Til en som er borte.

[Gjest Fra en som ikke strakk til]

Jeg klarte ikke svare på dine spørsmål.

Jeg klarte ikke å leve opp til dine forventninger.

Men jeg prøvde.- du ville bare ikke gi meg en sjanse.

Eller gjorde du det?

Var det jeg som var blind?

Nå har jeg spørsmål som aldri kan stilles - søker svar som aldri kan gis.

Forventninger som aldri kan oppfylles.

Du skar av enhver mulighet for svar og slapp unna.

Jeg og tankene sitter tilbake i evig undring.

Du anklaget meg for ikke å se

-jeg svarte med sikkerhet at jeg alltid gikk med åpne øyne.

Først da det var for sent så jeg virkelig klok av skade.

Eller valgte jeg bare å ikke se før?

Jeg prøvde å forklare veien, men du ville lage din egen kronglete sti.

Jeg snublet i grenene du la ut da jeg prøvde å følge etter deg,

og jeg hang fast i tornekrattet du skjulte dine spor med.

Jeg falt i alle dine feller, slik du ville.

Var det du eller jeg som manglet kart og kompass?

Det gjør meg så vondt at du måtte hate meg i ditt livs siste øyeblikk.

For jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at du hatet meg.

Hvorfor ellers ville du gi meg ansvaret både for livet og døden?

Men tross alt - hvem er jeg til å sitte med et slikt ansvar?

Jeg er bare meg - et menneske...

Jeg ønsket å se deg i øynene for å forstå, for å hjelpe.

Til slutt fikk jeg det...

Det siste tomme blikket du sende meg vil aldri noen gang slippe taket i mitt indre øye.

Du ønsket at jeg skulle se deg uten at du sa det med ord.

Jeg lover deg; du fikk ditt siste ønske oppfyllt.

R.I.P.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du strakk til.

Den andre gjorde ikke det.

[Gjest Fra en som ikke strakk til]

Du strakk til.

Den andre gjorde ikke det.

Takk for det.

Vi strakk vel kanskje ikke til noen av oss...

Jeg ser så mye nå som jeg ikke så mens det sto på. Jeg tror jeg kunne gjort en forskjell hvis jeg bare hadde sett det jeg så nå litt tidligere.