlig med, tror jeg. Skolen spilte ikke på lag, og å prate med andre foreldre nådde ikke fram. Etterhvert som de blir større må de gjøre jobben selv. Han er ikke interessert i

'hjelp' av noe slag. Det måtte jo vært psykolog eller piller som hjelp for sosial fobi. Jeg kan ikke gjøre eller si noe som ikke blir oppfattet av mas.

Så til saken. Har faktisk oppdaget at jeg gleder meg til han flytter ut. Vet ikke helt om jeg har dårlig samvittighet for å føle slik engang! Nevnte det for legen min, og han gav meg nesten inntrykk av at han mente jeg var en 'dårlig' mor som kunne si slik. For ungene skal en jo stille opp for.

Saken er at jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg har lite energi. Og å gå å se på min sønns problemer suger energi av meg. Faktisk så tror jeg min sønn vil ha veldig godt av å komme vekk hjemmefra og til et miljø hvor han MÅ ta tak skal hverdagen gå rundt. Mye mulig at han blir sittende mye alene på en hybel. Han blir vel ikke supersosial ved et knips heller. Men tror ikke han blir det ved å sitte her hjemme hos oss heller, for å si det slik. Så jeg tror at det beste for både han og meg er at han flytter snart.

Og jeg ser fram til å slippe de daglige bekymringene for hans manglende sosiale liv. Jeg kommer ikke til å se ting i det daglige som gir liv til bekymringene, og da vil jeg ha mer å stille opp med når han kommer hjem.

Er jeg en 'dårlig' mor når jeg tenker slik? Egoistisk som vil ha ungen vekk for egen del? Eller må det være lov noen ganger å mene at nå er det på tide å komme ut av redet jo fortere jo bedre. Vi kan ikke gi deg noe mer som vi ikke allered har gitt, og at andre kan gi deg et bedre innhold i livet enn oss foreldre. Selv om han bare er 19.

For ordens skyld, jeg kommer ikke til å forlange at han skal flytte. hvis det passer med videre studier at han bor her, men jeg HÅPER at han flytter.

Takknemlig for innspill.

[skorpionfisken]

Jeg skjønner deg godt.

Han og du kunne ha godt av at han kom seg ut, kanskje ett skoleår som en start? Hva med en folkehøyskole som har en linje med noe han synes er gøy? De krever ikke høy faglig kunnskap, og de har ingen eksamener. Det koster litt, men han får støtte fra lånekassen for å gå der?

Hva med militæret, er det ikke tid for det snart?

Bare han kommer seg bort en periode, vil det bli værre for ham å flytte hjem til mamma igjen. Da vil han kanskje heller prøve å få seg en hybel eller liten leilighet når han kommer hjem igjen?

[Gjest kos deg alene du!]

Du er helt normal! Og du har rett! Når han bare kommer seg avgårde så kan mange ting endre seg. Plutselig får han det mye bedre, finner venner og blir mer selvstendig. Og du får fred. ;0)

[mil1365380270]

Tror det er ganske vanlig å tenke sånn, selv om det ikke er så mange som sier det rett ut :-)

Når man er 19, er det fint å prøve vingene litt, hvis det ikke er gode grunner til å bo hjemme. Nå er det på tide å vise omsorg på en ny måte; hjelpe litt økonomisk, invitere på søndagsmiddag o.s.v. :-)

[Gjest sønnerogsånn]

Jeg er i nøyaktig samme situasjon - og gleder meg også til han flytter! Tror vi er helt normale, faktisk;)

[msna]

Det er helt normalt. Jeg mener det er naturstridig at voksne barn bor hos sine foreldre.

[Gjest sosfob]

Har du tenkt på muligheten for at han velger å ikke flytte?

[fnutt]

Det som ramler ned i hue på meg er ordet "Støttekontakt". Finnes det ikke slikt lenger? - Kanskje han bare trenger litt hjelp til "å komme igang"?

[Gjest mamma til utflyttet ungdom]

"..må være lov.. å mene at nå er det på tide å komme ut av redet..."

JA, det kan være det sunneste både for de voksne, oG de på 18/19.

Jeg hev ut sønnen i huset (!), og har ikke angret en dag. Alle fikk det mye bedre! Og han trengte den utviklingen, det har 'reddet' ham.

Lykke til!

[Gjest uten signatur]

"..må være lov.. å mene at nå er det på tide å komme ut av redet..."

JA, det kan være det sunneste både for de voksne, oG de på 18/19.

Jeg hev ut sønnen i huset (!), og har ikke angret en dag. Alle fikk det mye bedre! Og han trengte den utviklingen, det har 'reddet' ham.

Lykke til!

Takk for det! Håper at det på en måte vil redde han min også.

[Gjest tjohooo]

Nei, fra naturens side er det jo naturlig at barn skal adskilles fra mor en gang.

Hvis han flytter, og dermed blir nødt til å ta mer ansvar for sitt eget liv, kan det jo være at han finner ut at det kanskje er best å oppsøke psykolog også.

[Gjest uten signatur]

Det som ramler ned i hue på meg er ordet "Støttekontakt". Finnes det ikke slikt lenger? - Kanskje han bare trenger litt hjelp til "å komme igang"?

Joda, jeg har tenkt på det også, men han VIL ikke ha noenform for hjelp. Siden han er myndig kan jeg jo ikke gjøre noe. Annet enn å 'kaste han ut' ut da, og håpe på at han da skjønner at han må endre litt på det ene og det andre.

[Gjest uten signatur]

Har du tenkt på muligheten for at han velger å ikke flytte?

Ja, men det er jo militæret. Det kan han jo vokse på. Og så søke rhan videre studier på en annen kant av landet. Så sannsynligvis forsvinner han til høsten. Håper jeg, for vår begges del.

[Gjest uten signatur]

Jeg skjønner deg godt.

Han og du kunne ha godt av at han kom seg ut, kanskje ett skoleår som en start? Hva med en folkehøyskole som har en linje med noe han synes er gøy? De krever ikke høy faglig kunnskap, og de har ingen eksamener. Det koster litt, men han får støtte fra lånekassen for å gå der?

Hva med militæret, er det ikke tid for det snart?

Bare han kommer seg bort en periode, vil det bli værre for ham å flytte hjem til mamma igjen. Da vil han kanskje heller prøve å få seg en hybel eller liten leilighet når han kommer hjem igjen?

Han søker et universitet, så håper han kommer inn. Da må han jo flytte, for det er så langt unna at det blir ikke mange turene hjem heller. Han er en gluping skoleintelligensmessig, men ikke vedr den sosiale intelligensen dessverre.

Og han får vel en lapp fra militæret om ikke lenge også, så voksenlivet er nok rett rundt hjørnet. Får bare håpe han ikke blir altfor ensom.

Merker på han at han irriterer seg på mitt 'mas' også. Det ser jeg igrunnen som et sunnhetstegn. Vil vel gjøre at han synes det er deilig å 'slippe' meg også. hehe... Kanskje jeg får mase enda litt mer, så ha får en rakett i baken ;-)

[Gjest Tlise]

Det er helt normalt. Jeg mener det er naturstridig at voksne barn bor hos sine foreldre.

Naturstridig er det nok ikke, det er tvert imot veldig vanlig i resten av verden.

[Ade|ina]

Han søker et universitet, så håper han kommer inn. Da må han jo flytte, for det er så langt unna at det blir ikke mange turene hjem heller. Han er en gluping skoleintelligensmessig, men ikke vedr den sosiale intelligensen dessverre.

Og han får vel en lapp fra militæret om ikke lenge også, så voksenlivet er nok rett rundt hjørnet. Får bare håpe han ikke blir altfor ensom.

Merker på han at han irriterer seg på mitt 'mas' også. Det ser jeg igrunnen som et sunnhetstegn. Vil vel gjøre at han synes det er deilig å 'slippe' meg også. hehe... Kanskje jeg får mase enda litt mer, så ha får en rakett i baken ;-)

Hvis han er av typen du beskriver, vil han mest sannsynlig få beskjed i militæret at "sånne typer som deg har vi ikke bruk for"

Hva vil han selv egentlig i forhold til militæret? Sitter han å depper og fremstår som et nervevrak med hensikt (for å slippe) så slipper han også.

Nei, jeg snakker ikke om min sønn, men kjenner andre som har tatt den varianten der.

[Gjest Tomme Tore]

Hvis han er av typen du beskriver, vil han mest sannsynlig få beskjed i militæret at "sånne typer som deg har vi ikke bruk for"

Hva vil han selv egentlig i forhold til militæret? Sitter han å depper og fremstår som et nervevrak med hensikt (for å slippe) så slipper han også.

Nei, jeg snakker ikke om min sønn, men kjenner andre som har tatt den varianten der.

Nåja, militæret er jo ikke akkurat stedet hvor man lærer å bli voksen lenger. Førstegangstjenesten fungerer mer som en avansert barnehage.

[Ade|ina]

"Og jeg ser fram til å slippe de daglige bekymringene for hans manglende sosiale liv. Jeg kommer ikke til å se ting i det daglige som gir liv til bekymringene, og da vil jeg ha mer å stille opp med når han kommer hjem."

Du ba om en mening, og her er min. Jeg syntes nok du er en smule egoistisk ja, kan ikke si annet. Jeg har lest nedover her, og da sier du "dere" - det vil jo si at du ikke er alenemor i det minste.

Hvor skal han egentlig gjøre av seg, hvis han ikke kommer inn på skole så langt unna at han MÅ flytte. Har du/dere tenkt å sette han på gata, og håpe at alt løser seg selv for hans del - som ved et trylleslag, bare DU slipper å se det.

Jeg syntes at 19 år er i yngste laget for å gå så drastisk til verk, og jeg håper virkelig dere hjelper han.

Det er tross alt ikke snakk om en lat 25-åring, som er oppegående og frisk, og som bor hjemme fordi det er behagelig og komme til dekket bord, og som ikke gidder å flytte av den grunn, men en 19-åring som har sosialfobi(?)

Jeg hadde aldri klart å vært så hjerterå, ja for det mener jeg du er, selv om du ikke er frisk. Tør du virkelig å sende din 19 år gamle sønn ut i verden på egenhånd, når du vet han har problemer - bare for at DU skal slippe å se dem. Du burde heller skaffe han hjelp, selv om han aldri så mye sier han ikke vil ha det.

Har du stilt noen krav til han, betaler han for seg hjemme, gjør han andre ting for deg/dere?

Du burde i det minste la han bli ferdig med utdannelsen, og se at han får seg en jobb så han har mulighet til å klare seg selv. Ikke rart han oppfatter deg som ei masebøtte, når han konstant føler seg uvelkommen av deg.

Ja, jeg ser du skriver han kan få bo hos dere - nærmest på nåde, hvis DU ikke er så heldig at han får skoleplass så langt vekk at han MÅ flytte, og du slipper å se han.

Ingen har vondt av å klare seg selv, men det må ligge et visst grunnlag bak for at det skal bli vellykket. Ikke bare BANG, nå er DU lei, så nå får han klare seg selv.

Forstår du meg rett her, eller velger du å bli fornærmet, eller kanskje lar være å svare.

Gjør som du vil, men jeg syntes dette er for egoistisk av deg.

[Gjest uten signatur]

Hvis han er av typen du beskriver, vil han mest sannsynlig få beskjed i militæret at "sånne typer som deg har vi ikke bruk for"

Hva vil han selv egentlig i forhold til militæret? Sitter han å depper og fremstår som et nervevrak med hensikt (for å slippe) så slipper han også.

Nei, jeg snakker ikke om min sønn, men kjenner andre som har tatt den varianten der.

Han vil helst slippe militæret, men han er ikke lure-seg-unna-typen, bare litt tafatt og upraktisk.

Han har vært på sesjon og ble ikke stridsudyktig, han faket ikke nervevrak for å si det med dine ord. ;-) Men nå er det jo ikke alle stridsdyktige som blir kalt inn, så en må jo bare vente og se, må en ikke det da?

Mener han på direkte spørsmål fra 'militærmannen' på om han trodde han ville klare militærtjenesten, sa han hadde svart nei. Men han utdypet ikke noe om sine 'problemer'. Han synes ikke han har problemer selv, skjønner du. Eller, kanskje riktigere formulert, han vil ikke innrømme det.

[Gjest uten signatur]

"Og jeg ser fram til å slippe de daglige bekymringene for hans manglende sosiale liv. Jeg kommer ikke til å se ting i det daglige som gir liv til bekymringene, og da vil jeg ha mer å stille opp med når han kommer hjem."

Du ba om en mening, og her er min. Jeg syntes nok du er en smule egoistisk ja, kan ikke si annet. Jeg har lest nedover her, og da sier du "dere" - det vil jo si at du ikke er alenemor i det minste.

Hvor skal han egentlig gjøre av seg, hvis han ikke kommer inn på skole så langt unna at han MÅ flytte. Har du/dere tenkt å sette han på gata, og håpe at alt løser seg selv for hans del - som ved et trylleslag, bare DU slipper å se det.

Jeg syntes at 19 år er i yngste laget for å gå så drastisk til verk, og jeg håper virkelig dere hjelper han.

Det er tross alt ikke snakk om en lat 25-åring, som er oppegående og frisk, og som bor hjemme fordi det er behagelig og komme til dekket bord, og som ikke gidder å flytte av den grunn, men en 19-åring som har sosialfobi(?)

Jeg hadde aldri klart å vært så hjerterå, ja for det mener jeg du er, selv om du ikke er frisk. Tør du virkelig å sende din 19 år gamle sønn ut i verden på egenhånd, når du vet han har problemer - bare for at DU skal slippe å se dem. Du burde heller skaffe han hjelp, selv om han aldri så mye sier han ikke vil ha det.

Har du stilt noen krav til han, betaler han for seg hjemme, gjør han andre ting for deg/dere?

Du burde i det minste la han bli ferdig med utdannelsen, og se at han får seg en jobb så han har mulighet til å klare seg selv. Ikke rart han oppfatter deg som ei masebøtte, når han konstant føler seg uvelkommen av deg.

Ja, jeg ser du skriver han kan få bo hos dere - nærmest på nåde, hvis DU ikke er så heldig at han får skoleplass så langt vekk at han MÅ flytte, og du slipper å se han.

Ingen har vondt av å klare seg selv, men det må ligge et visst grunnlag bak for at det skal bli vellykket. Ikke bare BANG, nå er DU lei, så nå får han klare seg selv.

Forstår du meg rett her, eller velger du å bli fornærmet, eller kanskje lar være å svare.

Gjør som du vil, men jeg syntes dette er for egoistisk av deg.

Du har nok misforstått litt, og lest ganske mye mellom linjene som ikke jeg mener!

Det er ikke snakk om å kaste ut noen. Det var snakk om at jeg gledet meg til det hvis han flyttet pga militæret eller utdannelse. Gledet meg for egen del pga min kroniske sykdom som gjør at jeg orker lite. Og nettopp pga at jeg gledet meg kom den der dårlig-mor-samvittigheten.

Jeg har ikke nevnt for han at han må flytte eller at jeg ser fram til å få færre folk i huset å stelle for.

Jeg tror også at han selv har godt av å flytte. Han er en type som ikke gjør noe før han må. Og det er veldig slitsomt å motivere folk som ikke vil, når en selv er sliten i utgangspunktet.

Min sønn har helt sikkert aldri følt seg uvelkommen her hjemme, det er nå iallefall helt sikkert! Men noen ganger er faktisk den beste måten å hjelpe folk på å ikke hjelpe dem! Hvis du skjønner?

Som noen andre sa, så må han kanskje bort for å skjønne at han burde søke hjelp for det her med det usosiale. Om det er sosialfobi eller bare et utslag av en veldig makelig og rolig personlighet er jeg ikke helt sikker på.