Din indre kritiker?

[meira]

Holder for tiden med og pløye meg igjennom en bok,og den handler mye om selvkritikk.Det som slår meg, er hvor nådesløs, og ondskapsfull, iallfall min egen kritiske sans kan være.Den ser alt, vurderer alt, og kan være nådesløs i sine betraktinger, hvis jeg ikke får ting til.Jeg har begynt og føre en dialogbok med min egen kritiske sans, og har fått en del aha-opplevelser. jeg visste ikke at den kunne være så ondskapsfull, og hemmende i mitt liv.Den tviler til og med på min verdi som menneske.Ikke så rart jeg selv har vært så opptatt med og holde kontrollen, tenker jeg, sånn i daglivlivet. og heller ikke rart jeg har slitt med angst, slik som jeg dømmer meg selv.Det er jo helt absurd, når jeg leser dialogen,på hvordan jeg vurderer meg selv.Stakkars meg!!Slik ville jeg aldri behandlet andre, tenker jeg.Boken er ingen"bli kvitt angst" bok, men den har gitt meg noe insikt i hvordan jeg faktisk behandler og vurderer meg selv, og det har faktisk ikke vært pent.Selv når jeg har gjort mitt beste, har "kritisus" vært der, og korsfestet meg, for at det ikke har vært bra nok.Boken har gitt meg en og annen ny ide-samt fått meg igang med en dialogbok med meg selv, som har vært nyttig. Ikke sikkert den faller i god jord hos alle, men har fått en del nye tanker om selvkritikk. Hvordan behandler jeg andre rundt meg, når jeg selv har vært så selvkritisk? Boken heter: Din indre kritiker, av Hal og Sidra Stone.

[Gjest overkritikeren]

Jeg fikk anbefalt denne boken for noen år siden,men har ikke jobbet meg systematisk gjennom den. Likevel er jeg i en prosess nå hvor jeg har mer fokus på min indre kritiker. ALT jeg gjør er jo galt, et eksempel:

Sola skinner, det er nydelig vær ute. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke går ut og nyter det. Går jeg ut får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er hjemme og gjør noe fornuftig. Jeg taper uansett!

Takk for at du minnet meg på denne boken, skal jamen hente den fram NÅ.

[meira]

Jeg fikk anbefalt denne boken for noen år siden,men har ikke jobbet meg systematisk gjennom den. Likevel er jeg i en prosess nå hvor jeg har mer fokus på min indre kritiker. ALT jeg gjør er jo galt, et eksempel:

Sola skinner, det er nydelig vær ute. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke går ut og nyter det. Går jeg ut får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er hjemme og gjør noe fornuftig. Jeg taper uansett!

Takk for at du minnet meg på denne boken, skal jamen hente den fram NÅ.

har hatt nytte av en dialog bok med min egen "kritikus", og det den forteller meg, er virkelig ikke bra og oppløftende.feks, det eks. du gav, har du spurt din" kritiker, om hvorfor den ikke liker at du slapper av i sola ute.. Hvilket svar får du? Har fått en del tanker, også når jeg tar meg selv i og kritisere andre.Tar en rundre med dialgogen, og får litt oppsiktsvekkende svar når jeg spør, ja, får nesten litt bakoversveis av meg selv til tider, hehe.Som sagt, ikke alle denne boken vil passe for, men sliter litt med og være litt kontrollerende selv, og boken har gitt meg en del nye tanker jeg, som jeg ikke var klar over.Det som har vært mest nyttig , er det og føre dialog med kritikeren.Hm..nesten litt scizofrent..hm..

[meira]

Jeg fikk anbefalt denne boken for noen år siden,men har ikke jobbet meg systematisk gjennom den. Likevel er jeg i en prosess nå hvor jeg har mer fokus på min indre kritiker. ALT jeg gjør er jo galt, et eksempel:

Sola skinner, det er nydelig vær ute. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke går ut og nyter det. Går jeg ut får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er hjemme og gjør noe fornuftig. Jeg taper uansett!

Takk for at du minnet meg på denne boken, skal jamen hente den fram NÅ.

En annen ting som slo meg litt etter denne boken, er at "Hvordan kan jeg bli fornøyd med meg selv, når min kritiker hele tiden forteller meg at jeg ikke er bra nok?

[bugge -jenta]

En annen ting som slo meg litt etter denne boken, er at "Hvordan kan jeg bli fornøyd med meg selv, når min kritiker hele tiden forteller meg at jeg ikke er bra nok?

Din indre kritiker kommer fra en plass. Jeg vet ikke om boken tar opp disse tingene. For meg har dette blitt et viktig tema i løpet av mange år i psykoanalytisk terapi. Det hjelper en og ruster en i de interpersonelle relasjonene vi har og har hatt gjerne fra barndommen av.

[meira]

Din indre kritiker kommer fra en plass. Jeg vet ikke om boken tar opp disse tingene. For meg har dette blitt et viktig tema i løpet av mange år i psykoanalytisk terapi. Det hjelper en og ruster en i de interpersonelle relasjonene vi har og har hatt gjerne fra barndommen av.

Den kritiske sans, er en bit av persolighetern vår.Og den beskytter klart vår sårbarhet. Og det er helt nødvendig for vår evne til og leve et liv.Men den kan gjøre skade hvis din egen kritikk klarer og få deg til og tro at du er lite verdt, at du er et null, stygg, dårlig menneske osv. Da vil den ikke lengre virke skapende eller utviklende, men hemmende på egen livsutfoldelse, drømmer og mål, og kan gi mye angst.

[bugge -jenta]

Den kritiske sans, er en bit av persolighetern vår.Og den beskytter klart vår sårbarhet. Og det er helt nødvendig for vår evne til og leve et liv.Men den kan gjøre skade hvis din egen kritikk klarer og få deg til og tro at du er lite verdt, at du er et null, stygg, dårlig menneske osv. Da vil den ikke lengre virke skapende eller utviklende, men hemmende på egen livsutfoldelse, drømmer og mål, og kan gi mye angst.

Personlig tror jeg at den indre kritikeren kommer fra en plass. Den dukker ikke opp fra intet. Ofte kan vi finne mange svar i barndommen vår. Av og til når jeg kjenner min sterke kritiske stemme, kan jeg vite at i dette tilfellet kommer den fra min overgreper. Andre ganger fra min far, venner, mor, atmosfære, alt som har påvirket oss.

Jeg tror nok jeg personliggjør disse stemmene mer enn en kanskje du gjør. Og det kan være en hjelp i å sortere, og hvite hvor en skal sette inn støtet.

Eksempel: Et visuelt men fiktivt , meditativt bilde å skape for å gå inn i. Du er et lite barn, føler deg slik, ingen vil hjelpe deg, ingen vil løfte deg opp. Du er ensom, naken, ingen vil ha noe med deg å gjøre, ingen har tid til deg.Du er verdiløs. Hvem er det som ikke vil løfte deg opp?

Hvem kan løfte deg opp nå? Eks. Du kan selv meditere deg inn i en tilstand hvor du er din far, eller kanskje din mor(alt etter som.) Du erstatter dem ikke, du er selv din egen mor eller far. Du velger å bruke din egen voksenhet til å være det du trenger, hva nå enn det er. Jeg vet ikke om du skjønner helt hva jeg

mener.

Men den dagen jeg kjenner at min overgriper sier til meg(år etter at jeg har sett ham), din kropp er vemmelig, jeg er et offer for din kropp, det er din skyld, du overreagerer, da skal jeg love deg at det betyr noe å vite hvor den stemmen kommer fra. Det er lettere å vende ting bort fra deg selv som ikke tilhører deg av skam og skyld, når du vet noe om hvor den kommer fra.

Et lite tips. Lag deg slike små meditasjonsbilder, som utfordrer deg sterkt, og som du kanskje må bruke lang tid på å nærme deg.

Mediter deg inn i de. De kan gi deg en enorm styrke. Etterhvert er det nemlig ingen som vet så mye om hva dine innerste lengsler er som deg selv.( NÅ mangler det bare at jeg begynner å snakke om chakrapunkt:) og jeg som er et normalt kristeleg menneskje:0) )

Slik jeg ser det er din indre kritiker for det meste din ytre, men den ble gradvis til en opplevelse av din. Skam er likedan. Tilhører ikke oss, men er påført oss, og er noe av det vanskeligste å kvitte seg med. Selv for en med mitt livssyn som tror jesus tok på seg vår skam. Bærer den fortsatt jeg. Men ikke lenge. Jeg kjenner den er på vei til å bli kastet bort. Men jeg har brukt snart 20 år. Jaja. Spilt melk.

Klem bugge

[meira]

Personlig tror jeg at den indre kritikeren kommer fra en plass. Den dukker ikke opp fra intet. Ofte kan vi finne mange svar i barndommen vår. Av og til når jeg kjenner min sterke kritiske stemme, kan jeg vite at i dette tilfellet kommer den fra min overgreper. Andre ganger fra min far, venner, mor, atmosfære, alt som har påvirket oss.

Jeg tror nok jeg personliggjør disse stemmene mer enn en kanskje du gjør. Og det kan være en hjelp i å sortere, og hvite hvor en skal sette inn støtet.

Eksempel: Et visuelt men fiktivt , meditativt bilde å skape for å gå inn i. Du er et lite barn, føler deg slik, ingen vil hjelpe deg, ingen vil løfte deg opp. Du er ensom, naken, ingen vil ha noe med deg å gjøre, ingen har tid til deg.Du er verdiløs. Hvem er det som ikke vil løfte deg opp?

Hvem kan løfte deg opp nå? Eks. Du kan selv meditere deg inn i en tilstand hvor du er din far, eller kanskje din mor(alt etter som.) Du erstatter dem ikke, du er selv din egen mor eller far. Du velger å bruke din egen voksenhet til å være det du trenger, hva nå enn det er. Jeg vet ikke om du skjønner helt hva jeg

mener.

Men den dagen jeg kjenner at min overgriper sier til meg(år etter at jeg har sett ham), din kropp er vemmelig, jeg er et offer for din kropp, det er din skyld, du overreagerer, da skal jeg love deg at det betyr noe å vite hvor den stemmen kommer fra. Det er lettere å vende ting bort fra deg selv som ikke tilhører deg av skam og skyld, når du vet noe om hvor den kommer fra.

Et lite tips. Lag deg slike små meditasjonsbilder, som utfordrer deg sterkt, og som du kanskje må bruke lang tid på å nærme deg.

Mediter deg inn i de. De kan gi deg en enorm styrke. Etterhvert er det nemlig ingen som vet så mye om hva dine innerste lengsler er som deg selv.( NÅ mangler det bare at jeg begynner å snakke om chakrapunkt:) og jeg som er et normalt kristeleg menneskje:0) )

Slik jeg ser det er din indre kritiker for det meste din ytre, men den ble gradvis til en opplevelse av din. Skam er likedan. Tilhører ikke oss, men er påført oss, og er noe av det vanskeligste å kvitte seg med. Selv for en med mitt livssyn som tror jesus tok på seg vår skam. Bærer den fortsatt jeg. Men ikke lenge. Jeg kjenner den er på vei til å bli kastet bort. Men jeg har brukt snart 20 år. Jaja. Spilt melk.

Klem bugge

Jeg også føler assosiasjoner for hvor disse kritiske vurderingene kommer fra, det kan være min mor, far, søsken, amdre jeg har kjent eller har hatt et forhold til oppover.Den kritiske stemmen, er ikke slik jeg er.Det og gå i dialog med den, har for meg vært nyttig. Feks. jeg skal holde et foredrag innen jobb."Stemmen" min sier til meg, -Dette klarer du aldri. du vil komme til og dumme deg ut. De andre vil se hvor håpløs du er osv.Dette er ganske nådesløse tanker, og vurderinger, og ganske ødeleggende.Ok..så kan jeg spørre den om, hva skjer med meg om de ler av meg...Om jeg skulle være redd, og de andre så dette.Hvorfor er dette så vondt? Kanskje svaret blir for min del at;- de andre vil oppdage hemmeligheten min, hvor håpløs jeg egentlig er? Det jeg erfarer med denne dialogen er at -Stakkars meg!!..Går det an og behandle noen slik, vel, det er faktisk slik jeg behandler meg selv mye. Og det er neimen ikke mye pent.Jeg var ikke obs på at stemmen virkelig kunne være så ondskapsfull og sterk, og så fremhevende på alle mulige dårlige sider av meg selv. du snakker om det og visualisere. jeg har selv en teknikk, som går noe på dette. Før det er noe jeg gruer meg til, setter jeg av en tid, og tenker meg selv oppi situasjonen, og ser for meg det verste marerittet som skjer.Lar tankekaoset fare, og ser for meg at det verste jeg kan forestille meg faktisk skjer.Jeg setter av tid til dette, og lar kritikeren få herje vilt.Det føles litt "sykt" og måtte gjøre slik, men for meg så er det en slags mestringsteknikk. Og må noen ganger le litt av meg selv, fordi det kan bli ganske vanvittige tanker over hva som går galt.Det er kanskej noe av det samme du nevner,men kanskje litt motsatt teknikk, jeg ser ike for meg at jeg mestrer, men at alt virkelig går i dass, og jeg dummer meg skikelig ut.