Dårlig samtalepartner?

[air315]

Stemmer det at psykiatere er dårligere til å snakke med sine pasienter enn psykologer, de førstnevnte er mer "overlegne" ved å bruke sin overlegen ekspertise til å stille diagnoser og ha alle svarene, mens psykologer er flinkere til å møte et medmenneske og samtale mer likeverdig og mer på pasientenes premisser? Det nytter vel ikke å generalisere, men er dette tross alt mer sant enn usant? Det kan være spennende å høre hva du som psykiater har å si til disse påstandene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er første gang jeg har hørt denne påstanden. For meg høres det lite troverdig ut.

[Gjest kano]

Det er første gang jeg har hørt denne påstanden. For meg høres det lite troverdig ut.

Jeg vil anta at det er et tema som er ganske individuelt betinget. Det er noen mennesker som kan samtale godt med hverandre andre dårlig. Kanskje er det slik at en person som har tittlen overlege vil gjøre at pasienten føler seg mindreverdig. Med andre ord: Den sosiale statusen til overlegen blir for stor i forhold til pasienten.

Det er to forskjellige kulturer som skal samtale! Paienten blir den underlegne, forholdet kan aldri bli likeverdig!

Kan det være at psykologene ikke har så høy sosial status som overlegen? - Og at leger (og ikke minst overlegen) historisk har hatt en meget arogant posisjon i samfunnet vårt. -

(Noen tanker rundt temaet.)

[Gjest aughii]

Hei.

Jeg har hørt liknende, mange ganger. Grunnen til at det er slik, tror jeg, er at psykiatere har myndighet til å skrive ut medikamenter, noe psykologer, hvertfall i Norge, enda, ikke har. Mange psykiatere legger stor vekt på medikamentll behandling, mens psykologer har en tendens til å snakke mer.

vennlig hilsen

[air315]

Det er første gang jeg har hørt denne påstanden. For meg høres det lite troverdig ut.

Jeg er fristet til å si at da er det jammen på tide at en slik problemstilling ble gjort kjent for deg. Jeg skal prøve å gjøre det mer troverdig: Dere er eksperter på sykdommer? Og diagnoser? Da skulle en tro at det er lett å møte pasienten/klienten som et kasus? Og som dere vet å foreskrive behandlingen på? Psykologer har like lang grunnutd. Men jeg innbilder meg at det dreier seg om menneske kunnskap heller enn psykisk sykdoms kunnskap? Jeg ville tro at målet kanskje mer er å komme i kontakt med og gjøre bruk av et menneskes sterke sider enn å være eksperten på vedkommendes diagnostiserte svake sider? Eller høres dette lite troverdig ut?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er fristet til å si at da er det jammen på tide at en slik problemstilling ble gjort kjent for deg. Jeg skal prøve å gjøre det mer troverdig: Dere er eksperter på sykdommer? Og diagnoser? Da skulle en tro at det er lett å møte pasienten/klienten som et kasus? Og som dere vet å foreskrive behandlingen på? Psykologer har like lang grunnutd. Men jeg innbilder meg at det dreier seg om menneske kunnskap heller enn psykisk sykdoms kunnskap? Jeg ville tro at målet kanskje mer er å komme i kontakt med og gjøre bruk av et menneskes sterke sider enn å være eksperten på vedkommendes diagnostiserte svake sider? Eller høres dette lite troverdig ut?

Jeg synes du har et endimensjonalt syn på samtalesituasjonen.

Folk kan ha ulik evne til å sette seg inn i pasientens situasjon og bringe seg selv til å se problemene fra samme nivå.

Psykologene har også meget diagnostisk kunnskap. De har også mange psykologiske teorier som de både kan bruke til å forstå og hjelpe folk ,men også til å teoretisere og komme med hypoteser og fortolkninger langt utenfor og over pasientens verden.

Til sist blir dette ikke et spørsmål om profesjon, men om evnen til å kunne se teorier og pasientens problemer og hverdag i en fornuftig sammenheng.

[air315]

Jeg synes du har et endimensjonalt syn på samtalesituasjonen.

Folk kan ha ulik evne til å sette seg inn i pasientens situasjon og bringe seg selv til å se problemene fra samme nivå.

Psykologene har også meget diagnostisk kunnskap. De har også mange psykologiske teorier som de både kan bruke til å forstå og hjelpe folk ,men også til å teoretisere og komme med hypoteser og fortolkninger langt utenfor og over pasientens verden.

Til sist blir dette ikke et spørsmål om profesjon, men om evnen til å kunne se teorier og pasientens problemer og hverdag i en fornuftig sammenheng.

Jeg fristes til å se dine svar som en bekreftelse på en "overlegen" jeg alene vite... "langt utenfor og over pasientens verden". Jeg beskyldes for å være endimensjonal, men dette er jo en dimensjon du "aldri har hørt(om) før". Jeg anser det som nyttig å tilføre psykiatere denne dimensjonen. Om de klarer å gjøre nytte av det for sin egen del, er et annet spørsmål...

[pip]

Jeg tror det stemmer at dette er en velkjent myte

Men ejg tror du finner de gode og de dårlige samtalepartnerne i begge yrkene! Jeg kjenner psykiatere som er fantastiske samtalepertnere! Og jeg kjenner psykologe rsom ikke er det. OG motsatt

[Lyvert]

Jeg er enig med deg air315, selv om man skal være forsiktig med å generalisere. Kanskje det har noe å gjøre med at psykiatere har en legeutdannelse i bånn? Alle vet jo hvilket rotterace medisinstudiet er/har vært.

Dessuten er det gjerne litt sosialt uintelligente personer som klarer å holde karakternivået som må til for å komme inn på medisinstudiet, og siden det er et gammelt prestisjeyrke tiltrekker det seg sikkert en del arrogante drittsekker. Jeg tror det er mange som ikke passer i yrket som tar legeutdannelse likevel, nettopp av statusgrunner.

Sånn sett synes jeg ikke at et fullført medisinstudium gir noe særlig godt utgangspunkt for å studere psykologi.

Sånne belastninger har heldigvis psykologene vært forskånet for, selv om det er veldig vanskelig å komme inn på embedsstudiet så vidt jeg vet. Det har aldri ligget særlig mye prstisje i å bli psykolog. Det tror jeg er en stor fordel.

Er det ikke sånn at psykologer har bedre utdannelse i psykologi enn psykiaterne også? Mener jeg har lest det et sted.