Lenge siden..

[Gjest Vannliljen]

Nå er det skikkelig lenge siden jeg har skrevet her og jeg vet ikke om noen husker meg...men jeg var her i hvert fall mye før. Vel vel, hvordan går det med dere alle sammen????? Selv er det veldig opp og ned. Går til en psykolog, men hun skjønner ingenting!! mislykka psykolog! Og jeg kan sikkert ikke bytte heller, for jeg tror jeg skal være glad for at jeg i det hele tatt har en, siden det er så lange ventelister og sånn. En annen ting er at jeg til slutt turte å fortelle læreren min om spiseproblemene mine, sånn at hun ikke skulle tro at jeg skulket når jeg er en del borte fra skolen. Det var veldig ekkelt å fortelle det, jeg satt og skalv! Men så virker det ikke som hun bryr seg så mye.. Asså, hun var kjempesnill og grei da jeg kom og snakket med henne, forstod meg og slikt. Men hun har ikke tatt initiativ til å snakke med meg noe mer siden.. Jeg har litt følelsen av at folk flest ikke gidder og bry seg med folk som har sf? Det er liksom et problem du må ordne opp i selv har jeg på følelsen av. Men jeg kunne ønske jeg kunne få litt hjelp, noen jeg kunne snakke med eller noe, for jeg lurer på så mange ting og er redd!

Jeg har lyst til å bli kvitt dette, men da må jeg jo begynne å spise og det tør jeg ikke...! Dilemma.. Jeg er så redd for å legge på meg, da vil jeg heller ha sf. Men samtidig så vil jeg jo så klart ikke ha det! Åh!! Jeg vet heller ikke om jeg "tør" å forlate sf'en, for det er litt "trygt" å ha den?!

Til Nedia: Du får mail snaaart -looover!!

Masse klemmer fra

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Vannliljen! Det er flott at du har klart å åpne deg, fortelle om ditt problem til lærern. Det er dessverre mange som blir usikre når de får høre om at en de kjenner har en SF. Kanskje lærern din tenker at du vil komme å snakke dersom du har et behov? Mange vet lite om SF og vet ikke at dette er et stort problem for mange; våge , tørre , ha mot til å fortelle. Kanskje du kan be om å få snakke med lærern igjen- dersom du ønsker det? En terapi hos psykolog/psykiater kan ta lang tid. Mange opplever slik du beskriver at psykologen ikke skjønner. Psykologen skjønner nok en hel del, men vil at du skal være den som "styrer veien", du bestemmer hva du ønsker å snakke om. Jeg vil råde deg til å fortsette ,- og en dag vil du nok oppleve at det har vært med på å gi deg en positiv forandring i forhold til deg selv og spiseforstyrrelsen, lykke til !

[Gjest Hun v]

Kjære Vannliljen! Det er flott at du har klart å åpne deg, fortelle om ditt problem til lærern. Det er dessverre mange som blir usikre når de får høre om at en de kjenner har en SF. Kanskje lærern din tenker at du vil komme å snakke dersom du har et behov? Mange vet lite om SF og vet ikke at dette er et stort problem for mange; våge , tørre , ha mot til å fortelle. Kanskje du kan be om å få snakke med lærern igjen- dersom du ønsker det? En terapi hos psykolog/psykiater kan ta lang tid. Mange opplever slik du beskriver at psykologen ikke skjønner. Psykologen skjønner nok en hel del, men vil at du skal være den som "styrer veien", du bestemmer hva du ønsker å snakke om. Jeg vil råde deg til å fortsette ,- og en dag vil du nok oppleve at det har vært med på å gi deg en positiv forandring i forhold til deg selv og spiseforstyrrelsen, lykke til !

Det virker litt merkelig, litt kunstig, at psykologen skal sitte der å forstå og vite, men late som han ikke fatter noen ting, bare for at du selv skal fortelle det?

Jeg mener, det virker jo litt rart å fortelle noe, som det skulle være en bombe, mens man sitter og veit at han veit...

Skal man også hos psykolog spille skulespill for hverandre?

[katya]

jeg husker deg!! vi "pratet" sammen en del før! jeg syntes det er kjempefint at du har sagt i fra til læreren din! det at hun ikke har pratet mer med deg er nok ikke fordi hun ikke bryr seg. hu er sikker veldig usikker på hva hun skal si og gjøre. lærere er jo ikke lært opp til å takle sånne situasjoner. læreren min f.eks så på meg som en alien da jeg kom til skolen min på oerm fra sykehuset for å ha møte med henne. hun visste ikke hva hun skulle si. bare satt der og glodde.

jeg håper du snart blit bedre. jeg vet hvordan du har det jeg syntes min sf er utrolig trygg, men samtidig vil jeg ikke ha den. så vi er liek der. det er vel de fleste med sf egentlig.. lykke til videre

mange varme tanker og gode klemmer fra

[Gjest Vannliljen]

jeg husker deg!! vi "pratet" sammen en del før! jeg syntes det er kjempefint at du har sagt i fra til læreren din! det at hun ikke har pratet mer med deg er nok ikke fordi hun ikke bryr seg. hu er sikker veldig usikker på hva hun skal si og gjøre. lærere er jo ikke lært opp til å takle sånne situasjoner. læreren min f.eks så på meg som en alien da jeg kom til skolen min på oerm fra sykehuset for å ha møte med henne. hun visste ikke hva hun skulle si. bare satt der og glodde.

jeg håper du snart blit bedre. jeg vet hvordan du har det jeg syntes min sf er utrolig trygg, men samtidig vil jeg ikke ha den. så vi er liek der. det er vel de fleste med sf egentlig.. lykke til videre

mange varme tanker og gode klemmer fra

Jeg husker også deg veldig godt! Faktisk har jeg tenkt masse på deg!! Du ble jo så syk at du ble lagt inn, og siden hørte jeg ikke noe mer...! Så hvordan går det med deg nå?? Hva skjedde på sykehuset da?

Kjempeklem=)

[Gjest Vannliljen]

Kjære Vannliljen! Det er flott at du har klart å åpne deg, fortelle om ditt problem til lærern. Det er dessverre mange som blir usikre når de får høre om at en de kjenner har en SF. Kanskje lærern din tenker at du vil komme å snakke dersom du har et behov? Mange vet lite om SF og vet ikke at dette er et stort problem for mange; våge , tørre , ha mot til å fortelle. Kanskje du kan be om å få snakke med lærern igjen- dersom du ønsker det? En terapi hos psykolog/psykiater kan ta lang tid. Mange opplever slik du beskriver at psykologen ikke skjønner. Psykologen skjønner nok en hel del, men vil at du skal være den som "styrer veien", du bestemmer hva du ønsker å snakke om. Jeg vil råde deg til å fortsette ,- og en dag vil du nok oppleve at det har vært med på å gi deg en positiv forandring i forhold til deg selv og spiseforstyrrelsen, lykke til !

læreren min er veldig utadvendt og "åpen" av seg så egentlig tror jeg ikke hun er så veldig usikker på hvordan hun skal ta kontakt.. Det er vel heller det at hun ikke bryr seg så mye. Eller det kan jo kaaanskje være at hun tenker at jeg kan ta kontakt med henne hvis jeg vil. At hun kanskje er redd for at jeg skal synes at hun er "innpåsliten", men det hadde jeg ikke kommet til å syntes. Men jeg tør ikke å gå til henne flere ganger nå for jeg er redd hun skal synes JEG er innpåsliten og masete! Det var litt sånn jeg tenkte at hun kanskje tenkte første gangen jeg gikk til henne også -jeg begynte å tenke om hun syntes det var rart at jeg kom og fortalte henne det osv., om hun tenkte at jeg "forventet" at hun skulle hjelpe meg eller noe. For jeg synes det er KjEmPeEkKeLt å bry andre med sf'en. Til og med venner. Hvis de som vet om det begynner å snakke om det sier jeg bare at alt er bra fordi jeg er redd for at de egentlig ikke interesserer seg og kjeder seg! Det er ikke sikkert at det kjeder seg, men enn om?