Voksne hjemmeboende barn

[Ade|ina]

Du har nok misforstått litt, og lest ganske mye mellom linjene som ikke jeg mener!

Det er ikke snakk om å kaste ut noen. Det var snakk om at jeg gledet meg til det hvis han flyttet pga militæret eller utdannelse. Gledet meg for egen del pga min kroniske sykdom som gjør at jeg orker lite. Og nettopp pga at jeg gledet meg kom den der dårlig-mor-samvittigheten.

Jeg har ikke nevnt for han at han må flytte eller at jeg ser fram til å få færre folk i huset å stelle for.

Jeg tror også at han selv har godt av å flytte. Han er en type som ikke gjør noe før han må. Og det er veldig slitsomt å motivere folk som ikke vil, når en selv er sliten i utgangspunktet.

Min sønn har helt sikkert aldri følt seg uvelkommen her hjemme, det er nå iallefall helt sikkert! Men noen ganger er faktisk den beste måten å hjelpe folk på å ikke hjelpe dem! Hvis du skjønner?

Som noen andre sa, så må han kanskje bort for å skjønne at han burde søke hjelp for det her med det usosiale. Om det er sosialfobi eller bare et utslag av en veldig makelig og rolig personlighet er jeg ikke helt sikker på.

"Du har nok misforstått litt, og lest ganske mye mellom linjene som ikke jeg mener!"

Nei, jeg har ikke lest noe mellom linjene, men har gått ut ifra det du skriver.

Nedenfor har jeg sakset fra noen av svarene dine, og det virker for meg, som om du er mest opptatt av å få fred selv.

"Min sønn har helt sikkert aldri følt seg uvelkommen her hjemme, det er nå iallefall helt sikkert! Men noen ganger er faktisk den beste måten å hjelpe folk på å ikke hjelpe dem! Hvis du skjønner?

Merker på han at han irriterer seg på mitt 'mas' også. Det ser jeg igrunnen som et sunnhetstegn. Vil vel gjøre at han synes det er deilig å 'slippe' meg også. hehe... Kanskje jeg får mase enda litt mer, så ha får en rakett i baken ;-)

Siden han er myndig kan jeg jo ikke gjøre noe. Annet enn å 'kaste han ut'"

Dette er dine skrevne ord, og det var det jeg tok et sammendrag fra og svarte på.

Nå er det jo du som kjenner sønnen din best, men på meg så virker det ikke som om du egentlig vil det som er best for han, men for DEG.

Mulig han har godt av å komme bort fra deg, om ikke annet for et år - for så å ta det derifra, men da må det jo ordnes et sted hvor han kan få hjelp og at de som er rundt han vet om hans sosiale problemer. Lærere osv.

Du sier jo selv at han har hatt problemer hele livet, så jeg har liten tro på at han skal klare dette uten et støtteapparat rundt seg.

Når du ikke vet om han bare er av den stille trauste typen, eller sliter med sitt inne i seg, ville jeg vært veldig skeptisk var jeg deg.

Det er vel en grunn for at legen deres reagerte på DEG, for han kjenner vel til både deg og sønnen din eller?

Selvfølgelig kan det gå bra, men det kan gå riktig så ille også.

Jeg syntes du og mannen din skal ta en skikkelig prat med han, og høre hvordan HAN har det og hva han aller helst ønsker, også tar dere det derfra.

F.eks så er det en ok ting å stille krav til han, OG virkelig stå på dem, hvis han vil bo hjemme et par tre år til. Det er mulig du har latt ting skure å gå fordi du ikke har orket og ta opp ting (pga. din helse), og så har det toppet seg for din del. Men personlig syntes jeg det blir feil å gjøre det på din måte. SÆRLIG når han har problemer. Er du glad i gutten din, så kan du ikke bare hive han ut, eller ønske han vekk.

Siden dette er noe han har slitt med i alle år, har han det sikkert ikke så godt inne i seg.

Ville du hivd ut ei datter f.eks, hvis hun kom hjem å sa at hun var gravid?

[Gjest uten signatur]

"Du har nok misforstått litt, og lest ganske mye mellom linjene som ikke jeg mener!"

Nei, jeg har ikke lest noe mellom linjene, men har gått ut ifra det du skriver.

Nedenfor har jeg sakset fra noen av svarene dine, og det virker for meg, som om du er mest opptatt av å få fred selv.

"Min sønn har helt sikkert aldri følt seg uvelkommen her hjemme, det er nå iallefall helt sikkert! Men noen ganger er faktisk den beste måten å hjelpe folk på å ikke hjelpe dem! Hvis du skjønner?

Merker på han at han irriterer seg på mitt 'mas' også. Det ser jeg igrunnen som et sunnhetstegn. Vil vel gjøre at han synes det er deilig å 'slippe' meg også. hehe... Kanskje jeg får mase enda litt mer, så ha får en rakett i baken ;-)

Siden han er myndig kan jeg jo ikke gjøre noe. Annet enn å 'kaste han ut'"

Dette er dine skrevne ord, og det var det jeg tok et sammendrag fra og svarte på.

Nå er det jo du som kjenner sønnen din best, men på meg så virker det ikke som om du egentlig vil det som er best for han, men for DEG.

Mulig han har godt av å komme bort fra deg, om ikke annet for et år - for så å ta det derifra, men da må det jo ordnes et sted hvor han kan få hjelp og at de som er rundt han vet om hans sosiale problemer. Lærere osv.

Du sier jo selv at han har hatt problemer hele livet, så jeg har liten tro på at han skal klare dette uten et støtteapparat rundt seg.

Når du ikke vet om han bare er av den stille trauste typen, eller sliter med sitt inne i seg, ville jeg vært veldig skeptisk var jeg deg.

Det er vel en grunn for at legen deres reagerte på DEG, for han kjenner vel til både deg og sønnen din eller?

Selvfølgelig kan det gå bra, men det kan gå riktig så ille også.

Jeg syntes du og mannen din skal ta en skikkelig prat med han, og høre hvordan HAN har det og hva han aller helst ønsker, også tar dere det derfra.

F.eks så er det en ok ting å stille krav til han, OG virkelig stå på dem, hvis han vil bo hjemme et par tre år til. Det er mulig du har latt ting skure å gå fordi du ikke har orket og ta opp ting (pga. din helse), og så har det toppet seg for din del. Men personlig syntes jeg det blir feil å gjøre det på din måte. SÆRLIG når han har problemer. Er du glad i gutten din, så kan du ikke bare hive han ut, eller ønske han vekk.

Siden dette er noe han har slitt med i alle år, har han det sikkert ikke så godt inne i seg.

Ville du hivd ut ei datter f.eks, hvis hun kom hjem å sa at hun var gravid?

Du så kanskje ikke at jeg skrev 'kaste ut' med hermetegn?

Mitt spørsmål her i tråden gikk bare på om det var vanlig å glede seg til at voksne barn skulle flytte! Og følelser rundt dette hos den voksne. Jeg hadde ingen intensjoner om å gå dypt i min sønns eventuelle problemer. Forøvrig, for å berolig deg, så har det vært fagpersoner inne i bildet, indirekte, og de rådene de har gitt meg er at jeg skal la han være i fred og leve sitt liv som han vil. De mener alt kommer til å ordne seg bare han blir litt eldre og. De har altså anbefalt meg ikke å gjøre noe mer med saken. Det er også de som har sagt at en ikke kan hjelpe noen som ikke vil hjelpes selv. De må først finne ut at de trenger hjelp. Kanskje vil min sønn aldri ha behov for det. Det er det som er håpet. Og disse fagpersonene tror alt ordner seg når han må klare seg selv. Alt dette sier jeg for å imøtegå dine 'angrep'.

Men altså, opprinnelig gjaldt dette bare generelle følelser rundt det at voksne barn skal flytte hjemmefra, om en er lettet for det, gruer seg, har dårlig samvittighet eller hva det nå er.

Hvis en aldri skal håpe at voksne barn med problemer flytter hjemmefra (problemer kanj o også være narkotika, vill festing, latskap mm) så var det mange foreldre som aldri ville bli uten barn! Forøvrig hvordan skal noen lære å klare seg selv hvis de aldri får prøve?

[Gjest mor til en]

Hei,jeg synes ikke du er egoistisk som tenker sånn. Når barna blir såppas store er det naturlig med en løsrivelse fra foreldrene. Ungene skal bli selvstendige og stå på egne ben. Noen tar initiativet selv til å flytte hjemmefra. Andre trenger en puff i rompa.

Det er godt for foreldrene å se at barna kan klare seg på egne ben og de vokser som regel mye på komme seg vekk en stund. Men det kan jo gjøres gradvis. Ett år på folkehøyskole kan gjøre underverker eller militæret for den saks skyld. Og etter et slikt år har de kanskje fått smaken på hybellivet og kan ikke tenke seg å flytte hjem igjen.

[flisa]

Du så kanskje ikke at jeg skrev 'kaste ut' med hermetegn?

Mitt spørsmål her i tråden gikk bare på om det var vanlig å glede seg til at voksne barn skulle flytte! Og følelser rundt dette hos den voksne. Jeg hadde ingen intensjoner om å gå dypt i min sønns eventuelle problemer. Forøvrig, for å berolig deg, så har det vært fagpersoner inne i bildet, indirekte, og de rådene de har gitt meg er at jeg skal la han være i fred og leve sitt liv som han vil. De mener alt kommer til å ordne seg bare han blir litt eldre og. De har altså anbefalt meg ikke å gjøre noe mer med saken. Det er også de som har sagt at en ikke kan hjelpe noen som ikke vil hjelpes selv. De må først finne ut at de trenger hjelp. Kanskje vil min sønn aldri ha behov for det. Det er det som er håpet. Og disse fagpersonene tror alt ordner seg når han må klare seg selv. Alt dette sier jeg for å imøtegå dine 'angrep'.

Men altså, opprinnelig gjaldt dette bare generelle følelser rundt det at voksne barn skal flytte hjemmefra, om en er lettet for det, gruer seg, har dårlig samvittighet eller hva det nå er.

Hvis en aldri skal håpe at voksne barn med problemer flytter hjemmefra (problemer kanj o også være narkotika, vill festing, latskap mm) så var det mange foreldre som aldri ville bli uten barn! Forøvrig hvordan skal noen lære å klare seg selv hvis de aldri får prøve?

Det er faktisk å gjøre dem en bjørnetjeneste å sy puter under armene på dem, på et tidspunkt må man la de fly, kappe navlestrengen. Jeg var både livredd og glad den gang min 19-åring flyttet. Jeg fløy nede i leiligheten og ryddet av bordet, redde sengen og vasket opp -i tilfelle hun skulle få besøk...til slutt ble jeg bare en tjener som holdt på å slite meg ut - nå gir jeg blaffen, og hun må ta det sjøl - når og om hun gidder -men det er hennes sak om det er rent og ryddig hos henne -eller ikke.

Lykke til!

Livet består av så mange perioder. Det er lov også å nyte stillheten og roen!

[Dorthe]

Jeg tror du er helt normal jeg. Begge de store ungene mine har flyttet ut og jeg synes det er deilig.

Alle jeg kjenner som har store unger synes det er deilig at de flytter ut. De er jo voksne og vil gjerne bestemme over seg selv og så vil jo vi foreldre også bestemme hjemme hos oss selv og dermed blir det konflikter. Det er godt å slippe dem.

[pasa22]

"Og jeg ser fram til å slippe de daglige bekymringene for hans manglende sosiale liv. Jeg kommer ikke til å se ting i det daglige som gir liv til bekymringene, og da vil jeg ha mer å stille opp med når han kommer hjem."

Du ba om en mening, og her er min. Jeg syntes nok du er en smule egoistisk ja, kan ikke si annet. Jeg har lest nedover her, og da sier du "dere" - det vil jo si at du ikke er alenemor i det minste.

Hvor skal han egentlig gjøre av seg, hvis han ikke kommer inn på skole så langt unna at han MÅ flytte. Har du/dere tenkt å sette han på gata, og håpe at alt løser seg selv for hans del - som ved et trylleslag, bare DU slipper å se det.

Jeg syntes at 19 år er i yngste laget for å gå så drastisk til verk, og jeg håper virkelig dere hjelper han.

Det er tross alt ikke snakk om en lat 25-åring, som er oppegående og frisk, og som bor hjemme fordi det er behagelig og komme til dekket bord, og som ikke gidder å flytte av den grunn, men en 19-åring som har sosialfobi(?)

Jeg hadde aldri klart å vært så hjerterå, ja for det mener jeg du er, selv om du ikke er frisk. Tør du virkelig å sende din 19 år gamle sønn ut i verden på egenhånd, når du vet han har problemer - bare for at DU skal slippe å se dem. Du burde heller skaffe han hjelp, selv om han aldri så mye sier han ikke vil ha det.

Har du stilt noen krav til han, betaler han for seg hjemme, gjør han andre ting for deg/dere?

Du burde i det minste la han bli ferdig med utdannelsen, og se at han får seg en jobb så han har mulighet til å klare seg selv. Ikke rart han oppfatter deg som ei masebøtte, når han konstant føler seg uvelkommen av deg.

Ja, jeg ser du skriver han kan få bo hos dere - nærmest på nåde, hvis DU ikke er så heldig at han får skoleplass så langt vekk at han MÅ flytte, og du slipper å se han.

Ingen har vondt av å klare seg selv, men det må ligge et visst grunnlag bak for at det skal bli vellykket. Ikke bare BANG, nå er DU lei, så nå får han klare seg selv.

Forstår du meg rett her, eller velger du å bli fornærmet, eller kanskje lar være å svare.

Gjør som du vil, men jeg syntes dette er for egoistisk av deg.

Må nok si meg enig med deg

[Ade|ina]

Må nok si meg enig med deg

"Må nok si meg enig med deg ;)"

Og du er hjemmeboende student kanskje?:-)

Såklart det er foreldrenes ansvar å sørge for ungenes ve og vel - til en viss grense vel og merke.

Og en 19-åring med problemer siden han var liten, ville jeg aldri behandlet sånn.

Ikke min egen 19-åring heller, men han er ikke sammenlignbar med innskrivers. Jeg er ikke ei mor som gir etter og lar det skure og gå, samme søren og vanskelig og vondt jeg selv har hatt det til tider.

Premien min er at jeg har en knakende kjekk gutt, som jeg kan be om det meste og vi prater om det meste (får nesten sjokk noen ganger, men nok om det :-)

Det hender det er ok å ha ei ung mor, som forstår hvordan ungdommen tenker. Ikke for det - min mor er gammel og jeg levde opp under samme åpenhet, og mine unger igjen, kan prate med dem om alt - da særlig min mor :-)

Han må betale for seg hjemme - noe annet skulle da bare mangle, og han har plikter. Vi har hatt våre feider, så det er ikke bare perfekt - hvis det er det inntrykket jeg gir. Men nå, er det stort sett slutt på denslags, han vet at han må innrette seg etter meg/oss.

OG jeg er kjempestolt av han, for han har mål i livet og gjør det bra.

[Gjest Ugga Bugga]

"Og jeg ser fram til å slippe de daglige bekymringene for hans manglende sosiale liv. Jeg kommer ikke til å se ting i det daglige som gir liv til bekymringene, og da vil jeg ha mer å stille opp med når han kommer hjem."

Du ba om en mening, og her er min. Jeg syntes nok du er en smule egoistisk ja, kan ikke si annet. Jeg har lest nedover her, og da sier du "dere" - det vil jo si at du ikke er alenemor i det minste.

Hvor skal han egentlig gjøre av seg, hvis han ikke kommer inn på skole så langt unna at han MÅ flytte. Har du/dere tenkt å sette han på gata, og håpe at alt løser seg selv for hans del - som ved et trylleslag, bare DU slipper å se det.

Jeg syntes at 19 år er i yngste laget for å gå så drastisk til verk, og jeg håper virkelig dere hjelper han.

Det er tross alt ikke snakk om en lat 25-åring, som er oppegående og frisk, og som bor hjemme fordi det er behagelig og komme til dekket bord, og som ikke gidder å flytte av den grunn, men en 19-åring som har sosialfobi(?)

Jeg hadde aldri klart å vært så hjerterå, ja for det mener jeg du er, selv om du ikke er frisk. Tør du virkelig å sende din 19 år gamle sønn ut i verden på egenhånd, når du vet han har problemer - bare for at DU skal slippe å se dem. Du burde heller skaffe han hjelp, selv om han aldri så mye sier han ikke vil ha det.

Har du stilt noen krav til han, betaler han for seg hjemme, gjør han andre ting for deg/dere?

Du burde i det minste la han bli ferdig med utdannelsen, og se at han får seg en jobb så han har mulighet til å klare seg selv. Ikke rart han oppfatter deg som ei masebøtte, når han konstant føler seg uvelkommen av deg.

Ja, jeg ser du skriver han kan få bo hos dere - nærmest på nåde, hvis DU ikke er så heldig at han får skoleplass så langt vekk at han MÅ flytte, og du slipper å se han.

Ingen har vondt av å klare seg selv, men det må ligge et visst grunnlag bak for at det skal bli vellykket. Ikke bare BANG, nå er DU lei, så nå får han klare seg selv.

Forstår du meg rett her, eller velger du å bli fornærmet, eller kanskje lar være å svare.

Gjør som du vil, men jeg syntes dette er for egoistisk av deg.

Tror du han får bukt med sine sosiale problemer ved å bli boende hjemme hos mamma til han er godt voksen?