Har jeg fått fødselsdepresjoner?

[Gjest utrøstelig mor]

Jeg fødte en nydelig datter for snart 7 mnd siden.

Det var et tøft svangerskap, mye krangling mellom meg og barnefaren. Han viste veldig lite interesse for graviditeten. Omtrent 1 mnd før terminen sa han til og med at han angret på at vi skulle ha barn.

Jeg var mye deprimert over dette, og endel problemer med økonomien. Jeg trodde også at samboeren min skulle vise mer interesse og glede over situasjonen når barnet ble født.

De første ukene var han fraværende, ville ikke kose eller stelle datteren vår.

Nå er det så som så, han har kontakt med henne, men han sniker helst unna kos, lek og stell. Dette har blitt så ille at datteren vår ikke ser ut til å ha noe som helst bånd med faren sin.

Dette har også gjort meg veldig trist.

Jeg spør om ikke han kan ta henne litt på kvelden så jeg kan få avlastning, men han begynner alltid å krangle om det. Han får meg til å føle at jeg og datteren vår er i veien og hindrer han.

I det siste har jeg vært veldig deprimert. Jeg gråter mye, og det er ikke mye som skal til før jeg tyr til tårene.

Alt ser ut til å ha falt i grus, og jeg har noen grusome tanker...

Jeg tenker at jeg aldrig skulle fått barn. Da kunne jeg gjort slutt på alt.

Jeg egner meg ikke som mor!

I tillegg er jeg redd for å snakke med noen om hvordan jeg egentlig har det. Jeg er redd de skal stille spørsmål om jeg egentlig bør ha omsorg for datteren min. Kanskje de tar henne fra meg.

Jeg kan enda se det positive, jeg elsker datteren min mer enn noe annet. Jeg ofrer alt og meg selv for henne.

Derfor vil jeg ta meg sammen nå!

Hva skal jeg gjøre???

Hjelp meg!!

[Gjest (Anonymous)]

Jeg er sikker på at du er god nok mor for barnet ditt selvom du sliter med dårlig selvfølelse noe som ikke er unaturlig for du har jo aldri fått noen som helst form for støtte av samboeren din.Han har jo sviktet deg da du trengte ham mest(undeg svangeskapet-fødselen-barseltida).Alt dette er jo opprinnelig ment som en hyggelig tid for mor&barn.Dersom du har dårlig økonomi eller ellers vanskeligstilt og trenger hjelp for å komme deg ut av forholdet noe som er det eneste fornuftige,for ellers vil du jo utslette deg selv og blir enda mer nedbrudt enn du er nå.Har du ingen andre å dra til så er finns det jo både krisesenter for kvinner og så kalte mødrehjem hvor du kan komme når som helst på døgnet.Krisesenteret har i alle fall hemmelig adresse og alle drosjesjåførene vet hvor det er(de har taushetsplikt).Jeg tror barnevernet ser mer positivt på at du drar enn at du forblir i et forhold som ser noe håpløst ut i utgangspunktet.Hvis du viser at du skjermer barnet ditt fra krangel og bråk vil jeg tro at du viser god omsorgevne.Det kan jo hende at det er hjemmesituasjonen din som gjør deg deprimert.Du kan jo snakke med helsesøstra,noe som er gratis i stedenfor fastlegen din.Du bør foeta deg noe som er til hjelp for både deg og barnet.Kom deg ut av forholdet jo før jo heller før det blir verre.Ta vare på deg selv og barnet og glem han håpløse fyren!

[frosken]

Jeg synes du skal snakke med legen din snarest om hvordan du har det, slik at vedkomende kan vurdere om dette er en depresjon. Det er svært viktig for både deg og barnet ditt at du får hjelp med en evt. depresjon.

Det er ingen grunn til å være redd for å snakke om dette. Du er ikke dårlig mor fordi om du sliter.

I tillegg kunne vel du og samboeren din kanskje hatt nytte av rådgivning på en familievernkontor?

Lykke til:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke viktig om dette er en fødselsdepresjon eller en "vanlig" depresjon.

Det viktige er at du er deprimert og trenger hjelp. Det beste er om du oppsøker legen din for å få hjelp. Det er også mulig å kontakte helsesøster eller et familievernkontor.