Hvordan klare å fortelle en ny kjæreste at man har herpes genitalis?

[madshus1365380812]

- Jeg vet at denne sykdommen er vanlig, og at man kan være "heldig" å treffe en annen som også har den, Så slipper man fordommene... Men jeg har opplevd endel sårende oppførsel når jeg har fortalt om sykdommen min, så jeg er blitt helt "nonne". Hva gjør dere andre som er i samme situasjon? Får man i det hele tatt en kjæreste man liker, som samtidig godtar dette? Det beste er jo om man treffer et menneske som også har herpes, og vi kan være åpne overfor hverandre, slippe å gå i uvisshet en stund før man "slipper bomben"... Og hvordan fortelle dette? Når? Hvis jeg liker en mann veldig godt, hvor vondt er det ikke å oppleve avvisning når jeg sier det....

Ja, jeg har veldig lyst på et kjæresteforhold, og det må være basert på ærlighet rundt dette. Det føles ikke naturlig å være alene, uten kjærlighet. Kan noen hjelpe meg på vei i dette jeg strir med?

Vennlig hilsen Madshus

[Gjest Sinai]

Det er ikke nødvendig å være alene, selv om man har herpes. Siden det smitter før det bryter ut må dere enten alltid bruke kondom (blir vel litt kjipt i lengden..) eller la det stå til. Det er ikke alle som er smittet som oppdager det engang!

[Gjest Yngali]

Hei Madshus.

Du berører et svært vanskelig tema. Og ingen har fasiten..

som bærer av viruset har du allerede opplevd dårlig behandling og kanskje tap av potensiell partner. Alternativet er å ikke informere, noe som utsetter en partner for mulig smitte. Nå er det slik at det er ikke alle som KAN bli smittet, ut av de som kan er det kun noen som blir det. De fleste som får h.g. "brenner" det av seg etter noen år, slik at viruset ikke lenger gir utbrudd med væskende blemmer, hovne lymfekjertler etc. Noen par lever med det uten merkbare problemer, mens andre sliter enormt og forhold går i vasken pga hvordan det virker inn på et naturlig sexliv.

Jeg ville ønsket å behandle andre, slik jeg gjerne vil bli behandlet selv. Spesielt ved smitterisiko. Alle bør få et valg.

På min vei i livet har jeg allikevel møtt og hatt partnere som ikke har sagt noe før etter lang tids bekjentskap. Og det forstår jeg godt. For jeg hadde nok ikke turt å innlede et seksuelt forhold til en person jeg IKKE kjente, men bare hadde lest om i sykdomsbøker.. dessverre. Fordommer, men stygge bilder.

Var jeg deg ville jeg vært nøye med å undersøke meg selv, og beskyttet min partner ved å bruke kondom eller vært avholden ved mistanke om utbrudd. Husk at h.g.ikke smitter uten utbrudd.

Bare noen tanker..vet ikke om det var noen gode råd akkurat.

[madshus1365380812]

Hei Madshus.

Du berører et svært vanskelig tema. Og ingen har fasiten..

som bærer av viruset har du allerede opplevd dårlig behandling og kanskje tap av potensiell partner. Alternativet er å ikke informere, noe som utsetter en partner for mulig smitte. Nå er det slik at det er ikke alle som KAN bli smittet, ut av de som kan er det kun noen som blir det. De fleste som får h.g. "brenner" det av seg etter noen år, slik at viruset ikke lenger gir utbrudd med væskende blemmer, hovne lymfekjertler etc. Noen par lever med det uten merkbare problemer, mens andre sliter enormt og forhold går i vasken pga hvordan det virker inn på et naturlig sexliv.

Jeg ville ønsket å behandle andre, slik jeg gjerne vil bli behandlet selv. Spesielt ved smitterisiko. Alle bør få et valg.

På min vei i livet har jeg allikevel møtt og hatt partnere som ikke har sagt noe før etter lang tids bekjentskap. Og det forstår jeg godt. For jeg hadde nok ikke turt å innlede et seksuelt forhold til en person jeg IKKE kjente, men bare hadde lest om i sykdomsbøker.. dessverre. Fordommer, men stygge bilder.

Var jeg deg ville jeg vært nøye med å undersøke meg selv, og beskyttet min partner ved å bruke kondom eller vært avholden ved mistanke om utbrudd. Husk at h.g.ikke smitter uten utbrudd.

Bare noen tanker..vet ikke om det var noen gode råd akkurat.

Ja, nå har jeg fått to svar, og de er høyst forskjellige. Det første er ikke verd noen dialog, men dette er mer seriøst, tar tingene på alvor. Som du sier så er det ingen løsning å tie med tilstanden sin. Den andre parten må ha et valg. Det er jo vondt å gå og tie også. Tenk om man smitter den andre før man har fått sagt fra! For en katastrofe! Men det jeg lurer på er; hvor er alle de folka som selv har herpes? Det ville jo være en "ideell" situasjon å møte en som vet hva dette er. Så slipper man bekymringen og kan konsentrere seg om å bli kjent med hverandre som man er.... Jeg er ikke mye syk, og det er ikke noe problem. Men hvis man møter noen som er sykere, kan man da bli sykere selv, eller bli smittet av den andres utbrudd, selv om man ikke egentlig hadde utbrudd selv? Jeg trodde at man hadde sin egen grad av herpes hele livet uavhengig av partnerens? Må kanskje spørre en spesialist om dette. Jeg synes også at herpes g. snakkes det lite om i det offentlige rom, sånn som på Puls eller lignende. Og da mener jeg ikke bare selve sykdommen, men alt rundt den av bekymringer og følelsen av at man nærmest er "spedalsk". Hva synes du?

[Gjest Sinai]

Ja, nå har jeg fått to svar, og de er høyst forskjellige. Det første er ikke verd noen dialog, men dette er mer seriøst, tar tingene på alvor. Som du sier så er det ingen løsning å tie med tilstanden sin. Den andre parten må ha et valg. Det er jo vondt å gå og tie også. Tenk om man smitter den andre før man har fått sagt fra! For en katastrofe! Men det jeg lurer på er; hvor er alle de folka som selv har herpes? Det ville jo være en "ideell" situasjon å møte en som vet hva dette er. Så slipper man bekymringen og kan konsentrere seg om å bli kjent med hverandre som man er.... Jeg er ikke mye syk, og det er ikke noe problem. Men hvis man møter noen som er sykere, kan man da bli sykere selv, eller bli smittet av den andres utbrudd, selv om man ikke egentlig hadde utbrudd selv? Jeg trodde at man hadde sin egen grad av herpes hele livet uavhengig av partnerens? Må kanskje spørre en spesialist om dette. Jeg synes også at herpes g. snakkes det lite om i det offentlige rom, sånn som på Puls eller lignende. Og da mener jeg ikke bare selve sykdommen, men alt rundt den av bekymringer og følelsen av at man nærmest er "spedalsk". Hva synes du?

Jeg er enig at det burde vært mer opplysning om tema. Da ville man unngå mye bekymring og smitte. Tema har faktisk vært tatt opp i Puls, og det forskes visst på en vaksine.Denne vaksinen må tas før første samleie,men problemet er etikken ved å gi barn vaksine mot seksuelt overførbare sykdommer.

[Gjest Yngali]

Ja, nå har jeg fått to svar, og de er høyst forskjellige. Det første er ikke verd noen dialog, men dette er mer seriøst, tar tingene på alvor. Som du sier så er det ingen løsning å tie med tilstanden sin. Den andre parten må ha et valg. Det er jo vondt å gå og tie også. Tenk om man smitter den andre før man har fått sagt fra! For en katastrofe! Men det jeg lurer på er; hvor er alle de folka som selv har herpes? Det ville jo være en "ideell" situasjon å møte en som vet hva dette er. Så slipper man bekymringen og kan konsentrere seg om å bli kjent med hverandre som man er.... Jeg er ikke mye syk, og det er ikke noe problem. Men hvis man møter noen som er sykere, kan man da bli sykere selv, eller bli smittet av den andres utbrudd, selv om man ikke egentlig hadde utbrudd selv? Jeg trodde at man hadde sin egen grad av herpes hele livet uavhengig av partnerens? Må kanskje spørre en spesialist om dette. Jeg synes også at herpes g. snakkes det lite om i det offentlige rom, sånn som på Puls eller lignende. Og da mener jeg ikke bare selve sykdommen, men alt rundt den av bekymringer og følelsen av at man nærmest er "spedalsk". Hva synes du?

Når man har h.g. kan man få både egne utbrudd og bli smittet av din partners utbrudd. Det er derfor ikke så praktisk å ha en partner som også har h.g., dvs sjansen for oftere og kraftigere utbrudd er derfor til stede :-(

Ang tabu, tror jeg personlig det er vanskelig å få folk til å stå frem offentlig. Det er ingen som ønsker å assosieres med væskende, smittende, hovne utbrudd på kjønnsorganene. Det tar sexlysten fra enhver. Men jeg savner mer informasjon fra leger og andre som burde vite mer. For ti år siden sa de at en kvinne med h.g. ikke kunne føde barn pga smittefare ved fødsel, og at det alltid ble utført keisersnitt. Det praktiseres ikke i dag. Det gis Zovirax tabletter for å hindre utbrudd noen uker før termin, samt at kjønnsåpningen kontrolleres hyppig under fødselen.

Var jeg deg ville jeg funnet en partner du elsker som menneske, hatt en bli kjent periode med bruk av kondom og så fortalt det til vedkommende. Da kan denne velge veien videre selv. Husk at de fleste h.g. virus bærere brenner det av seg etter noen år, og at det ikke lenger påvirker livet i like stor grad som i starten.